Filmåret 2009: Skjerpings!

b
a

Dette blir en ganske utrivelig artikkel, så la meg begynne med å minne om at vi kan hvis vi vil:

Tre år tilbake i tid, 2006: Norsk film var the shit. Vi hadde fått Reprise# filmen som gjorde la den evige diskusjonen: “finnes det egentlig en virkelig god norsk film” død for alltid. Og henviste Den brysomme mannen, som et hvert annet år ville vært den store vinneren, til posisjonen som tidenes runner-up. Sniffer vant i Cannes. Den danske dikteren tok like godt en Oscar. Toppet med kulturminister Giske som åpnet kranene: Hva kunne gå feil?

Alt! Eller ikke alt, men veldig mye. 2007 var et historisk svakt filmår. 2008 jevnt over bedre, men uten noen form for topper. Et solid fundament å bygge på, trøstet vi oss med. Men 2009 innfridde ingen forhåpninger. Og kan sees som et feilskjær# i beste fall kan det kalles enda et hvileskjær. Det er uansett mer enn vi har råd til! For mens vi driver og våkner fra bakrusen etter ’06, har svenskene alt flyttet lista tre hakk høyere. For tre år siden var vi best i Norden. Trodde vi. Men det som har skjedd på den andre siden av grensen årene etter det, gjør at våre bravader allerede begynner å virke farlig daterte. 

Og i retrospekt vil kanskje 2006 bli stående som blått og gult allikevel. Si hallo til Farvel Falkenberg. Og mens Trier og Lien gikk under jorda, har Östlund, Wenzel, Hellström og Ganslandt etablert seg. Prosjektet deres er skoledannende. En ny generasjon. Veldig dyktige. Ditto irriterende. De skulle vært våre. Og mye er sagt og skrevet om denne gjengen, og vi skal ikke fortsette hyllesten her: Utover å si at deres felles plattform og fremgangsmåte utgjør et relevant referansepunkt. Og stiller norsk film i et svært ubehagelig lys.

Akterutseilte igjen

For 2009 var ingen reell katastrofe. Vi produserer en masse film. Det er bra. Som bransje er det ingen grunn til skam, det ser pyntelig ut, det meste. Men dette er året da vi igjen fremstår som akterutseilte for alvor.

Det beste først: Nord var ganske bra. Upperdog var litt mer enn ganske bra. Førstnevnte tok kanskje ikke verden med storm, men så ut til å fungere ganske godt utenlands. Muligens fordi ikke-nordmenn slipper den umiddelbare opplevelsen av narsissistisk navle-Loe i møtet med dette universet. Upperdog er en langt mer vellykket – men samtidig betydelig mindre ambisiøs samtidsrapport enn fjorårets Lønsj. Og kveles av sin egen korrekthet. Sannhet er ikke interessant før den fremstår som ny sannhet. Og akkurat dette er ankepunktet mot nesten alt vi gjorde i år: Det er fjorårets, kanskje til og med fjor-tiårets gode filmer vi lagde.

Skjult viste at vi kunne lage slick skrekk minst like bra som amerikanerne selv, kanskje bedre. Men hva hjelper det når det er yankeene, og ikke vi, som igjen flytter grensene og re-definerer sjangeren? At på til med en film som er så billig at Pål Øie kunne betalt den fra egen lomme. Der Paranormal Activity igjen beviser at film handler om gode ideer, ikke solid sjangerkunnskap.

Fjor-tiårets gode filmer

En tendens som går igjen i utrolig mange jevnt gode, totalt uinteressante filmer. Som alle har fine forutsetninger for å lykkes, men samtidig blir sine egne verste fiender, da de med stor konsekvens nekter seg selv å innfri egne potensialer: Jernanger, Sammen, Vegas, Yatzy eller Engelen. Realisme og gode historier. Men like forutsigbare som retningen på køen i Mosseveien klokka åtte på morran. Og jeg vil være svært forsiktig med å kreve kunst med stor K eller grandiose overraskelser.

Men jeg liker ikke å bli fortalt ting jeg vet fra før, hele tiden! Så kan man si at filmene er som de er fordi verden de beskriver er som den er. Vel, så enkelt er det bare ikke! Faen heller! Jeg vil ha filmer som gjør at Folk Tenker Sitt, for å si det på den måten. Og alle de nevnte filmene kunne klart det, det er det som er så usigelig enerverende. Men de vegrer seg. Bremser. Setter skia på tvers, safer i de vanskelige delene av løypa. Setter seg på rumpa og seiler helskinnet over målstreken. I stedet for å risikere liv og lemmer i bratthenget. Trygt. Men det blir ikke heder og ærefulle øyeblikk av slikt.

Og man kan bare spekulere i hvorfor en film som Rottenetter velger å vise frem et finansmiljø som bekrefter alle døve stereotyper som en slags semi-parodisk banalitets eksersis. Ren sannhet mot blank løgn. Kynisme vs. idealer. Særlig forbitret fordi formen det konvensjonelle budskapet får er såpass ballstyrent. Dette burde vært tiårets full-frontal, nådeløst avslørende selvportrett av en grådighetskultur som bare var fortroppen i en bevegelse som omfatter oss alle. Der vi møtte vår egen umoral i døra. Vår kollektive menneskelighet kunne stått på spill, intet mindre. Men så får vi stedet verdens mest idiotiske familiefilm, i melodramatisk stil, penslet ut gjennom ukebladintriger.

Best og verst

Men konkurransen om årets verste film deltar den ikke i, langt ifra. Til det er Svik simpelthen for suveren. Men årets beste? Den største prestasjonen er utvilsomt Død Snø. Som propellerte Wirkola fra buskis-knekt med Kill Buljo til Sjanger-konge i snøen til komedie-ess under vingene på Will Ferrell. Så får vi se hva som skjer med Hans og Gretes payback i pepperkakehuset etter hvert. Poenget er at Død Snø er alene om å bryte ny mark i år. Der den tross alt har satt en helt ny standard for hva som er mulig å gjøre med små virkemidler, stor selvtillit og fullkommen hengivenhet til hva man holder på med.

2010 siste sjanse?

Så kan man spørre seg hva det sier om filmåret at en middels god zombiefilm er det store høydepunktet av 2009. Og det kan jeg godt svare på, selv om det er ganske smertefullt: Det betyr at året var svakt, et skritt i feil retning og at 2010 blir som et skjebneår å regne.

Over jul kommer gammelgutta: Skjoldbjerg og Holst. Og så er det bare å håpe at dette ikke gjør 2010 til deres år. Men at deres forhåpentligvis glimrende filmer havner i den uventede skyggen av våre egne ufrivillige, som plukker opp tråden fra 2006 og lager filmer vi ikke visste at kunne finnes. I Norge. Eller noe annet sted!