Kunst uten verk

Det er nesten ingen ting som er lettere å gjøre narr av enn kunsten. I tegneseriene er det som regel det abstrakte uttrykket, et sted mellom Picasso og Pollock, som brukes som arketypen på det uforståelige. Og vi skal ikke gå Disney i næringa og fortsette å latterliggjøre. Eller stille oss på nivå med Donald som snur hodet opp ned for å lete etter meningen. I stedet tar vi temaet på billedramme alvor. Hold fast.

Men la oss holde oss til Donald et lite øyeblikk. Det er nemlig påfallende at det fortsatt er det modernistiske maleriet det gjøres narr av, da denne retningen har vært død i over femti år. Og den representerer på ingen måte noe høydepunkt i fremmedgjøring mellom kunst og menigmann. Tvert imot: det som utgjør dagens kunstbegrep er så fjernt og flyktig at det knapt lar seg parodiere i det hele tatt. Og dette var egentlig ikke tenkt som noen tilstandsrapport om kunsten i dag. Men av og til trenger altså de større spørsmålene seg frem.

For eksempel når den aktuelle utstillingen av Kai Mikalsen ambisiøst tituleres NÅ! En videoutstilling om tid. Da er det umulig å ikke forvente en viss grandeur. I alle fall vedrørende de tematiske anslagene og kunstdiskursiv selvbevissthet.
For målt i fysisk og sosialt omfang, er dette småskårne greier.

Sound of Mu, en mørk og iskald januarkveld. Ingen fakler tent utenfor dørene i aften. Jeg har opplevd å dele lokalet med én person og føle at det er fullt. Nå virker det øde. Til tross for en liten gruppe sortkledde mennesker som står i et hjørne og snakker lavmælt. Kunstneren, utvilsomt. Og hans nærmeste. Noen CD’er er til salgs. Ansiktene på baksidene av cover’ne matcher de tilstedeværende. Smalt. Bra. Så slipper man å bruke spalteplass på Mia Gundersen med venninner. Og i stedet snakke kunst med stor K.

På nymalte, hvite vegger prosjekteres tre filmer. To av dem er så å si like, og viser mennesker i urbane miljøer. Filmet med et videokamera, tilsynelatende fullstendig vilkårlig. Tenk deg at du setter et videokamera på et kafébord og filmer Karl Johan, så har du bra grep om konseptet. Her på tre ulike locations rett nok#i tre ulike verdensdeler. Ingen handling. Ingen hendelser. Ingen tilsynelatende sammenheng. Den tredje filmen er skutt ut av vinduet på et tog i fart. Klippet slik at alle gjenkjennelige figurer er borte, og vi står igjen med blur og linjer. Musikken er ambient, men har i følge kunstneren ikke noe med verkene å gjøre.

Andre ledetråder til hva dette dreier seg om finnes heller ikke. Ingen katalog eller liten lapp som forbrukerveiledning, så jeg spør opphavsmannen. Han sier at det er bevisst. Alle skal få se det de ønsker å se. Jaha, sier jeg, enn du da, hva er det du ser? Så følger en lang remse om hvordan tilværelsen består av en serie øyeblikk, et konstant NÅ! som aldri kan gripes fordi NÅ! alltid var for et lite sekund siden. Eventuelt i fremtiden et sted, men, som vi vet, noe som aldri kan gripes. En fin observasjon, tenker jeg. Og ikke umulig å kjenne igjen i bildene som flimrer over veggen. “NÅ” er en ok tittel. Men “Kropp” hadde vært like greit. “Rom” kanskje bedre. “Urbanisme” er en annen relevant headliner. Eller “kultur” eller “kommunikasjon” eller “samfunn” eller ethvert generelt begrep som måtte falle ned i hodet på deg når du står og kikker på veggen på Sound of Mu.

En venn av meg sa en gang at det ikke er så farlig, det jeg nå skal frem til: At kunsten handler om det som skjer bak pannebrasken på den enkelte observatør. At folks ettertanke og skifte til, la oss kalle det en kunstnerisk modus, er en verdi i seg selv. Men i så fall trenger vi ikke lenger verkene. Galleriene klarer den jobben fint på egenhånd. Som et rom for kunstnerisk refleksjon# en meditativ tilstand der et eller annet vilkårlig objekt/ lyd/ord setter i gang en like vilkårlig prosess i hodet til de som ser.

Modernismens store kritiker og talisman Clement Greenberg hadde en iboende frykt mot en tendens han mente rettet seg mot at kunstverket på sent 50-tall var i ferd med å utvikle seg til å bli tilfeldige gjenstander. Og selv om mannen ikke lenger kan regnes som noen kunstteoretisk profet, er det nærliggende å skjele til påstanden der inne på Mu. Fordi et blikk ut av det store vinduet gir en akkurat like destillert og fortett og banebrytende opplevelse av NÅ! som det som skjer på veggen. Bortsett fra at det som er filmet er enda mer generelt. La oss tenke oss at noen hadde plassert en ramme på innsiden av vinduet. Da ville selve bildet, de ruslende hverdagsmenneskene, være det samme som Mikalesen prosjekterer. Men i tillegg ville man tenkt. AHA! Her mener noen at hele verden er et kunstverk! At Dame med Barnevogn i Markveien kan sidestilles med Brudeferden i Hardanger, eller noe i den retning.

I Mikalsens utstilling er det ikke noen “AHA”. Verket er så lite spesifikt som det går an å være. Med et mulig unntak av den ambient-musikken&nbsp#mannen har som hovedsyssel. Og dette er ikke noen kritikk av ham. Misforstå ikke. Det er bare det at det ikke finnes noe som helst å si om kunstverket hans. Ingen ting. Bortsett fra de personlige digresjonene&nbsp#enhver oppler ved å bivåne dem. Og de er ikke verdt en piksel på skjermen din, de er helt løsrevet fra filmene. Og det er altså ikke Mikalsens skyld. Hadde han forsøkt å gjøre stuntet med rammen rundt vinduet eller lignende sprell, hadde han antagelig ikke fått stille ut noe sted, ikke en gang på Mu. Poenget er for billig. Konseptet utbrukt. Som de fleste andre konsepter er det.

Dermed ender vi opp med at Greenbergs fanden prosjekteres på veggen# dette er det ultimate tilfeldige. Som kan post-rasjonaliseres. Av de som vil. I en setting der kunst handler om at du som publikum ønsker å være kunst, for å si det på den måten. At du ønsker å oppsøke et sted som hensetter deg i en kunstnerisk stemning. Ikke noen verdiløs ting, det, selvsagt. Og da er for så vidt ikke Sound of Mu noe verre enn andre steder. Men verket som sådan er totalt uten interesse, beklager Mikalsen, det er ikke din feil at du ikke er visjonær nok til å tråkke ut av myra, du deler skjebne med en rekke andre, mer feterte kunstnere.

Uansett: Galleriet er gratis og lite trafikkert. Ta turen og delta i diskusjonen.

NÅ! En videoutstilling om tid av Kai Mikalsen er åpen på Sound of Mu frem til 11. februar

X