Hummer og Campari

b
a

KULTUR: Sexy. Kjapt. Salgbart. Og for alle. Som kler seg etter koden. Og kan knutereglene. Over alt. Men av alle de fjollete foraene som florerer, er det ingen ting som stiller seg mer åpne for hugg enn det gladpositive hurrakonseptet Pecha Kucha. Kulturformidling for en generasjon som synes MTV er for treg. Som påroper seg dannelse, men vet om fem ganger så mange hurtigtaster i photoshop, enn navn på klassiske kunstnere i Nasjonalgalleriet. Eller samtidskunstnere på MoMa, for den saks skyld. Bortsett fra dem vi kjenner personlig, da.

For det er nettopp denne underlige følelsen av en hybrid som slår meg, når jeg står og kikker utover et stappfullt lokale på DogA, senter for Design og Arkitektur. 600 mennesker i utflatende lys# uendelig homogene i forbløffende matchende klær. En hybrid mellom Facebook og dypt seriøs kunst. Mellom moteblog og mening. I klubbformat. Personlige åndsverk. Gjennomsponset av Campari-Norge. Hva er egentlig dette? 

Sånn på overflaten er det ikke så vanskelig å svare på spørsmålet, da dette har et navn: Pecha Kucha Night, Oslo, vol. 8. Og for dem som ikke er dus med kodeksen: Dette er en lokal fraksjon av et verdensomspennende fenomen, som ble initiert av Astrid Klein and Mark Dytham i Tokyo i 2003. Ideen var at de unge kreative fra ulike felter skulle få vise frem det de holdt på med. I et format som skulle holde innleggene konsise. Hver taler får seks minutter. På denne tiden vises 20 slides, og hvert slide står i nøyaktig 20 sekunder. En rekke arkitekter, designere og fotografer verden over har omfavnet formatet, og konseptet er for lengst overført til business og finans og dess like.

Og som sagt: Når man står i varmen en torsdagskveld, i selskap med en bataljon tilhørighetstrengende mennesker som føler at de har foten i den global-kulturelle dørsprekken, men ikke helt vet hvordan de skal komme seg innenfor – ja, da er det lett å trekke på skuldrene over hele greia. Og tenke som så, at dette er simpel fordumming. Dette er for kulturlivet, det TV2s Holmgang er for politikken. En meningsløs populærisering. Et event som selvsikkert plasserer seg på den kvelden i uken der alle de rette menneskene beveger seg som bisverm på leting etter stedet, med de vakreste blomstene og den søteste honningen. Acne-release en uke, smuglesing den neste. Og nå altså, Pecha Kucha. Med ubegrenset Campari som bensin på bålet.

Seansen starter med at ei dame som heter Gøril synger opera i seks minutter. Greit. Alle synes det er fint, alle synes det er fint at det bare varer i seks minutter. Nestemann: Kristoffer Eliassen viser fotografier han har tatt. Ingen folketaler, dette. Men fine bilder. Det nikkes og smiles. Ham kan vi sikkert bruke til en kampanje en gang. Check. Neste mann. Arkitektur. Tror vi. Umulig å si. Et museum på Svalbard. Ordene “teknologi” “kulde” “fuglefjell” i løpet av tolv sekunder. Tilsynelatende ingen sammenheng. Ser i programmet. Gud, nei, enda en arkitekt følger. Men han er ikke så ille. Utbryter fra Snøhetta. Pene bilder, gøyale former. Han snakker med høy, norsk-amerikansk aksent. Tydelig. Ok, da har vi sett deg.

Så kommer Milk & Money. Gaupa i Oslos medievirkelighet: Alle har hørt om det. Alle synes det er fint. Ingen har sett det. Antatt utrydningstruet. Med et design som skriker av Freudian Kicks. Og vi siterer fra programmet: Milkandmoney // Publishing “Oslo-based art&culture magazine where progressive illustrators, photographers, and writers show off their skills”. Med andre ord: Hele den forbaskede seansen vi nå er vitne til, bare i bladformat. Vi får smakebiter. Klein poesi og naive tegninger av estetisk sterke mennesker med design i blodet, og totalfravær av kunst i nervesystemet.

Jeg står med min lille, elegante flaske Camparisoda i hånden. Og forsøker igjen å forstå hva det egentlig er jeg er vitne til. Hva dette besynderlige, kulturelle fesjået egentlig handler om. Er det en salgsmesse? Institusjonalisert ekshibisjonisme? YouTube uten nettet? I et format som er så gjennomarbeidet overfladisk, at det nesten virker dypt. Rundt meg står folk med ryggen til taleren og slår fast at nachspielet er på Fisk og Vilt, og at det kanskje er lurt å gå nå, så man slipper køa.

Jeg går ut, retning vekk fra Youngstorget. Og straks man kommer ut døren og inn i novembernatten kjennes alt bedre. For jeg synes nemlig at det er fantastisk bra at så mange bruker så mye tid og krefter på kreative utrykk. På denne kulturen og designen. Ja, og kanskje til og med kunst. Jo flere jo bedre, jo mer jo bedre. Utrolig mye er rent tullball, men tiden vil uansett effektivt luke vekk alt det uinteressante. Nå handler det om å la ting få spire og gro, hele den beryktede underskogen. Så får vi tidsnok se hva som er ugress og hva som er blomster. Og om det kanskje finnes noen eiketrær nede i virvaret, umulig å få øye på nå, men som vil gro seg sterke med årene. 

For det at Norge 2008 – på høyden av sin velstand – forsøker å finne et samtidig kulturelt utrykk, ja det er bare bra. Og hver tid fortjener sitt format. Hvis åtte volumer med Pecha Kucha kan avlede bare to-tre virkelig minneverdige innlegg, er det verdt det. Fra Romerriket, via Renessansen, til ethvert imperium: Makt og penger ligger til grunn. Men det er arkitekturen, maleriene og litteraturen som huskes. Som definerer perioden for ettertiden. Og det er praktfullt at det i vårt lille Oslo jobbes på spreng for å destillere et utrykk som er sterkt, vårt og varig.

Så får man bare akseptere at det i denne prosessen er en del prøving og feiling, det er helt uunngåelig. Et kaos det er smertefullt å observere på nært hold. Men hvis det er dette som skal til for at vi på høyden av vår materielle rikdom skal avle vår Michelangelo, er det en liten pris å betale.