VERDENS BESTE BAND

b
a

Den beste tilstand er stillstand. Peter Berry And The Shake Set stopper klokka.

Er all rock etter 1962 et (u)nødvendig onde? Eller er Peter Berry And The Shake Set bare et kjærkommentkorreks til samtidas evinnelige mas om progresjon? Reaksjonære konformister eller radikale frigjøringsteologer? Se, det er spørsmålet. Det skal de ha, Peder og Per, de – som man sier – “tvinger frem spørsmålene”.

Dere har meldt permanent flytting til fortiden, eller?

Peder: Som band gjør vi jo det. Vi, altså vi to, prøver å ikke gjøre det. Vi må ta en del forhåndsregler.

Hva slags forhåndsregler?

Peder: Først og fremst er det veldig allright at vi har falt til ro med at vi ikke skal leve av dette, at det ikke skal være profesjonelt. Hadde vi ønsket det, hadde det vært umulig å gjennomføre på de premissene vi har satt. Vi kan si “ja” til de jobbene vi vil ha og da kan vi stille kravene selv og gjenskape scenarioer som vi har sett på bilder, filmklipp og blitt veldig gira av. Privat har vi en individuell tilnærming til det. Per, du er vel den som har et liv mest påvirket av dette.

Per: Jo, jo, men det har liksom ikke så mye med bandet å gjøre, for så vidt, annet enn at man vil leve et liv som føles riktig og bra.

Ja, for det er jo mye myter og rykter rundt Peter Berry And The Shake Set. Er det sant at dere bare spiser hermetikkmat og har svart/hvitt-TV?

Per: Det varierer vel litt, det også.

Peder: Det er myter som går på privatperson enn på bandet. Det er myter, som jeg oppfatter det, rettet mot Per igjen, men som aldri har vært noe vi har promotert. Vi har aldri prøvd å gjøre et nummer ut av “se på oss, se så ekstreme vi er”, men vi har jo, som band, stor glede av å ta det veldig langt.

Det sies også, at du Peder, sluttet i The Indikation fordi bandet ble for moderne. Stemmer det?

Peder: Ha ha. Nei det stemmer ikke. Jeg liker moderne musikk. Jeg har til og med begynt å høre på plater fra 1974. For eksempel prototype okkult rock fra rundt 1970 også. Det er jo mye skumlere enn mye av det som kommer i dag.

Det er veldig interessant at du sier ekstremt. Er dere ekstreme?

Per: Nei, det synes jeg ikke. Vi gjør jo bare akkurat det vi har lyst til på en måte vi har lyst til å gjøre det på. Om det er 1964 eller 2010 har ikke noe å si.

Peder: Det er nok noen som vil si at det er en viss ekstremitet i det vi gjør. Det er en del standardløsninger band går med på som er… jeg sier ikke at det er dårlig, men vi går ikke med på det for da vil vi miste mye av gleden. Vi gidder ikke spille på festivaler for eksempel. Vi bare mistrives så jævlig sterkt oppå en sånn scene og i en sånn setting. Da sier vi heller nei.

Dere spiller såkalt merseybeat. Hva er det?

Per: Altså, vi spiller jo ikke bare merseyebeat. Vi gjenspeiler hva et ganske bra norsk band holdt på med på første halvdel av 60-tallet. Vi kan gjerne spille en Shadows-låt vi, eller en R’n’B-låt for den saks skyld.

Peder: Merseybeat-begrepet er egentlig feil å bruke på oss, fordi bokstavlig ment er det et stedsbundet begrep. Det betyr egentlig en beatgruppe som holdt til rundt elva Mersey som renner gjennom Liverpool. Men den scenen, på den tiden, fikk et eget sound som skapte dette begrepet. Da vi startet opp sa vi at vi skal starte et merseybeat-band, litt i kontrast til det som er vanligst, eller den sjangeren som er vanligst for vår generasjon å plukke opp fra 60-tallet, garasjerock. Det var for å distansere seg fra det.

Jeg mener å huske at dere har sagt at det er lite kult å spille merseybeat i dag. En slags provokasjon, om man kan si det?

Peder: He he. Det er en slags motivasjon i det, ja. Jeg synes det er motiverende at folk rynker litt på nesa og tenker “er ikke det litt vel bögigt”. Hvorfor skal du prøve å låte som The Searchers når The Sonics finnes, ikke sant. Men vi vil heller sagt andre veien: Hvorfor skal du på død og liv prøve og låte så søplete som The Sonics når det finnes The Searchers som låter så cleant og fint. Det er en slags glede i seg selv å gå mot strømmen.

Opplever dere at folk ikke tar dere seriøst?

Per: Både og, egentlig. Det er kanskje litt blærete å si, men jeg føler at, de som forstår oss, de forstår oss. De som ikke gjør det, bryr jeg meg ikke noe om. Men, musikken våres er veldig lett å like og du skal være ganske square om du ikke finner noe glede av å høre på skikkelig bra beatmusikk.

Peder: Det vi gjør er gjort helt uten ironi, men likevel med et glimt i øyet. For at vi skal overleve som band og kunne ha spillejobber for et betalende publikum, er vi nødt til å ha et realistisk forhold til det vi driver med. Vi er nødt til å innse at det er mange som synes vi er morsomme, selv om vi ikke alltid prøver på det.

Likevel er autentisitet et viktig kriterium for Peter Berry?

Per: Viktig og viktig. Vi bruker ikke mye ressurser på det, men det kommer jo automatisk fordi vi vil at det skal bli bra.

Dere kjøre ikke strategimøter og sånt?

Per: He he, nei.

Er dere snobbete?

Peder: Ja, altså, på en måte. Vi gjør oss eksklusive, men de som taper på det ut ifra et kommersielt perspektiv er jo bare oss selv, for det å selge masse plater og tjene penger, det betyr ingenting, men det er en nedtur å, som sagt, stå på en scene man ikke trives på med veldig mye elementer som stikker hull på illusjonen. Da er motivasjonen rundt bandet borte.

Hva synes dere er interessant av dagens musikk? Per, følger du noe med?

Per: Nei, i grunnen ikke.

Peder: Jeg følger ikke noe med jeg heller.

Nå snart kommer deres tredje fullengder, Berry-Go-Round. Hva blir nytt denne gangen?

Peder: Absolutt ingenting. Jo, den kommer i stereo.

Ha ha!

Per: Og vi har med litt lydeffekter, faktisk. Ringeklokker og sånn.

Det er altså ikke sånn at dere har sklidd ut i psykedelia-helvetet for så å ende opp som en gjeng langhåra kiser i et progband?

Per: Nei … vi er ganske statiske.

Peder: Det minst autentiske med bandet er at vi har holdt oss til samme sjangerlandskap. Det var jo ingen band på 60-tallet som gjorde det. Utviklingen mellom 1955 og 1975 var jo enorm. Etter det har det strengt tatt ikke skjedd så mye, bortsett fra elektronisk musikk også videre. Eneste forskjellen denne gangen er at vi har blitt bedre til å spille.

Tekstene til Peter Berry og eksempelvis låttitler som “Won’t You Want Me” og “Please Say Yes”. Jeg aner en viss naivisme?

Peder: Tekstene betyr ingenting for meg som synger dem. Jeg har ikke noe behov, altså, hadde det vært sosialt akseptert å synge den samme teksten på hver eneste låt hadde jeg sannsynligvis gått for det.

Men da er det vel en befrielse å synge tekster som er, i mangel på bedre ord, enkle og banale?

Peder: Nettopp. Det er ingen mening bak dem og heller ikke ment som en parodi heller, men det hører med til sjangeren at det skal være simple tekster om hjerte/smerte, tenåringsromanse eller bli med på dans, liksom. Det er heller ikke sjangeren for å skrive om dypdykk i sitt eget sinn. Vi er mye mer opptatt av at låta skal bli bra mens tekstene blir et praktisk problem som må løses, skrive noe som rimer.

He he.

Per: Det er derfor vi har instrumentalene.

PETER BERRY AND THE SHAKE SETS ØNSKELISTE:

1. At Beatles kommer til Oslo. 2. Hoppski med tre renner. 3. At man kan bestemme hårlengden selv.

Peter Berry And The Shake Set slipperBerry-Go-Round på Jansen Plateproduksjon 24. januar.