Derfor flytter ikke Oslo-folket ut på bygda

NATT&DAG dro på Bergtatt-festivalen for å finne svar på konflikten mellom by og land i det 21. århundre. Fotografen endte på legevakten på jakt etter sannheten.

– Æ så at steinan va blaut, men tenkt at det gikk bra. Så æ gikk ned for å piss, men snubla. Æ e redd for at hånda e knekt kanskje, den e jævla hoven hvert fall.

Jada! Fotografen snubla i fjæra på første dagen av NATT&DAGs viktigste journalistiske feltreportasje. Men for all del: Det må ha sett rimelig komisk ut der han sto og tissa ut i fjorden og brått velta med hele vekta på håndeddet, mens kuken blafret i regnet som en ubemanna brannslange som slenger strålene utover steinrøys, bukse, trøye og for alt vi vet det engleblonde krøllete håret hans.

Samtidig er det et alvor her, tenker jeg umiddelbart. Et knekt håndledd er dramatisk for en fotograf.

Den evige konflikten

De senere årene har et tilsynelatende uløselig paradoks vokst frem i den norske offentligheten. På den ene siden har lengselen etter landlig idyll vokst frem blant landets urbane befolkning. Flere vil dyrke egne grønnsaker, slå seg til ro med hus og hage. Kanskje kan man bli en del av et hyggelig nabolag hvor man inviterer hverandre på fester, middager – ja, kanskje hele nabolaget møtes til potet- og sekkeløp på 17. mai.

Her er den moderne fantasien, som en slags protest mot en kaotisk og uforutsigbar verden som kulminerer i storbyens fremmedgjørende plast- betong- og glassimperium. 

«Storbyene taper for suburbia», konstaterte daværende redaktør av Avisa Oslo Magne Storedal i Nettavisen tilbake i 2021. Talende nok gikk Storedal fra Avisa Oslo til Bodø Nu i 2023, som for å virkeliggjøre sin egen profeti. Eller eventuelt gjøre en omfattende avsløring av at hans teori og kommentar egentlig kun var uttrykk for en egen indre driv ut av storbyen.

Men man ser det flere steder. London, New York, Paris – verdensmetropolene opplever befolkningstap, har vi sett overskrifter om de senere årene. Og det mens verden befinner seg i en overgripende sentraliseringsprosess hvor mer og mer makt og rikdom samles på færre og færre hender. Som om vi, befolkningen, vender oppmerksomheten mot gresset, trærne og havet, mens de, rikingene, infiltrerer hjernene våre og bygger seg rikere og mektigere på at vår oppmerksomhet og fantasi bare farer vekk.

Derfor er det selvsagt ikke rart at Senterpartiet gjorde et godt valg i 2021. Drømmen om det desentraliserte Norge lever, fordi for tech-gigantene spiller det selvsagt ingen rolle om man bor i Oslo eller Finnmark. 

Men det er heller ikke rart at Senterpartiet nå stuper på meningsmålingene: Det desentraliserte Norge er vel bare en drøm vi egentlig aldri ønsker å se realisert?

Storby på bygdeferie

Ja, noe slikt har vi i det minste tenkt i NATT&DAGs redaksjon. Derfor bestemte vi oss for nok en gang å ta turen til Bergtattfestivalen, som tilsynelatende er et perfekt åsted for å granske forholdet mellom by og land i det moderne Norge. 

Bergtattfestivalen holdes årlig i bygda Luster i Luster kommune. Selv om innbyggertallet er lavt, omkring 5000 mennesker, er rikdommen stor. Arealet i kommunen er nemlig større enn hele Vestfold fylke, og mye av dette er fjell, fjord og store fosser. Slikt kan man lage kraftanlegg av. Og det har lustringene gjort i en årrekke!

Men festivalen som nå arrangeres, er langt fra noe bygdefenomen. Hit kommer hordene fra storbyene for å delta på en festival som har «fokus på å showcase ny, norsk kreativitet», for å sitere festivalen selv. Bort med Vassendgutane og Plumbo – her er det unge og urbane kvinner som Emilie Nicolas, Ary og Moyka som inntar bygdescena for å tonesette det vakre fjordlandskapet. 

1300 unge og yre storbymennesker på bygdeferie. Her må det finnes rom til å undersøke og grave i den moderne fantasien om det landlige kontra det urbane, tenker vi. 

Teknisk mote

– Faen, jeg må squatte på dass fordi hvis jeg ikke gjør det, er jeg redd for at all driten der nede kommer til å treffe huden min.

Vi er halvveis på festivalens første dag, og doene er allerede fulle. Aiai! Riktignok kommer det raskt en tankbil og tømmer, men følelsen har satt seg i campen: Vi er fjernt fra storbyens velbehag og luksus nå.

Men tro ikke at de urbane unge ikke stiller godt forberedt! Omkring oss er horder av dyre telt og teknisk tøy som kan stagge det kalde regnværet på vestlandet. Kvaliteten på liggeunderlagene er så høy at det ville passert som den høyeste luksus gjennom de aller fleste epokene i historien. Ja, følelsen når man vandrer rundt i campområdet på Bergtatt, er at om man hadde solgt alt utstyret til en vennegjeng, kunne de brukt summen til å kjøpe en enebolig her i Luster kommune.

– Da jeg pakka tenkte jeg egentlig bare praktisk, jeg. Alle andre får kle seg så kult de vil, jeg skal bare være tørr og varm, forteller en mann i teknisk tøy til NATT&DAG. 

Lite visste han da, i det pakkende øyeblikket, at alle på Bergtattfestivalen er opptatt av å være varme og tørre. Ja, at det å være tørr og varm i seg selv er ansett som kult, som status. Arcteryx-jakker i all verdens farger, turbukser, ullundertøy og goretex-sko er liksom baseline for hva det er akseptabelt å ikle seg. 

Ikke fordi det anses som ukult å gå med noe annet – neida, takhøyden er stor og romslig på Bergtatt – men fordi går du med noe annet, for eksempel noe et veltrent øye ser har lav vannsøyle og dermed er dårlig stelt til å holde vannet unna i det strie vestlandsregnet, så får du klam omsorg og tilbud om å låne reservebuksene- eller jakkene til folk.

Verdensmannen Wiese

Den teknisk kledde mannen, som ikke skulle være kul, men tørr og varm, forsto altså raskt at han var en del av Bergtattfestivalens store klonemaskineri. 1300 identiske og praktisk kledde osloborgere mellom 25 og 35 år. 

Hvordan kan dette oppleves for den lille fjordbygda, spør vi oss. Hvordan føles det fra innsiden at publikum stjeler alle bygdas parkeringsplasser, lager kø på butikkene og hos den lokale bakeren. Og ikke minst et rabalder til langt utpå natta.

Og Oslofolk, da! I Arcteryx og ullundertøy. Varme og gode i regnet.

Vi oppsøker ordføreren, naturligvis. 

Luster kommune har vært styrt av Senterpartiet i en årrekke. Slik er det enda. Men Andreas Wollnick Wiese er ny i ordfører-embete, og da han tiltrådte i det høye setet i høst, var det som hærfører for et parti som gjorde det betydelig dårligere enn ved forrige valg. 

En nedgang på 13,7 prosent fra valget i 2019. Det er Wollnick Wieses bitre realitet, der han strener rundt i bygda på jakt etter å modernisere og utvikle fjordkommunen. 

– Jeg ønsker alle Oslofolk velkommen til Luster! De legger igjen mye penger, og det er fantastisk å se at bygda fylles opp av glade unge mennesker. Kanskje ser også noen av de som er her at det ikke er så dumt å flytte ut i et vakkert fjordlandskap.

Andreas Wollnick Wiese – han både ter seg og ser ut som en klassisk emigrert Høyrevelger fra Bærum. Men han er fra Bergen, og har brukt livet på å reise jorden rundt. Både i Japan og England har han bodd, men nå har han altså erobret Luster som både bonde og ordfører.

En slags verdensmann, sa Kjetil Hovland om ordføreren. Han er bygdas rike onkel og Bergtattfestivalens viktigste støttespiller. Og ordførerens gode venn.

Verdensborgereren Wiese. Det klinger som en skikkelse fra et borgerlig drama fra 1800-tallet.

Ordførerens bekjennelser

– Føler du deg ikke litt overlegen alle lustringene, med dine verdensvaner?

– Nei, overhodet ikke! Nei, jeg er bare kjempeimponert. Som alle andre byfolk hadde jeg mine stereotypier om hvordan folk er i distriktene. Men de mistet jeg ganske raskt. Det spiller ingen rolle om folk har samme utdannelse eller bakgrunn som meg. Så lenge folk er oppegående går det jo helt fint. 

– Men de prater ikke japansk!

– Nei, men det er jo like imponerende å få til noe i kommunen her, som å drive å reise rundt i verden. Det har bare gitt meg ekstra studielån.

Senterparti-mannen ønsker altså å avblåse hele bygd/land-konflikten som Senterpartiet sentralt har fostret frem det siste 10-året. Han mener også det er åpenbart at Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet har felles visjoner.

– Jeg mener at Senterpartiet og MDG har veldig mye til felles! Det der er en tullekonflikt.

– Du frir ikke bare til Oslofolk nå?

– Nei, dette mener jeg. Og det mener jeg er åpenbart som bonde i den vakre naturen her. Dette vil vi jo ta vare på! Og vi har jo soleklar felles interesse med MDG på det.

– Så vil jo folk her gjerne ha pick-up med dieselmotor og sånn da. Men det vil gå over. 

– Åja, du spår at pick-upen går ut på dato? Hva er tidshorisonten?

– Nei, det vet jeg ikke. Men jeg har sett at det går fortere enn jeg har trodd med den revolusjonen også. 

– Ok, men se for deg et scenario. Bergtattfestivalen blir en kjemperessurs for rekruttering til denne lille fjordbygda. Om 10 år er majoriteten av bygdas lille befolkning Osloborgere som overhodet ikke ønsker å stemme på Senterpartiet. Hele ditt ettermæle, som en hodeløs lovpriser av oslo-infiltrasjonen, er mannen som for alvor drepte Senterpartiet i kommunen. Vil du være fornøyd med å ha revitalisert kommunen, eller vil du skamme deg over det politiske ettermælet?

– Nei, det får nå så være. Det får jeg tåle!

Og hvem vet: Kanskje er det allerede konsekvensene av Bergtattfestivalen Wollnick Wiese gjennomlever. En nedgang 13,7 prosent stemmer, det høres voldsomt ut. Men det er bare 4092 stemmeberettigede i kommunen, og av disse var det bare 2938 personer som stemte. Et fall på 13,7 prosent er da bare noen hundre stemmer. Har Wollnick Wiese allerede blitt felt av den urbane infiltrasjonen, spør vi oss?

Tre, to, en: SKÅL

Er ordførerens entusiasme bare et slags friere til det han anser som potensielle fremtidige velgere? Eller er han oppriktig positiv til Oslobygda Luster? Som seriøse journalister på feltreportasje, må vi spørre oss hvordan dette forplanter seg ellers i kommuneapparatet og befolkningen. Støtter de ordføreren i oslofrieriet?

Før vi får gravd videre i det vi mistenker er en gnagende og godt skjult konflikt i den lille bygda, er det tid for fjelltur. Festivalens første konsert foregår nemlig i år, som alle andre år, på toppen av en liten fjellknaus. Dit skal alle publikummere spasere i samlet flokk, opp en snirklete og bratt skråning. 

Ettersom det er over dobbelt så mange publikummere på festivalen i år, er stemningen anspent. De som ikke har vært her har kanskje fått det for seg at stigningen er voldsom. De snakker med skrekk om den kommende fjellturen: Vil de holde ut? Vil de avsløre at treningsregimet ikke har vært så stabilt som de har gitt uttrykk for det siste halvåret? Vil de rett og slett omkomme der i fjellet, sprellende i kramper mens livets gnist sakte ebber ut av dem, mens strebende Strava-hunters hensynsløst farer forbi?

Sannheten er at turen ikke er så voldsom. Det er et par kilometer, og noen hundre høydemeter opp. 

Allikevel skjer det noe med festivalpublikummet under denne turen. Det som tidligere har vært vilkårlige ansamlinger av gjenger som har kjørt fra Oslo eller Bergen, blir plutselig til et kollektiv. Ja, fjellturen forener Bergtatt-publikummet til et kollektiv, en enhet, en slyngende fjellorm der vi manøvrerer oss i stubbete og steinete hårnålssvinger med pils i hånda og svette dryppende fra pannen.

Ja, en fjellorm av brisne 20-30 åringer som forsøker å føre uanstrengte samtaler med stadig høyere puls.

– Dette er jævlig bra for Stravaen min!, overhører jeg en fyr si. 

Men noen gidder ikke å være med på den uoffisielle tempokonkurransen som foregår i den bratte stigningen. For noen er denne festivalen mer enn Strava, Yoga, Running Club, Kajak og naturopplevelser. 

– TRE TO EN: SKÅÅÅÅÅÅÅÅÅL

En horde av oransje pannebånd, muskuløse bronsekropper, dunker med rosévin og tårn av pils senker tempoet helt i fronten av den buktende ormen. Som om de vil bringe oppmerksomheten mot det som tross alt betyr noe her: alkoholen, leskende og kald med gunstige bivirkninger for stemningen.

Det er Camp Rosé vi ser der foran – kollektivt en fryktsom klubb av drikkepress, steking og glorete antrekk. Syns man festivalområdet stenger for tidlig og vil feste videre? Fortvil ikke: Camp Rosé er løsningen med et eget rigg av Soundbox og slagere fra de siste tiårene, et utømmelig reservoar av rosevin, selvsagt, og en strålende entusiasme som på ingen måte trenger søvn for å holdes ved like.

Hver for seg er Camp Rosé totalt ufarlige streitinger fra Oslo, gjerne vokst opp innenfor ring 2. Man kan forestille seg en alminnelig gruppe unge menn og kvinner som nærmer seg midten av 30-årene, som helt sikkert har ansvarlige jobber og møter sine medmennesker med et kameratslig og jovialt klapp på skulderen, kanskje et glimt i øyet. Men de bindes også sammen av et ustrylig begjær etter festing og hverandres velpleide og formstøpte kropper.

Tre, to, en: Skål.

Det brukne håndledds estetikk

Resten av torsdagen forløper uten de virkelig store høydepunktene, før den franske djen Yuksek inntar scenen etter Emilie Nicholas’ konsert. Det er noe guddommelig over ham, der han står og røyker og drikker mens han leser publikum helt perfekt. Smakfull disco avløses av brasilianske rytmer i en helt usannsynlig, men allikevel velfungerende eskalering.

Nei, vi må ikke glemme torsdag natt!

Mens Yuksek spiller, velter Fotografen i fjæra og brekker håndleddet. Han ringer meg gråtkvalt og forteller om hvordan han snubla på de glatte steinene, han lurer på om jeg kan finne en lege. Selv danser jeg, men må nå altså på legejakt. Noe som for all del ikke er så vanskelig på Bergtatt. Det er nok få festivaler som har et så høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå, og det er klart at blant de unge og fremadstormende kulturinteresserte av i dag, er leger fortsatt overrepresentert i løpeklubber, kor og orkester. 

Så en lege finner jeg på et blunk. Fotografen forsvinner til legesenteret, mens jeg sitter alene igjen med et kamera jeg ikke klarer å bruke, en kasse med pils og vin fra redaksjonsbudsjettet, og en uendelig ensomhet.

Kulturnorges forhold til bygda

Hehe, neida. Mens Fotografen undersøkes, gipses og fikses, sover jeg en søt søvn og våkner restituert og klar til å gyve løs på en ny dag hvor jeg skal grave i den mulige konflikten mellom by og land i den moderne verden.

Jeg undersøker litt i campen: Hva er egentlig Oslofolkets relasjon til bygda? Kan de egentlig se for seg å flytte vekk fra storbyen i det hele tatt? Eller er bare alt en hensynsløs bløff?

Ikke mange har en relasjon til bygda overhodet.

– En gang tok jeg taxi fra Oslo til Sjusjøen for et bootycall. Det ble 5500 kroner, og da jeg kom frem hadde alle lagt seg. Så jeg tok en overkøye, og når de andre våkna var det plutselig en ny fyr på plass. Det ble ikke noe på meg, men jeg fikk meg noen nye venner, da. Jeg ble på hytta resten av helgen.

En blivende stjerne på Norges himmel av mektige kulturpersoner snakker om sin kjennskap til bygdenorge, og sin dyreste taxiregning. Han er en uhelbredelig romantiker som lengter etter å finne noen å kline med på festivalen. Bare et lite kyss, er det så mye å forlange? 

Til slutt lykkes han da, også. Sågar en natt i et fremmed telt, ingen køyeseng, ingen taxiregning. Helt enkelt og rett frem, slik festivaler er laget for.

Lokalbefolkninga prater

– Visste du at Tidemand og Gude egentlig brukte Lustrafjorden som utgangspunkt da de malte Brudeferd i Hardanger? Men fjorden var ikke kjent nok til å være tittel, det var Hardangerfjorden som var mest kjent. Så ja, det er et vakkert område!

To lokale jenter forteller begeistret om hvordan livet i bygda er. Og studerer man nærmere og sammenlikner med maleriet, ser man at de har helt rett. Dette er jo kulissene for Tidemand og Gude. Gude må ha stått akkurat der vi står nå, midt på campområdet til Bergtatt, da han malte skissene til det storslåtte maleriet.

Jentene er fornøyd med at noe skjer i fjorden. De er oppvokst her, og de er bosatt her. At de kan oppleve noe annet enn Vassendgutane og Plumbo anser de som et gode, og at det kommer mer urbane gutter til er heller ikke et setback.

Det høres overbevisende ut. 

– Du veit, bygdenorge er ikke mestere på kultur.

NATT&DAG har satt seg ned med bygdas rike onkel, Kjetil Hovland. Han er nabo av Bergtattfestivalen, og gjennom millionbedriften Digital Etikett er han også festivalens hovedsponsor. Og, som nevnt, en venn av ordfører og verdensmann Andreas Wollnick Wiese.

– Så at noen kommer hit med spennende musikk og spennende folk, det syns jeg er en gave!

– Opplever du mye jantelov, her du sitter i ditt arkitekttegna hus og skuer utover fjorden?

– Neida, jeg merker meg ikke så mye av slikt. Og dessuten så kan du jo si det sånn: Jeg sitter her med bygda i ryggen og blikket mot fjorden.

– Hvordan opplever du stemninga til festivalen ellers i bygda, da?

– Den er god, altså. Det gir jo høyere omsetning for butikk og baker, og for de unge her er det jo selvsagt helt knall at det skjer noe som er kult og fremsynt.

Sjefen på den lokale Jokeren kan bekrefte Hovlands påstander:

– Vi omsetter for like mye denne helgen, som en vanlig vintermåned. Så vi elsker denne festivalen, absolutt!

Hemningsløse eskapader

Bygda er altså overhengende positiv, men det dreier seg om penger og butikk – ikke kultur og tilflytting. Og oslofolket forholder seg avmålt og nærmest spørrende til hva bygda i det hele tatt er, annet enn et hyttefelt man tar taxi til for å få seg noe en sen natt.

Fotografen fant imidlertid en lokal som mislikte festivalen da han tok taxi fra festivalområdet til legekontoret i Gaupne. Taxisjåføren var ikke entusiastisk, men hun var i det hele tatt ikke entusiastisk til så mye. Skal man ta slike mennesker med i beregning? Skal vi ta deres vurderinger med i betraktningen? 

Nei!

Vi får en følelse av kontroll rundt det hele. Det er fredag ettermiddag, og vi føler vi har kommet til bunns i saken. Luster kommune kan oppleve en viss tilstrøm fra hovedstaden, bygdenorge kan ha en positiv fremtid, men jevnt over vil ting fortsette som før.

Åh, deilige skråsikkerhet! I mange timer feirer vi den hemningsløst i campområdet. Vi drar frem en hvitvinsdunk som virker som en slags interaktiv kulisse vi alle sutter og tygger på for å få alle skvettene ut av den. Ja, fra hvitvinstappen går vinen i munnene våre, og vi sprutet vinen videre i andres munner, utover regntøy, i hverandres hår og på hverandres kropper.

En halvsensuell fyllefest bygger seg opp i partyteltet vårt, mens regnet, fjorden og fjellene danner evighetens kulisser omkring oss. Tenk, her gjør vi fontener med hvitvin på nøyaktig samme plass som Tidemand og Gude en gang sto og tegnet opp sine malerier. Tenk, Norgeshistorien er en løgn. Tenk, storbyen er en løgn. Tenk, også bygda er en løgn.

Alt som teller er den stadig skrumpende hvitvinsposen og den stadig eskalerende rusen. Vi utvider området, vi løper fra camp til camp, treffer flere identiske kloner – det er som om vi ikke beveger oss – alle på Bergtatt er like, de er ingeniører, politi, leger, grundere, kreative ledere og bedriftsledere. Og vi sutter på dem alle i en forbrødrende runddans. Alle er med på litt morro. Det er frihelg. Det er frislipp.

Det er fredag!

Politisk intermezzo

– Hvis vi skal gjøre dette intervjuet skikkelig, vil jeg helst diskutere politikk. 

– Ok, det er greit det.

– Javel. Kjør.

NATT&DAG er klare for et intervju med Sjur Vatne Brean, også kjent som Jens Stoltenberg, Gunnar «Kjakan» Sønsteby og en fyr i Rådebank. Han vil helst ikke snakke om personlige valg, som for eksempel om han kan tenke seg å flytte til Luster, eller hva han tenker om by/land-konflikten.

Sjur Vatne Brean vil helst diskutere politikk med oss.

– Når det kommer til Gaza, så er jeg av den oppfatning at det foregår et folkemord.

– Er det low-key eller high-key folkemord?

– Det vil jeg kategorisere som high-key folkemord.

– Har Sjur Vatne Brean gjort seg noen tanker om det amerikanske presidentvalget?

– Ja, jeg registrerer at flere mener Joe Biden er uegnet til å være statsminister i USA. Og du kan vel skrive at Sjur Vatne Brean mener Joe Biden viser flere tegn til demens. Det er min vurdering. Han burde trekke seg.

(Sjur Vatne Brean korrigerer seg selv senere og påpeker at han vet godt at Joe Biden er president, fordi styreformen i USA er republikk)

– Har du noen kommentar om EØS?

– Angående EU og EØS kan du skrive at Sjur Vatne Brean ikke har noen kommentar.

– NATO?

– Han ønsker ikke å kommentere NATO heller.

Årets store høydepunkt

Ute på vannet ligger to kvinner og vrir seg på sup-brettene sine. De ser ut som havfruer i det solglitrende havet. De vasker håret. Ved min side sitter to jenter og diskuterer kjøkkenutstyr, mens jeg selv brått kastes ut i en overveldende sentimentalitet. Å, fjorden. Å, fjellene. Å, musikken. Å, vennskap. Å bygdenorge!

En slags kvelende og i grunnen helt ukjent sentimentalitet velter frem i meg. Antakelig må det skyldes sarte nerver etter flere dager med høyt inntak av alkohol. Sentimentaliteten stiger gjennom dagen. Den er rar, følelsen av å smile når man ser andre mennesker. 

Alle de 1300 menneskene har liksom fortsatt å bygge fellesskapet etter fjellturen. Man ser ansikter omkring seg som man på et vis føler man kjenner, men ikke klarer å plassere. Har noe skjedd de siste dagene man ikke husker? Kanskje. 

Ja, sentimentalitet – og i tillegg solen som bryter frem etter dager med regn, vind og skyer. 

Det topper seg når Ary avslutter hele festivalen. Konsertområdet fyller seg opp med alle disse ansiktene man tror man kjenner. På scenen står Ary, men det er ikke hun som er i fokus. Bak henne glitrer fjellene i solnedgangen, fossene er gylne som flytende gull der de faller ned i fjorden, og på scenen altså Ary med danserne sine, som nærmest hypnotisk binder publikummet sammen, man blir liksom med på bevegelsene deres, om ikke like elegant og medrivende, så i det minste med overbevisning og en klumsete entusiasme. 

Publikum vender seg snart mot fjellene, snart mot Ary, snart mot solnedgangen, alt i en taktfast og enstemt bevegelse, som et kollektiv som forbereder seg på å legge festivalen bak seg. Innimellom bryter en skikkelse ut av runddansen, som i en koreografert og taktfast marsj ut av flokken i retning baren for å kjøpe flere pils. Gjerne tre-fire pils om gangen, som man kan fordele ut til de stadig dansende, euforiske publikummerne.

Den bitre realiteten

Jeg tror aldri så mange Oslofolk genuint har vurdert å flytte til Luster. Jeg tror aldri konflikten by/bygd har vært så fraværende som under solnedgangen her i Luster lørdag kveld under Bergtatt.

Men selvsagt inntreffer realitetene. Bare noen timer senere kommer regnet igjen. Det er siste natten og folk er slitne. Teltene har akkurat tørket når det verste regnskyllet kommer. Alle sover dårlig i vind og regn. 

Stemningen er mildt sagt besk morgenen etter. Igjen er toalettene fulle. Det er ikke mat igjen. Drømmen er brutt, fantasien er død. Ingen vil være her lenger. Alle vil hjem. Ikke «hjem» som et hus med hage, ikke «hjem» som et ambulerende begrep. Nei, hjem – rett og slett tilbake til Oslo. Til barer, stabilt vær. 

Ja, vi går rundt på den dystopiske campen søndag formiddag, og hordene flykter fra Luster. Aldri har så mange villet vekk fra denne bygda gjennom hele verdenshistorien.

– Vi er så dritt lei av fjell, regn og fjord. Er det noen som har en ledig plass tilbake til Oslo?

En jentegjeng avbryter fjellturen for å vende snuten «hjem». Alle skal «hjem». Hjem til Oslo, til det dorske velbehaget. En lang helg i bygda er en prøvelse mer enn stor nok for oss alle.

Adieu, Andreas Wollnick Wiese. Våre stemmer får du aldri! Adieu Luster. Kanskje har du fått pengene våre, men oss får du aldri!