Mennesket og metoden

– Føler du at folk alltidtar deg seriøst når du setter i gang og snakker om de greiene her?

– Ja, jeg blir aldri gjort narr av. Særlig ikke når folk møter opp ansikttil ansikt på denne måten.

Og det var det vi rakk. Vår tilmålte tid medstorfisken er akkurat over. Og jeg får ikke tid til å gjøre utsagnet tilskamme. Mest sannsynlig hadde jeg ikke gjort det uansett. Av én enkelt grunn:David Lynch er en filmkunstner par excellence# en av vår tids allerstørste. Vi skylder ham ikke mindre enn litt folkeskikk som takk for hva hanhar gitt oss. Selv om han snakker svada som en ravende goon.

Men la oss ta det fra starten: Intervjuer erinteressante av mange grunner, der ordene som faller sjelden er det viktigste.Det jeg kommer til å huske best fra denne seansen, er det foruroligende,religiøst halvforklarte lyset i øynene på andre journalister i vestibylen påGrand Hotell. Som snakket først om og siden medLynch som om han var den hjemvendte Jahve i egen person.

Spørsmål blir dermed: Bør ord og tanker som vi vanligvisavfeier som notorisk naivisme, outrert nachspill-lingua eller skjær galskapplutselig tas inn i varmen fordi de kommer fra en mann som er usedvanligbegavet på ett bestemt felt? Og hvilken bedre anledning til å få besvart detteenn når meditasjonsmisjonæren David har lagt turen innom gamle Noreg?Er det egentlig noen vits i å møte David Lynch? Ellerburde vi i stedet ha fulgt hans egen, litt ambivalente oppfordring: Å laverkene være i fred og utforske omstendighetene rundt tilblivelsen og mannenbak så lite som mulig?

1. OM Å MØTE DAVID LYNCH

A) Respekt: Én gang til, så vi redusererantallet såre tær noe: Ingen her har noe imotmeditasjon. Og ingen bestrider David Lynchs’ rolle som filmkunstner. Mannen harsiden første film vært et fenomen. Ikke bare gjennom sitt suverene håndlag medmediet og den unike stemmen: Hver produksjon markerer seg med en vilje og evnetil å utfordre hva film er og kan være. Der Inland Empire beviste at hanikke bare henger med i samtiden – han er en av de få som egenhendig definererden.

B) Skepsis: Men verket er én ting, mannen bak noeannet. Kan det virke som. Jeg angrer nesten alltid på å lære noe om filmskaperejeg liker, men sjelden mer enn i tilfellet David Lynch. En del bakomfilmer ogbiografisk info gir et klart inntrykk av en mann som har funnet det rettemomentet for å frigjøre sin egen kreative energi. Samtidig som jeg oppleverdette som noe høyst spesifikt. Ikke bare for “David Lynch som kunstner”. Menfor “David Lynch og film”. Understreket av den formidable skuffelsen det varå se utstillingen han besøkte Foundation Garnier i Paris med. Min skepsis eraltså eldre enn det mismotet jeg fikk av stemningen i vestibylen på Grand.

2. OM MENNESKET VS. METODEN

A) Uten at jeg vetdet sikkert: En avmine favorittkommentatorer i norske medier, AslakBonde, er neppe noen enestående kunstner. Men det betyr ikke at han manglervidd eller evne til å la sin tankegang ha et slags allmenngyldig tilsnitt. Imidten av oktober skrev han om en fremherskende tendens i norsk hverdag: Eksempletsmakt. Som i samfunnsplanlegningen akkurat nå er det store mantraet, solgtinn som “best practice”. Eksemplets makt. Funker noe et sted, kan det mereller mindre ukritisk dupliseres utover det ganske land. Men Bonde harikke helt trua. Fordi det etter hans utstrakteerfaring er slik at det bak alle vellykkede prosjekter står mennesker merenn metode.

B) David Lynch er nok alt i alt en langt større kapasitetenn Bonde. I kraft av evnen til å ta inn verden rundt seg og omforme hans personligeverden til universell film. Men det at resultatet er så bra, gir ikkeautomatisk prosessen relevans: Det Bonde peker på, er at misjonering av egensuksess ikke nødvendigvis er noe poeng. Ikke i samfunnsdebatten. Og, skullejeg tro, enda mye mindre i kunsten. Hadde alle verdenskunstens størstekanoner samlet seg til kreativ konferanse, ville muligens alle enes om at eneller annen personlig taktikk må til for å frigjøre skaperkraften. Ellers trorjeg ikke det hadde vært særlig konsensus om noe som helst.

Slik sitter jegog funderer utenfor perleporten: Lynchs’ innsikt er interessant som noeinstrumentelt (et redskap for å lage god film), men også noe nødvendigindividuelt.

Muligens så individuelt at det ikke er så mye poeng iå snakke om det, tenker jeg, i alle fall ikke for oss som liker filmene hans.Så går porten opp. Vi vinkes inn. Jeg håper jeg tar feil.

3. TALKING TO THE BIG-FISH

A) Underveis: David Lynch er en utsøkt høflig mann meden utpreget dannet fremtoning. Vi får ikke så mye tid med ham# og må deleflaten med en helfrelst disippel fra = Oslo. Det er bare til det beste.Hun stiller spørsmål som hadde fungert best i et intervju med Gandalf, hvilketopplagt er mer formålstjenelig for å teste hypotesen enn den letterekverulerende tonen jeg hadde anlagt om jeg var alene.

– “Hvis den harmonien du beskriver finnes”, piperhun “Hvorfor er det så mye krig i verden?”

– “Av to grunner”, sier David med et gravalvor som gjør meg oppriktigubekvem: “Enten fordi folk ikke vil fordi de ikke ønsker det gode. Ellerfordi de forsøker seg med en overflatebehandling. Hvordan kan man skape freduten reell godhet? Hvordan kan man fremme en fredsplan uten først å få bukt medden felles negativiteten som preger oss?”

Med dette retoriske spørsmålet innledes en talestrøm fra hvor jeg bareskal gjengi noen få, talende ordlyder.”The power of unified field” “Beyond the border ofintellect” “The depression of the mind” “Flow of creativity expands the counsciusness”.= Oslo skyter inn: “We have aprincess that can talk to angels and some people laugh at her!”

David Lynch: That’stypical! But all that is inside all human beings. But pretty soon, what sheknows will be known to everyone. All will be yours in enlightenment. You mustcapture the palace first, then all will be yours. You must be the creator, thenthe creators enters it. It sounds abstract, but it’s there”

Jeg hater å harett. Og spør på trass om noen konkrete forhold i livet hans, om hvorfor hankjøpte huset han bor i. Om hva slags forhold han har til den fysiske sidenav verden som omgir ham. Kanskje håper jeg at han skal blunke lurt til meg forå antyde at han spiller for galleriet og at hans syn på meditasjon egentlig er litt mindreklin kokkos. Det skjer ikke. Han svarer pent og uinteressert. Huset han bor ier minimalistisk og tegnet av sønnen til arkitektlegenden Frank Lloyd Wright.Han kommer fra villmarka i Montana og tilbrakte hele barndommen i skauen.Så mye at han er lut lei, føler seg ferdig med det og foretrekker lyset i L.A.Tilbake til åndeverdenen.

B) Etterpå: David Lynch har skrevet en bok somheter Catching the Big Fish. Den handler om kreativitet og bevissthet ogmeditasjon. Språket er av en slik art at selv et barn kan forstå det. Muligensbunner dette i en tro på at vi alle profitterer denne tilnærmingen. Resultateter et uggent lite dokument. Hvis man først skal snakke om overfladiskhet, stårikke det tilbake for det fremste i den kategorien.

Intervjuet forsterker inntrykket. Jeg føler svaret påspørsmålet i innledningen er “nei”. Vi burde ikke intervjuet David Lynch. Ellermer: Han burde ikke latt seg intervjue. Av respekt for sitt eget prosjekt.Ingen ting av det han sier styrker filmene hans. Ingen ting gir økt innsikt. Ogdet at det er han selv som velger å fokusere på dette, svekker mannenytterligere. Det gjelder vårt korte møte. Og alle andre intervjuer jeg har settav ham.

Det er én måte og se det på. Det finnes et par andreogså. Mannen er utsøkt hyggelig, og alle som skaper ting har rett til å graveseg inn i noe som bare gir mening for dem. Og å snakke om det, hvis de vil.Egentlig plager ikke det Lynch sier meg på langt nær så mye som den hud- oghodeløse andektigheten han møtes med.

Trenger du et ankerfeste, gå til en prest, ta en skitur eller få et barn.Liker du god film, se David Lynch på kino.

X