Vi spurte en av byens fremste Guinness-entusiaster nå som alle skal drikke Guinness: Plyndrer trendjegerne originalenes kultur?
Fra tid til annen rettes massenes søkelys mot subkultur-fenomener. De snappes opp og blir raskt implementert i det mainstreame bildet. Dette er selve fundamentet av kulturutviklingen, og med internettvideoers økende popularitet, slår nye trender an oftere og hyppigere enn noen gang. En etter en slukes, fordøyes og drites kulturfenomenene ut igjen av massene. Men glemmer vi ikke å ta hensyn til originalene, de som var der før noe ble populært?
Det er visst ikke bare vi som har sett Banshees of Inisherin i det siste, og blitt fysen på en kølsvart pint. For irsk kultur er inn som aldri før, med Guinness i spissen. Akkurat nå blir byens Guinness-entusiaster ropt på av overstimulerte drittunger om å splitte G-en og blande ut ølet med energidrikke. Gir dette liv til kulturen vår, eller skitner det den bare til?
Vi huket tak i en av byens fremste Guinness-entusiaster, Benjamin Kippersund (35), for å forhøre oss om hva han mener, og hvordan trenden har preget hans liv.
Hva rimer på appropriasjon? Olav Thon
Kippersund foreslår O’Reilly’s, hans stamsted når det er tid for en iskald gullharpe. Men for å lokke frem følelsene hans lurer vi ham med på nyåpnede O´Connors isteden, Olav Thons forsøk på å imitere en irsk pub. Appropriasjon tjener penger, det er det ikke noe tvil om. Og akkurat nå er det brune, irske puber som gjelder, det har gammern fått med seg. Inne ser stedet overraskende autentisk og brunt ut, i kontrast til den knæsj-grønnmalte fasaden. Bordene er påført slitasje og er fulle av falske vannmerker etter ølglass. På høyttalerne er det irsk folkemusikk.
– Kult sted dette, da!
Kippersund gliser, han bærer en skinnende optimisme. Er dette et skalkeskjul for det han egentlig føler? Vi får servert tre Guinness, og får vite at Kippersund ikke har blitt møtt med fenomenet som er splitting av G-en. Jeg har gjort researchen min, og forklarer at det er en greie på TicTac, hvor man ved første slurk må drikke helt til man tror linjen mellom ølet og skummet kutter G-en i Guinness-logoen på glasset. En artig liten lek, eller en dark-marketing strategi for å få forbrukerne til å drikke mer? Vi prøver oss, og alle bommer. Men Kippersund er farlig nærme.
– Hva er det som gjør at du elsker Guinness?
– Hmm, den er jo kremete og god. God og glætt, ålreit å bælme.
Han har rett. I kontrast til det en skulle tro, er ølet deilig og friskt, med en lett bitterhet og en kvalitet av ristet brød, sjokolade og kaffe, toppet med et kremete, kaldt nitrogenskum. Se for deg fødebarnet til en Airisj og en venti coldbrew fra Starbucks. Deilig.
Den er kremete og god. God og glætt, ålreit å bælme.
Den store kjærligheten
Kippersund og Guinness har kjent hverandre i snart tjue år. Solen skinte sterkt den sommeren på Tangen, Stange, der han vokste opp. Han var sytten, enda bare barnet, da det ble kjærlighet ved første blikk i møtet med en svart, lunken ølboks på en hjemmefest. Siden da har det vært de to.
– Du mistet ikke jomfrudommen din til Guinness?
– Nei, det var nok til Lapin Kulta, noe finsk skvip fra systembolaget.
Men han skjønte fort at det var Guinness som var greia. Det ble liksom lettere å like øl da, forklarer han. Spørsmålet er hva han synes nå som ølet har fått en glow up, og andre øltørste trendjegere vil ha en smak.
– Hva synes du om at Guinness har blitt en trend?
– Det er helt konge det, har ikke noe imot det.
– Føler du ikke identiteten din er blitt frarøvet?
– Neida. Er jo bare hyggelig det, å få drikke Guinness med flere.
Han smiler varmt, det er nesten så jeg kjøper det han sier. Men han snur samtalen mistenkelig raskt i en annen retning, og begynner å fortelle røverhistorier fra yngre dager på O’Reilly’s, til da han nylig hadde flyttet til Oslo. Han forteller om quiz, rugbykamper, fyll og fanteri. I de blanke øynene hans ser jeg en mann som lengter tilbake til fortiden.
Besudling
Det nye hotte nå er å putte Monster i et glass for så å flyte Guinness oppå det; en Gonster, også kalt en Billie Irish i visse miljøer.
– De putter energidrikke i Guinness, Benjamin.
– Ja, Gonster! Jeg har ikke prøvd det. Men jeg så et bilde, og det så jævlig kult ut!
– Du blir ikke skeptisk?
Nja, sier Kippersund og trekker på skuldrene. Evnen den mannlige hjernen har til å fortrenge følelser er beundringsverdig. Men enser jeg en fasade som er i ferd med å briste? Han har ikke prøvd Monster, kan han meddele. Han liker vodka-redbulls, da! Anbefales om man begynner å bli litt ølstinn på byen. Han forteller om en annen variant fra da han var ung, en Irish car bomb.
– Hva er det?
– Det er en Guinness, hvor du putter oppi en shot med lik mengde whiskey og baileys, så chugger du hele greia. Den kicker bra den!
Vi bestiller, Thon leverer, og Kippersund demonstrerer. Videre forteller han om andre varianter han har prøvd, en half-and-half, likt en Gonster, bare med lyst øl i stedet for kreftbrusen.
– Du kjenner ikke et behov for å beskytte Guinnessen fra all denne besudlingen?
– Fra å blande det med ting? Neida. Jeg prøvde en black velvet en gang, Guinness og champagne.
– Høres sexy ut.
– Det var veldig godt faktisk!
Det er snakk om liv og død
Kippersund deler enda en røverhistorie, om tidenes rugbymatch mellom England og Wales. Supportere fra begge land befant seg på O´Reilly´s, halvparten av de engelske var på steroider, og stemningen var god og amper. Kippersund satte penger på underdogsa Wales, og vant tusen kroner. Han brukte pengene på Jameson til alle mann. Gang på gang klarer karen å ro seg unna med sin fortellerevne og karisma, og vi biter på. Her blir vi nødt til å gå mer aggressivt til verks.
– Du har et favorittband som du har hørt på i over ti år, og så hører plutselig alle på dem. Er ikke følelsen den samme her?
– Ja, den følelsen kjenner jeg jo igjen. Jeg kjenner kanskje litt på det.
Dette begynner å likne på noe. Men ikke uventet går Kippersund i forsvarsmodus.
– Men jeg kjenner at jeg fortsatt har mitt personlige forhold til det. Min relasjon til Guinness er fortsatt min. Og så kan man vel bli glad på bandets vegne. Nå får bandet mitt suksess, liksom. Nå selger de bedre. Jeg vet ikke, kanskje jeg har blitt for gammel til å ta sånne ting personlig.
Det slår meg når vi sitter der med hver vår nitroskumbart, og jeg kan se den fortrengte smerten i øynene til denne karen. Ikke bare skitner trendmonstrene til kulturen vår og napper identiteten ut av hendene på folk, men det setter liv på spill. Selvmordsraten øker stadig, og har gjort det de siste ti årene. Dette i tråd med internettvideoer sin økende popularitet, hvor trender renner ut, hyppigere enn noen gang. Et tilfeldig sammentreff? Tvilsomt. Med dette skjønte jeg alvoret i oppdraget vi hadde tatt for oss. Det er snakk om liv og død.
Gonster-test
Det er ikke noe jeg er stolt av nå i ettertid, men vi tar med oss Kippersund ut for å teste Gonster, en gang for alle, med tanken om at det er for hans eget beste. Det er en nydelig dag i hipsterbakken på Nedre Foss. Vi fyller opp glassene, og det ser i grunn litt kult ut, må vi innrømme. Kippersund tar en god slurk. Med sitt karakteristiske glis gransker han smaksløkenes elektriske signaler til hjernen, dette etterfulgt av en beskjeden grimase.
– Nja, har smakt bedre.
Se der, mannen er helt knust. Hva har de gjort med hans kjære, kjære Guinness? Den påbegynte rusen, og den opphøyde empatien for hedmarkingen og alle han representerer, gjør det vanskelig å holde følelsene i sjakk og tårene tilbake. Men jeg må være sterk for Benjamin, tenker jeg. Han må av gårde, han har en gig klokka åtte.
– Takk for praten, håper det blir en alright sak!
Med en klem og et farvel tar vi avskjed, og jeg lurer på om det er en anelse av lettelse i blikket til Kippersund når han deler et siste, varmt smil. Idet jeg ser han suse av gårde i solnedgangen på en grønn el-sparkesykkelen, med en lett bris i det krøllete håret, vekkes et håp om at fyren bærer en følelse av å ha åpnet seg opp og bearbeidet sine traumer.
Bær vitne til dette helt tydelige eksempelet på trendenes konsekvenser. De ødelegger sine respektive kulturfenomener, og frarøver folk deres identitet! Livet til nok en mann er ødelagt, og til hvilken pris? Tenk over det neste gang du slurper i deg noe du ikke liker en gang, kun fordi du har sett det på TicTac, din sleske posør!
NATT&DAG har forsøkt å nå den irske ambassaden, for å konfrontere dem om deres dark-marketing-strategier for å spre irsk kultur til massene. De ønsker ikke å kommentere saken.