Yum Yum (Give Us Some)

I forbindelse med det kommendeintervjuet med musikkvideo wizz-kid Kristoffer Borgli, ble det grublet over hvaslags tradisjoner vi egentlig har innen sjangeren her på berget. Take on Me ogRay-Kay, ja vel, men lokalt?

Først litt historie og detklassiske spørsmålet: Var det egentlig bedre før? For om ikke kvaliteten varhøyere, var i alle fall entusiasmen større. ZTV sulla og gikk og MTV vistemusikk, slik at det fantes et medium for herligheten. På denne tiden var det ogsåfolk som brukte penger på musikk, og den musikkbransjen vi kjenner som noemagert og fattig, var her på høyden av sin velstand med blafrende sjekkhefterog filmatiske ambisjoner. Samtidig som Cunningham/Gondry/Jonze ble sluppet påsuperformatet DVD og fikk folk til å sperre øynene opp over teknisk trylleri.Natt&Dag var også med på moroa og flesket til med musikkvideo som egen kategori påOsloprisen og i det hele tatt.  Det er tiår siden. 

Hva skjedde egentlig etterpå? Sånnut ifra magefølelsen kan norske musikkvideoer grovt sett deles opp i firekategorier:
1) Dårlige kopier av internasjonal stil
2) Dårlige parodier påinternasjonal stil
3) Dørgende kjedelige greier der et band står og speller
4)Så stakkarslig fattige greier at det ikke går an å ta alvorlig.

Og selvsagt: det konkurreres i tovektklasser: Videoer for hjemmarkedet på den ene siden og de som får cash ogkompetanse fra utlandet på den andre. A-HA vant tidenes første musikkvideo-spellemanni 1986. Men dermed ble lista lagt i overkant høyt, og prisen havnet på is fremtil 1999. Ikke det at Babel Fish’s Light of Day er en verdig arvtager. Men pådet tidspunktet hadde vel bransjen skjønt at å kreve at nye videoer skullekonkurrere med Morten og gutta i kjølvannet av Take on Me, var en så unfairmatch at det var ensbetydende med å skrinlegge kategorien for alltid. 

Etter det har en masse fantastiskkjedelige greier vunnet prisen, pluss noen fine ting som hadde unorsk myespenn, typ Røyksopp. Og dette er ikke en diss av norske band, være segMotorpsycho, Dimmu Borgir, Turbonegro eller hva din personlige favoritt måtte være.Vi snakker levende bilder her. Og ærlig talt, uansett hvor glad du er i bandetditt, er ikke en kjøretur under gatelyktene med veksling lys – mørk – lys –mørk nok til å holde humøret oppe i 3:20.

Vi her i avisa ønsker oss bareunderholdende og/eller vakre små filmer, vi. Og legger her ut noen små snuttertil inspirasjon. Dette er classics, alle som en. Noe å le av, kanskje. Men slikblir det når man kaster hemningene over ripa og flesker til. Like gjerne detsom fire karer med roadie-look som står og kikker i bakken mens etut-av-fokus-kamera filmer det hele i en tagning på hundrede meters hold.

Første bolk ut dekker periodenfrem til 1995. Enjoy!

Ole I’Dole: Sayonara

Den som intet våger intet vinner,og Ole legger igjen pretensjonene i kjellerstua når “haikefeberen” tvinger ham påtokt i østerled.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=2_-jTWma_lI

De Lillos: Tøff i Pyjamas

80-tallets fire store varmoderate i formspråket på videofronten, med denne perlen som hederlig unntak.Lars hadde sett Morten speile seg i utlandet, og dro på med sin egen, animertevariant

embed:http://www.youtube.com/watch?v=Gn19ZX0yq1I

Stella Getz: Friends

Trøndelagens egen Janet blomstretkort men heftig på tidlig 90-tall. Dette var før R’n B skjønte at penga lå i å gåsoft, og dette er vitale greier. Cassie, eat your heart out.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=-ckEotSOxsQ

Sway: Yum Yum (gimme some)

For de som ikke måtte vite det:Midt på 90-tallet het Espen Lind “Sway” og datet nevnte Stella. Synes dere dethøres pussig ut? Sjekk videoen.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=r8_2VK67a3w

X