Spådommer for filmåret 2009

Tegnene er klare: Død og fordervelse og generelt bekmørke! Ispedd noen ørsmå streif av håp. Nei, jeg snakker faktisk ikke om den forventede allmenntilstanden til norsk film 2009. Men snarere innholdet.

Ute i verden kjemper menneskeheten en flerfrontskrig mot vold, miljømayhem og økonomisk kaos. Og årets første uker har ikke gjort annet enn å pøse bensin på bålet. At dette skal gjenspeile seg i det kommende norske filmåret er ikke noen selvfølge. Men et overveldende flertall av prosjektene som er under oppseiling, ser virkelig ut til å være av den alvorlige sorten. Og det er gledelig.

Paradoksalt nok ser den smått morbide Død Snø ut til å bli årets livsbejande gladfilm. Dødsmotivet deler den med en rekke andre prosjekter, men der stanser også likhetene. Gravalvoret er selvsagt ikke noen kvalitetsgaranti i seg selv, men jeg tror allikevel at det er et sunnhetstegn at vi dropper en feel-good bevegelse vi aldri helt fikk taket på.

Antitesen til tidligere romatiseringer og fjas, kommer allerede i løpet av den nærmeste fremtid, når en håndfull nye norske inntar kinoene. Med død og depresjon i rikelig mon. Vi sakser fra omtalene:
1:”… Jomar Henriksen som gikk i svart og mistet alt.”
2:Dette er en historie om hva som skjer med en far og et barn som mister den de elsker aller høyest. Hvordan takler de sorgen
3:Han skulle bare få skikk på livet først. Båten. Drikkingen. Men det ble aldri orden.”
Nå ligger det nok kimen til en dose komikk latent her, men lettbente lystspill er det ikke snakk om.

Og vi kan vente oss mer av samme sorten utover sommer og høst. Rottenetter er Mongoland-regissør Arlid Østen Ommundsen nyeste prosjekt, en – sitat fra produsenten – “krysning av Gudfaren og Wallstreet” lagt til et kynisk, grådig og nådeløst oljemiljø i Stavanger. Samme by som Erik Skjoldbjærg inntar dette året for å filmatisere NOKAS-ranet. Lokalmiljøet viser svært begrenset begeistring, mens alle som savner real kontrovers i norsk filmvirkelighet bør kunne glede seg over et barskt foretak. Mens gode gamle Marius Holst har innkvartert seg i Vestfold for å gjenskape blodig ungdomsopprør og beinhard maktmisbruk på Bastøy. Dystert og uggent alt sammen. Og mer personlig enn politisk, ser det ut til. Med unntak av den kommende Ninja/Arne Treholt-filmen, da. Som ser ut til å gå på tvers av alle andre tendenser.

Utover homogen tematikk er det verdt å merke seg at flere av gammelgutta holder det gående. Selv Pål Jackman er tilbake i manesjen med Jernanger. Og det er enestående gode nyheter. Regissører peaker jo som kjent ofte godt oppe i 50-årene, da det å lære seg å mestre mediet er en tidkrevende prosess. Tidligere har det vært gjengs praksis her til lands å avskrive stakkars filmskapere etter en middels debut. Noe som ikke akkurat har resultert i en betydelig kvalitetsøkning. Nå ser det ut til at konsekvensen av dette er tatt. Og det lover godt.

Samtidig er det stas og se at kvinneandelen på regissørsiden ligger an til å bli høy. Eva Dahr, Sara Johnsen, Katja Eyde Jacobsen, Anette Sjursen – og naturligvis Margaret Olin – har alle spillefilmer på trappene. Og selv om deres tidligere produksjoner ikke akkurat gir grunn til vettløs forventning, er det allikevel positivt at bare Eyde Jacobsen kan regnes som debutant. At du kan lage en drittfilm eller to som for eksempel Mars & Venus eller Min Misunnelige Frisør, uten å svartelistes. Størst forhåpninger her knyttes det utvilsomt til Olin – som hanker inn Maria Bonnevie – slik at de to kan vandre hånd i hånd inn i alt det svarte vi allerede har omtalt. I en film som, sitat, handler om “hvordan en oppvekst med omsorgssvikt kan frata et menneske selvrespekt og hvordan rus kan få en avgjørende funksjon i et menneskes liv.”

Ikke utpreget lystig, altså, sånn mens man sitter der i kinosalen. Men vi har bare godt av å ristes ut av komfort-sonen, og jeg ser som sagt på dette som et sunnhetstegn. Ingen norsk filmresesjon, altså. Og det vil nok garantert dukke opp en overraskelse eller to som ikke har vist seg i krystallkulen ennå. Nå er det rett nok ingen ting som tyder på at 2009 vil bli året som gir oss vår Von Trier, Bergman eller Kaurismäki. Men en brakdebut kan godt komme ut av ingenting. Og med tanken på økte midler, større publikumsinteresse og generelt flere flinke folk i bransjen, er sjansen bedre i 2009 enn noen gang før. Og hvem vet# kanskje finnes han eller hun her allerede, muligens er en av de rutinerte – men ennå ikke særlig gamle – ringrevene i stand til å løfte nivået sitt et hakk og ta steget opp i den internasjonale elitedivisjonen.

Dermed er det bare å stålsette seg og krysse fingrene for at et mørkt år skal innebære lyse utsikter.

X