Martin Scorseses Flowers of the Killer Moon kjennes som et svik mot filmkulturen fra den som sto oss nærmest.
Som NATT&DAG-abonnent får du avslag på billetten på Vega Scene. Les mer nederst.
Få, om noen, har i nyere tid gjort mer for filmkulturen enn Martin Scorsese. Han har regissert et utall mesterverk, han har villig gitt av sin filmhistoriske kunnskap, han har gått i bresjen for filmkunstens livsrett i møte med de store studioenes samlebåndsproduserte fornøyelsesparkfilmer. Den dresskledde regissøren har i en årrekke båret filmkulturen på sine polstrede skuldre.
Årets film av den bustbryna regissøren, Flowers of the Killer Moon, er en påkostet sak på nærmere tre og en halv time. Selv om filmen for øyeblikket rulles ut på kinoer i vårt ganske land, vil dens evige liv tilfalle Apple +, slik at også den mer sofavante filmtitter kan nyte mesterregissørens nyeste verk, i ly fra popcornspisende og hostende sidemenn. Scorseses forrige film, Netflix-produserte The Irishman, fikk også en mindre kinolansering, før den stelte seg parat opp som et valgalternativ i det pregløse innholdets rekker.
Grenseløse budsjetter
Det er i grunnen beklagelig at det er sånn det har endt for mesterregissøren, all den tid han har talt filmkunsten og derav kinofilmens sak. Men så er han ikke helt uten skyld, han heller. Med sine stive prislapper på omtrentlige 200 millioner dollar, er det ingen selvfølge at hans to siste filmer skulle ha livets rett. I The Irishman var det aldringen av det ikke lenger evigunge skuespillerensemblet som dro produksjonskostnadene himmelhøyt. Og selv om De Niro var mer glattpolert og rynkefri i fjeset enn han hadde vært i sine ungdomsår, kunne ikke den påkostede dataanimasjonen skjule skuespillerens gammelmannsgange og tungrodde kroppsspråk. Akk ja, hadde de bare ventet til den uunngåelige KI-revolusjonen hadde fått filmatisk fotfeste, så kunne de kanskje spart seg noen stakkars kroner og faktisk gjort unggutter av De Niro, Pesci og resten av de godt voksne herremennene.
I likhet med filmen som kom den forut, har Killer Moon et budsjett som kunne kjøpt deg omtrent én Erling Braut Haaland. Kvalitet koster, og i Flower Moon fråtses det fra Hollywoods øverste rekker. Foruten Scorseses regi, maler kinematograf Rodrigo Prietos praktfulle landskapsbilder, gitarlegenden Robbie Robertsons fyller lydbildet med følelsesfull bluesgitar og tidligere ungpikebedårer Leonardo DiCaprio har ydmykt takket ja til hovedrollen, for den rause sum av 30 millioner dollar. Og i en film varende i 207 minutter, skulle det jo bare mangle at han fikk lønn for strevet. Med en konstant geip om munnen, har vi aldri sett Leo spille så mye før.
At han, av alle, har sagt seg villig til å gjøre kinomaskinisten arbeidsledig og heller gi hans arbeidsoppgaver til oss, folket, med råderett over fjernkontrollen og av-og-på-knappen, kjennes som et svik fra den som trolig sto oss aller, aller nærmest.
Strømmingens oppmerksomhetsøkonomi
Killer Moon er en lang film. Litt for lang. Som med The Irishman trekker selv de mest filmelskende og slitesterke av oss et lettelsens sukk i det skjermen endelig går i sort. For Apple og Netflix’ del, kan de prise seg lykksalige over å ha hver sin Scorsese-film i sine voksende arsenal av innhold. Den filmhistoriske pondusen og legitimiteten navnet hans bringer med seg, er uvurderlig. At han, av alle, har sagt seg villig til å gjøre kinomaskinisten arbeidsledig og heller gi hans arbeidsoppgaver til oss, folket, med råderett over fjernkontrollen og av-og-på-knappen i vår nærliggende favn, kjennes som et svik av den som trolig sto oss aller, aller nærmest. Strømmetjenester bryr seg mer om tiden tilbragt inne på tjenesten deres, enn hva den tiden har blitt brukt på. Filmens spillelengde er det trumfende kortet; desto lenger filmen er, desto lenger blir vi, de dødelige, inne på tjenesten deres og desto bedre ser tallene ut. Som var tilfelle med Scorseses Netflix-produserte The Irishman, lider også Killer Moon av en halvtime overvekt som, i fordums kinotider, trolig ville blitt liggende igjen på klipperommet, nettopp for å gjøre seg levedyktig på kino. Ingen har satt grenser, og igjen sitter tilskueren, forpint av sin tissetrengthet.
Scorsese har passert åtti og kunne lett levd pensjonisttilværelsens late dager langs Cannes strandpromenade, men han har heller valgt å spre filmkunstens glade ord og berike filmkulturen med stadig lengre filmer. Det må vi uansett nyte mens vi enda har ham. Selv en halvgod Scorsese, er bedre enn mange regissører på sitt beste. Så, reis deg opp fra sofaen, kom deg ut, se Flower Moon på kino mens den enda går, så slipper den gamle mannen å skule tilbake på den filmatiske solnedgangen, snart oppslukt av det avslåtte TV-apparatets altomfattende mørke.
Som NATT&DAG-abonnent får du rabatt på kinobilletten på Vega Scene. Logg inn for å se rabattkoden nedenfor her. Billetter kjøpes her.
Du må være abonnent for å lese saken
Ved å bruke 1-trinns registrering eller at du oppretter en konto ovenfor, samtykker du til NATT&DAGs personvernerklæring.
