Det kan virke som en fjern tid da kjøtteterne i Senterpartiet lagde kulturkrig for en ny veggissjappe på Grünerløkka. Nå får de holde på i fred, men er det noe digg?
Så er det den tiden på året: Parkene fylles av alkoholiserte treningsdresser og gylne torsoer glinsende i olje, mens byens bartendere kutter appelsinskiver dagen lang for å dekorere aperol spritz til alle byens uteserveringer. Vi titter på hverandre og er strenge med oss selv: Er egentlig denne shortsen ok å gå med lenger, er ikke denne fargen fjorårets sommerfarge, var det egentlig nødvendig å trøstespise all den pastaen i vinter?
Ja, sommeren er et landskap det er vanskelig å orientere seg i. Men slapp av: NATT&DAG kickstarter med å skissere opp kartet for å fremstå som en passe opphøyd, men stadig forfyllet gane for sommeren 2024. Vi snakker selvsagt om en syvretters dekadent bonanza-meny fra Veggie de Luca, med tilhørende vinpakke.
La shortsen være som den er: Det er fargene du heller i glasset som har betydning i 2024.
Skogsidylliserende Ikea-vegger
En god vin skal selvsagt ikke drikkes alene. I NATT&DAG-skuta har vi spurt oss hvilke kioskvarer som egentlig går best til vin. Er det 7 Eleven, Narvesen eller Deli de Luca som best kler noen friske og fruktige viner?
Vi fant kanskje ikke svaret – men i det minste et par gode alternativer fra den omstridte Veggie de Luca. Du husker kanskje da Veggie de Luca var åsted for en ideologisk skyttergravskrig mellom kjøttelskende Sp-velgere og … absolutt ingen? Men nå, når freden har senket seg over landet og veggisene får holde på i fred på midtre Grünerløkka: Finnes det noe digg der?
Fantasien er satt: En syvretters tastingmeny fra Veggie de Luca. Og joda, det finnes noe digg bak disken mellom Veggie de Lucas skogsidylliserende Ikea-vegger. Men også usannsynlig dårlige greier.
FØRSTE RETT: SNACK
Börek og halloumi
Weingut Riesling Sekt
Musserende vin fra Tyskland
På et eller annet vis må vi leve oss inn i drømmen: Veggie de Luca kickstarter sin 7-retters tastingmeny med brød, smør og ost. Nærmere bestemt börek med spinat og feta, og fritert halloumi.
De (eller selvsagt egentlig vi, men man må leve seg inn i fantasien) serverer snacken med en ganske søt og fruktig sekt fra Weingut Knewitz.
Böreken er helt fin og flakete når den enda er fersk (eller ut av mikrobølgeovnen den ganske livstrette dama bak kassa på Veggie de Luca tok den ut fra), men har en liten eim av fiskesaus. Det er litt funky. Her må man selvsagt velge: Har kokkene tilsatt litt funk for å gi retten mer karakter, eller er dette en helt uintendert fiasko fra lang lagringstid i kioskens disk? Og vi velger: Dette er nok helt uintendert. Men allikevel syns vi det er helt ok.
Hva med halloumien? En deilig munnfølelse av salt viskelær med en touch av smult. Snodig at det er så digg, men det er faktisk det.
Rieslingen går godt til både saltet og smulten. Den behagelige sødmen gir karakter og særpreg uten at prisen går i taket. Et helt ålreit kjøp!
Mens vi spiser oss ferdig, stadig i en slags drøm om å være på en restaurant, at vi omgis av servitører og en elektrisk atmosfære, kommer en dritings fyr innom og gir seg ut for å være sivilpoliti.
– Hallo! Jeg er SIVILPOLITI, det er RAZZIA.
– Haha neida, jeg bare kødder. Har dere rullepapir?
Det har vi. Han takker, ruller, fyrer opp. Har han parykk, eller er bare sveisen hans en snodig kost av blondt og brunt hår om hverandre? Vi vet ikke. Han kikker seg omkring, ser en gjeng noen meter unna som røyker.
Han roper igjen, høyere og mer insisterende denne gangen.
– POLITI, DET ER RAZZIA, HVA ER DET DERE HAR DER?!
Han blunker til oss og sier:
– Jeg vil bare skremme litt.
En kødden fyr!
ANDRE RETT: SALAT
Rødbete og skjørostsalat
Matreiro Tubarão Pet Nat Rosado
Kanskje noe av det beste du kan drikke i sommer! Rosé Pet Nat fra Portugal
Vi må komme oss tilbake til fantasien: Veggie de Luca vil videre i måltidet, kokkene har jobbet og sommelieren har matchet kokkenes måltid med delikate viner. Nå skal vi til Portugal, sier servitøren og holder flasken opp, viser oss etiketten som vi påpeker er både tidsriktig og innbydende. «For en farge», erklærer en i følge. Og ganske riktig, fargen er slørete rosa, et klassisk eksempel på «for en farge», noe man kunne dekorert stua si med, enten veggene eller taket – som har blitt så trendy i det siste – og absolutt noe man gjerne vil ha i glasset sitt med sine lovnader om saftige bær og leskende toner.
Et øyeblikk brister fantasien: Dette er rett og slett bare herlig. Den rosaslørete pet naten er forførende lekker, med en uimotståelig frisk smak av sommerbær og rabarbra. Et sommerkyss kunne man sagt.
Og jammen klarer ikke Veggie de Luca å hoste opp en crisp salat med gode smaker som metter?! I alle dager.
Veggie de Lucas andre rett løsriver oss fra drømmen og fantasien. Vi kan tillate oss å bare være til stede i Sofienbergparken for å nyte, helt uten behov for servitører, kokker eller elektrisk stemning.
TREDJE RETT: FALAFEL
Falafelvaffel
Gabernik 23
Veldig bra prisa oransjevin fra Slovenia
Vi vet alt kommer til å falle etter hvert – vi vet konseptet vil dø, at kioskens grusomheter vil komme, den beske smaken av superbehandla kioskmat vil ødelegge stemningen. Kjenner vi ikke litt regn i lufta? Er det ikke en kjølig trekk som stryker armene våre? Er ikke vinen blitt lunken?
Neida. Det vil si: Ikke enda. Jammen har ikke Veggie de Luca en uovertruffen vinner. Et gullfunn, om vi får si det selv. En praktpakke av teksturer, smaksnyanser, syrlighet fra sylta gulrøtter og krydder fra en harissamajones! Alt pakket inn i en dekadent falafelvaffel. Er det harry? Jada, litt. Men først og fremst overraskende digg!
Og sommelieren (igjen, oss, men vi er i fantasien) har plukket ut en lekker slovensk oransjevin: Gabernik 23. Den kler krydderet, urtene og kikertene utmerket.
En sommer for oransjevinbris med oransjeskimrende chilisaus i en grønnaktig crispy vaffel? Ja takk.
FJERDE RETT: PASTA
Pastasalat med rucola, oliven og soltørka tomat
Lero-Lero
Fruktig og leskende rødvin fra Portugal
Veggie de Luca-skuta er på vei mot en klippe. Spoiler: Alt faller fra nå. Ja, en fantasi sterk nok til å få dette søppelet til å passere finnes ikke. Kanskje var det her vi forventa å være hele tiden, kanskje har vi levd over evne gjennom måltidets første tre retter. Uansett: Nå er vi her, og det er ikke et sted man vil være.
Pastaen er tørr og smaker ganske enkelt av kokt hvetemel. Det er som om man kjenner melkulene løsne i kjeften, hvetemelet som flyter fritt mens en dvass og alt for salt masse av soltørka tomater og oliven absorberer den siste rest av saliva du har i kjeften. Ja, vi går mildt sagt inn for landing.
Vinen er imidlertid bra. Lero Lero. Det er gøy å si også. Nok en gang en gøy flaske. Vi prøver oss igjen: «For en farge, for en etikett!» Men det funker liksom ikke. Fargen er fin, den. Etiketten også. Og joda, det hever på et vis retten – men faen heller, det er begrensa hva en vin kan gjøre for å redde dette. Smaker nesten litt tyttebær. Deilig syrlig, frisk med en funky bitterhet. Anbefales!
FEMTE RETT: HOVEDRETT/NATURLI’ BURGER
Burger
Mee Godard Morgon Corcelette
Fyldig rødvin fra Frankrike
Vi hopper raskt videre herfra. Fallet bare fortsetter. Naturli’ Burger. «If you what (sic) a plant based burger with a bite, there is no need to look any further. This is a 100% plant based and tasteful burger,» skriver Naturli selv på internett. Men at denne burgeren har en bite er en kaldblodig og ondskapsfull løgn. På et vis begynner vi å forstå forakten fra kjøttelskende Sp-velgere. Dette er bare en grusom og besk ansamling soyaprotein. Dette er et skyttergravskriggenererende produkt, et ideologisk nullpunkt for vegetarianismen.
Vinen er deilig den, men ikke noe å drikke i parken på sommeren. Litt feit og eika, men samtidig med lette og syrlige strukturer.
SJETTE RETT: DONUTS
Donuts
Saravá Loureiro (og Knewitz Riesling Brut igjen)
Salt og syrlig hvitvin fra Portugal
Veggie de Lucas donuts kan best beskrives som et syntetisk tivoli. Vi prøver tre forskjellige, og alle er grusomme. Men grusomhetens tivoli kan være litt gøy og? Kanskje. Vet ikke. Vi begynner å miste interessen. Skuffelsene kommer på løpende bånd. Vi lengter tilbake til falafelvaffelen. Gjennom det syntetiske kan vi faktisk ikke smake så mye av vinen, men vi kjenner noe forløsende salt og syrlig som på et vis kan ta opp kampen med grusomhetens tivoli. Helt garantert en bra vin ødelagt av Veggie de Lucas kokker.
TAKK GUD DET ER SISTE RETT: BROWNIE
Brownie
Chateau de la Chaize Brouilly
Helt ok rødvin fra Frankrike
Vi avslutter med en interessant bemerkning: Er det ikke utrolig når masseproduserte greier er underbehandla? Denne brownien er så løs og deigete at det er grusomt å spise. Smaker nok en gang av hvetemel. Sånn sett har kokkene på Veggie de Luca en slags rød tråd i måltidet. De plukker opp den mushy teksturen og melfølelsen fra pastaen, og det syntetiske tivoliet fra donutsene. Men når tråden er dårlig, hvorfor sy med den?
Brownien er som å komme på besøk til en venn som ikke kan lage mat, men av en eller annen grunn har fått innfallet å invitere alle vennene på kake.
Helt ok vin.
APPENDIX: ÅNDELIG DESSERT ELLER «VI MÅ DRIKKE OPP 7 FLASKER VIN I SOFIENBERGPARKEN, OG DA KAN ALT SKJE»
Kanskje som et tegn fra himmelriket, eller kanskje som en reinspikka illusjon, dukker en fortapt pilegrim fra Kristiansand ved navn Oscar opp så snart vi er ferdige med brownien. Han har vært på utdrikningslag i Tromsø, kan han fortelle. Nå er han i Oslo på ubestemt tid, før han vender hjemover mot Kristiansand.
Oscar har ingen planer, men spør om han kan slå seg ned med oss. Det er i grunnen forløsende, ettersom et redaksjonsmedlem har satt i gang samtalen «hvor mange personer i verden tror du kun har hatt analsex?» Et helt umulig spørsmål, naturligvis.
Oscar har heller ingen gode svar på det, men han tipper kanskje 70.000 mennesker. Det er rimelig mange, er vi flere som tenker før vi beveger oss videre til Oscar. Hvem er han, egentlig?
Hos noen mennesker kan det være vanskelig å se om det nesten barnlig åpne blikket skyldes en psykedelisk åpenbaring eller kristen frelse. Kanskje spiller det heller ingen rolle – de to er ikke alltid så ulike. Det dreier seg om å ha brutt ned noen jordiske barrierer, om å se en virkelighet bakenfor virkeligheten, ha nådd en erkjennelse alle andre ikke har oppnådd. Ja, de kristne og syrehuene er ikke så ulike, alltid – særlig ikke om de vandrer hvileløst omkring i Sofienbergparken.
Og slik er Oscar. Han har en barnlig, nesten vakker åpenhet for verden. «Du kommer til å bli en pilegrim», hadde en nonne fortalt ham i et kloster. Han blir derfor forundra når vi spør han om han er en pilegrim. Det er drømmen, forteller han. Men nå er han tømrer. Det vil si: Nå har han et friår for å finne tilbake til seg selv.
Vi byr ham naturligvis på et glass vin, og han takker naturligvis ja. Raushet og gaver skal mottas med takknemlighet og åpne armer.
Han kan vandre hvor som helst. Nå skal han vandre noen dager i Oslo. Ikke at han har et sted å bo, men han har en del venner. Han finner nok ut av det, ellers tar han i verste fall toget eller bussen hjem til Kristiansand. Det vil nok ordne seg.
En kvinne som samler pant kommer i vår retning. Vi har ingen pant, ettersom vi bare har drukket vin. Sånn sett er vinfylla i parken et dårlig bidrag til parkens økosystem, hvor middelklassens hygge kan gi penger i kassa til pantesamlerne. Allikevel kan hun fortelle – eller i det minste signalisere, hun snakker verken engelsk eller norsk – at hun kommer fra Nepal, har bodd i Portugal og nå i Norge. Norge er kaldt, mimer hun ved å hutre seg sammen og klappe tenner mens hun stryker seg selv over skuldrene. Portugal er varmere. Nepal er varmest.
Det er ikke avansert kommunikasjon, men det er absolutt kommunikasjon.
Vinflaskene begynner å bli tomme. Vi forlater Oscar, som vandrer ut i Oslokvelden på leting etter et sted å lade telefonen sin.
Til lykke på ferden, Oscar.