Skal du heller aldri, aldri, aldri ha barn?

Larve, puppe, sommerfugl. Eller hvis du er nordmann: barndom i utkanten av en by, flytte til Tøyen og studere litteraturvitenskap på UiO, dra tilbake til utkanten og få tre barn, mellomstor hund og hytte på fjellet. Det ekte livet kan begynne.

Hovedpersonen i Aldri, aldri, aldri er 35 år og knuger seg fast i puppe-stadiet, tross motstand fra alle hold. Hun er fast bestemt på at hun ikke vil ha barn. Hun liker livet som det er, og det er ingenting i kroppen hennes som dras mot å endre på tingenes tilstand. Hun har nok med seg selv.

Likevel er dette et valg hun konstant må forsvare fra alle hold. Stadige spørsmål fra alle hun møter. Venninner som sier det er egoistisk å ikke få barn. En mor som pakker sekken full av selvmedlidenhet og legger ut på en overbærende guilt trip hver gang hun får sjansen («skjønner du ikke hvor trist det er å ikke kunne være bestemor?»). 

Les også: «Mamma er trygda» er en illsint bok om trygd, kreft og Bjarne Brøndbo

Der er  sjeldent man spør foreldre om hvorfor de har fått barn. Å spørre om det motsatte, derimot, er helt stuerent.

Sentralt i boka er også hovedpersonens åtte år lange forhold til samboeren Philip. Hver gang hun innleder et nytt forhold har hun tidlig lagt kortene på bordet. Som om hun avslører en kronisk sykdom har hun sagt at hun ikke vil bli mamma, og at det må være et premiss for forholdet. Hun lider av frivillig barnløshet. Ingen av partnerne har ønsket å gå med på noe sånt. Ikke før Philip kom inn i bildet.

Philip ville også ha barn, men han ville ha henne mer. Den felles forståelsen gjorde at forholdet gikk knirkefritt i åtte år – helt til et vennepar fikk en datter, og Philip kom på andre tanker. Sånn er det med barn. Man kan si at man ikke trenger dem, men så møter man en og så kommer man på andre tanker. Dermed er den felles forståelsen borte, og forholdet begynner å vakle. Typisk Philip! 

Aldri, aldri, aldri kan sees på som en langsvarsoppgave forkledd i en roman: «ønsker du å få barn? Drøft og begrunn svaret». Strømsborg drøfter som bare det. Hovedpersonens indre monolog, dialoger med omverdenen og narrative vendinger driver frem handlingen som i en hvilken som helst annen roman, men alltid er det spørsmålet om barn som står i fokus.

Handlingen fremprovoserer hele tiden nye refleksjoner som veksler fra det trivielle til det eksistensielle. Fra mangelen på søvn, til det faktum at et barn er så altoppslukende at man på sett og vis endrer personlighet. Likevel unngår boka å demonisere barna i seg selv. Billige poeng om gråting på fly og gulping unngås. Barna blir sympatisk nok skildret med varme og ydmykhet. Fokuset er på hvordan det å få barn fundamentalt endrer hvordan man lever livet sitt. 

Hovedpersonen hadde for bare noen år siden en sin egen verdens beste jentegjeng. De dro på Roskilde og til New York, lå med franskmenn, bestilte mimosas og skulle heller aldri, aldri, aldri få barn. En etter en ble de avslørt som hyklere, fødte og trakk seg tilbake i sin egen familiesfære. De er ikke lenger verdens beste jenter, ikke en gang verdens fjerde eller femte beste jenter, og hovedpersonen står nå plutselig alene og har bare sin egen integritet å støtte seg på. 

Les også: «Sju tomme hus» er den virkelighetsnære virkelighetsflukten du trenger nå

«Jeg trodde vi var mange. Jeg trodde vi var enige. Jeg trodde vi mente det vi sa. Jeg visste ikke at dere bare lekte. (…) De som ropte høyest om at de aldri skulle ha barn, er alle blitt mødre i dag.»

Dette er den femte boka til Strømsborg, og den er så godt skrevet at det er umulig å se for seg at dette ikke er spørsmål hun selv har tenkt mye på. Noe som forsterkes av at hun selv har valgt å lese inn lydboka selv for Storytel. Stemmen hennes speiler språket: nedpå og inderlig. 

Det er lett å forstå hvorfor Aldri, aldri, aldri utelukkende er skjenket gode anmeldelser av riksavisene. Refleksjonene er så kloke at det aldri føles som propaganda. Hovedpersonen har ikke en agenda om å overbevise om at ingen burde få barn. Det er en roman til forsvar for dem som har valgt å ikke få det.

Enten du lider av frivillig barnløshet eller er innbitt på å i fremtiden multiplisere genene dine, vil du få mye ut av denne boka. På Storytel tar den deg knappe fire timer å komme deg gjennom den – hvis du starter nå!

Les også: Her er alt du trenger å vite om «Jane Eyre»