Oppsummering: Filmåret 2008

Et år tilbake itid: Jeg husker smertelig godt hvordan vi satt i dypeste fortvilelse.Mens vi rev oss i håret og stakk fingrene i halsen for åhoste opp kandidater til Årets Film for Osloprisen 2007.Blodsbånd var ok. O’Horten var omtrent ok. Punktum finale.Det var det. To fattige titler. Etter den mest råteplagedenorske filmhøsten på tyve år.

I lys av dette var 2008en definitiv oppreisning. Så til de av dere som hadde håpetat denne teksten skulle utvikle seg til et midtvintersblot iartikkelformat, er det bare å beklage. Edder og galle vil barekomme i små porsjoner. For 2008 var et ganske godt år, ialle fall mer enn bra nok til å unnslippe en krakilsksvartmaling.

Førstnoen fakta: Vi har aldri hatt flere norske filmer premiereklare iløpet av et kalendeår, tjuetre i tallet med stort ogsmått. Imponerende med tanke på at vi så sent som i2001 lå på moderate seks titler. Besøkstallene harogså jevnt over vært svært gode, der bådeFritt Vilt II, Kautokeino og ikke minst Max Manus har værtreale blockbusters i nasjonal skala. Dette skyldes i hovedsak, trorjeg, at hele bransjen, fra Giske på toppen, via regissørerog PR-folk, helt ned til han sabben som serverte kaffe og kjeks påRovdyr, er i ferd med å gjennomprofesjonaliseres. Filmene serbedre ut. Bevisstheten om hva som skal sies – og hvordan – ertydeligere. De fundamentalt retningsløse filmene som gjerneble stemplet som “typisk norske” (med udelt negativt fortegn) erlangt færre.

Allikeveler det noen sørgelige paradokser: De filmene som prøverhardest på å være virkelig gode og viktige,mislykkes klarest i akkurat det. Og lider kvelningsdøden mensde gaper over mer enn de er i stand til å svelge. BådeLønsj og DeUsynlige er utmerkede eksponenter for dette.Ærerik død, kan hende, men allikevel trist åbevitne.

Mer beklagelig enn detteer det egentlig allikevel at ingen av de bedre filmene er virkeliggode. Og at flere av dem ser ikke en gang ut til å gjørenoe reelt forsøk på å være mer enn middels.Fatso, Revejakta og De gales hus – Ingen av dem har så myesom kimen til noe særegent eller nyskapende i seg. Bådetematikk og tone er gjort så mye bedre før at detvirkelig er vrient å skjønne hvorfor flinke folk harorket å bruke tid og krefter på å gjøre demså håndverksmessig vellagde som de faktisk er.  

Dermedkommer vi til det uunngåelige# den evinnelige sutringen ommangelen på det særegne, på regissører somvirkelig vil, tør og ikke minst er i stand til å brukemediet til et sterkt og rendyrket personlig uttrykk. Gammelt nytt.Men som vi vet: Ting blir ikke mindre sant fordi det påpekesmange ganger. Året viser at Per Schreiner fremdeles skriver brafor film, men stadig mangler regissører som rettferdiggjørpotensialet. Det var tydelig i Den brysomme mannen, presserende iLønsj. Ole Giæver debuterte i novellefilmformat ogvidereførte sin markante bordtennisdialog-stil. En stil somkledde den lettbente kortfilmen Tommy perfekt, men ble utvannet ogføltes påtrengende og tidvis malplassert i den langt meralvorsbetonte Sommerhuset. Som sammen med Yngve og Kurt og Rovdyretforteller om potensial. Men ingen forløsning. Ennå.

Hvor dette leder oss? For det første leder det oss til 2009 som vi snart skal ta ennærmere titt på. Men på mange måter førerdet oss også tilbake til 2006. Året med Reprise og Denbrysomme mannen og Sniffer i Cannes. Et år som ble fremhevetsom svært løfterikt. Og som dessverre ble etterfulgt avmøkkaåret 2007. Dermed er det med blandede følelservi erkjenner at 2008 er over, og registrerer at vi er tilbake påvårt tidligere toppnivå. Det er det ikke bra nok. Viventer fortsatt på den første virkelig gode norskefilmen. Og 2008 er på ingen måte noe steg i feil retning.Alt i alt vil året bli stående som en sementering avNorge som “anstendig filmnasjon”. Det er bedre enn en “rævafilmnasjon”, tittelen vi tradisjonelt har måtte bekjenne osstil.  

Også er det bare å krysse fingrene å håpe atett steg frem ikke betyr ett tilbake slik tilfellet var sist vi susteinn i nyåret med håp i blikket og vind i seilene

X