Ukas Horror: Den andre siden

Hva er spiritualitet? Hva vil det si å ha mystiske erfaringer og opplevelser? Kan vi si noe fornuftig om slike erfaringer? Og kan disse erfaringene hos andre si oss noe om våre egne forråtnede sinn, ødelagt av alt det syndige?

Hva er egentlig denne nyreligiøsiteten som sprer seg over landet som Pokémon-kort på 90-tallet? Skal vi stille oss undrende eller er det bare et kokende trollbrygg av religion, populærvitenskap, pseudopsykologi, riter, meditasjon, sekter, penger, gjenfødsel, astrologi og den hekleglade Mira Craig? Som et åndelig supermarked, velg det du ønsker. Et religiøst salatbord, komponer etter smak.

Vi gledet oss i hvert fall på vei opp til Nydalen. Vi hadde inntatt en velsmakende middag på Lille Saigon Café, til og med rundet av med en deilig dessert, og var i trivelig humør da vi satte oss ned blant de andre publikummerne i studioet til kanal FEMs nye programsatsning# Den Andre Siden. Men vi kunne ikke se på hverandre, det fant vi fort ut, erfaringen tilsier såpass. Noe med hvordan lattermusklene lettere flekser seg ut av kontroll ved synet av en nistirrende kollega ute av sitt element klappe til “Åndenes makt”-Gro-Helens oversanselig energiske trønderdialekt. Man tar vel sine forhåndsregler i utforskningen av noe fremmed. “Sjelen kommer fra et annet sted og dette stedet hvor sjelen kommer tror jeg er en eneste stor energi av kjærlighet.” Applaus!

Gro-Helen hadde for anledningen valgt beige knehøye skinnstøvletter og et hvitt knelangt glitrende skjørt. Støvletter og skjørt møttes altså ved kneet der de lå delikat tête-à-tête over de lysebrune strømpebuksene. Det må allikevel være lov å arrestere stylingansvarlig ved kanal FEM for et i hvert fall etter våre begreper slett stykke arbeid. Der hun/han har tatt utgangspunkt i den langstrakte egghvite skinnsoafen mot en bakgrunn av turkisgrønn og lilla, og latt denne paletten gå igjen i alle antrekkene på panelet. Litt overkill. 

Ja sjelen vår vandret vel mye rundt i det trivielle, det er bare å beklage. Om vi ikke følte oss dumme så må vi i hvert fall innrømme at vi ikke klarte å henge med på alle vendingene om nær-døden-opplevelser, tema for kvelden. Både Birgitte Lund Nakken (programleder), Marianne Solberg Behn (mammaen til Ari og rektor ved krystallhealingskole), nevnte Gro-Helen Tørum (synsk, kjent fra både “Åndenes makt” og “Fra sjel til sjel”), Mira Craig (pop-artist), og de inviterte gjestene Hans Erik Dyvik Husby (rockestjerne og eksheroinist), en eller annen amerikansk vitenskapsmann og en ekte indianer – ingen hadde de noe som helst problem what-so-ever med døden.

Gro-Helen var tydelig veteranen på laget, hun hadde dødd fem-seks ganger allerede, ikke no problem. Sammenlignbart med et tannlegebesøk kanskje? Spesielt, litt ubehagelig, men noe som skjer jevnlig – en nødvendig rutine. Hans Erik hadde full kontroll under de mange heroinoverdosene, han døden ja – hallo der er du Mr. Død – men ikke noe mer dramatisk enn det. Og btw, alle dere kvinner i Port-au-Princes slumområder som i dag frykter en ny systematisk voldtektsbølge etter jordskjelvet, slapp av. Pust ut, finn et rolig og avslappende sted i flyktningerleiren, kanskje koke opp en deilig kopp te, uansett, lukk øynene, se opp mot himmelen og tenk på Hans Eriks behjelpelige mantra# “overlevelse er egentlig veldig lett, det er det du blir glad og lykkelig av”. Lille søte slumdronning, bare vær glad og lykkelig – så ordner det seg.

Mira hadde spist noen sterke amerikanske hodepinetabletter (noe ketamin-lignende flodhestpreparater?) under “shoot” i LA og fått en ute-av-kroppen-opplevelse der hun svevet over bilen og så seg selv dødende i forsetet med blå lepper og paralyserte øyne. Men igjen, Kein problem.

Det virket som det var en unison enighet om at livet er en sirkulær greie som gjentar seg i det uendelige. Noe buddhisme-inspirert om at døden bare er den famøse Sjelen som sier “Adiós gamle ørn” til den fysiske kroppen for deretter å luske rundt etter et nytt stakkars legeme som det kan utnytte på det groveste. Bruk og kast. Tøm & røm. Så døden er uansett bare et steg videre, men mot hva tør vi spørre? Nei vi turte definitivt ikke å spørre.     

Som paralyserte utlendinger ved Arirang-Festivalen i Nord-Korea var vi trollbundet av spetakkelet foran oss, men vi ble egentlig litt satt ut av alt dette lystige død-snakket. Vi som trodde Death var hardcore, noe man skulle frykte, respektere, The End – Death is the greatest kick of all… that’s why they save it for last. Så mens engler dalte ned fra himmelen og romvesener fløy sine tallerkener over en utstrakt eng av krystaller falt vår verden til slutt sammen i tusen små knas kun overdøvet av panelets latter om selvutvikling og healing. Alt var løsninger på problemer vi ikke ante vi hadde.

Den siste gjesten, indianeren J. Reuben Silverbird, var derfor en behagelig avlastning for vårt slitne sinn. Det var som om en betydelig mengde med energi hadde bygget seg opp inni oss under programmets innspilling. For høyere bevissthet og åndelig innsikt – noe måtte ut! Silverbird la fra seg hodepynten, ba oss alle lukke øynene i en kollektiv bønn. “Drøm dere hen til et sted langt der borte…” Han reiste seg opp og tok frem fløyta. Etter noen sekunder med stillhet startet den salige melodien og vi hulket våre tårer av ignoranse og nyvunnet spiritualitet. Ja vi ble transportert til et sted der vi måtte kjempe hardt for ikke å overdøve den kollektive  spirituelle sinnsstemningen med våre sørgelige menneskelige intervensjoner. En sann åpenbaring. Amen.   

audio:http://www.innovationmedia.no/assets/den_andre_siden.mp3

X