Prisen for Årets stemme går til en person som har hevet nivået på den offentlige debatten det siste året.
Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon. De er alle vinnere, men nederst kan du stemme på den du mener bør vinne.
Se alle de nominerte til Osloprisen 2023 her.
Fosenaksjonen
Det siste året har aksjonistene mot vindmøllene i Fosen vært en gedigen pest for landets styrende organer. Poenget er i grunnen rimelig enkelt og ukontroversielt: Staten må ta ansvar for å ha reist vindmøller med ugyldige tillatelser på reinbeitet til samene på Fosen. Vindmøllene er et brudd på reineiernes menneskerettigheter, erklærte høyesterett den 11. oktober 2021.
At en bråte ungdom skal nomineres til prisen for Årets stemme for å kreve at staten skal rydde opp etter seg, er snodig – men det er altså der vi står i 2023.
Fosenaksjonene representerer langt mer enn en kamp mot vindmøller. Aksjonene er også en kulminasjon av flere generasjoners frustrasjon: Hvorfor er de fortsatt en minoritet som ofres i første rekke når kontroversielle politiske vedtak skal fattes? Ja, hvorfor skal vi bygge vindmølleparker i hyttefelt med blonde rake nordmenn når vi har samene? Er ikke de nomader? De kan vel bare flytte seg etter Norges instrukser?
Aksjonene begynte 23. februar i år, dagen som markerte 500 dagers handlingslammelse. Samiske aktivister troppet opp på kontorene til Olje- og energidepartementet, vrengte koftene sine og dekorerte de trauste departementsveggene med bannere.
Deretter okkuperte de departementet i fire døgn før de ble kasta ut av politiet. Greta Thunberg ankom så byen, og den neste uka, fram til fredag 3. mars, fortsatte aktivistene å holde koken i byen.
Fosenaksjonen ved Norske Samers Riksforbund Nuorat (NSR) og Natur og Ungdom nomineres til Årets stemme for å ha gjennomført en stor og slagkraftig aksjon mot myndighetene med pondus og gjennomslag. Det har bidratt til å gi samene en stemme og et løft i offentligheten. Ikke bare har de døpt Karl Johans gate om til Elsa Laula geaidnu – nå kan de unge opprørerne også erobre selve kremen av hovedstadshonnør: Årets stemme i Osloprisen.
Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid
Ingen har vært viktigere i moderne norsk historie for å utvide forståelsen av et kollektivt «vi» enn Chirag og Magdi i Karpe. De har fortalt fortellinger fra oppveksten som andregenerasjons innvandrere, og de har bragt disse fortellingene inn i en kollektiv norsk selvforståelse på en måte som skaper gjenklang hos de aller fleste nordmenn.
Derfor skal man lytte når Magdi går ut og setter spørsmålstegn ved dette samme viet. Da han publiserte et innlegg på Instagram om bombingen av Gaza 12. oktober, etablerte han seg som landets mest toneangivende stemme i Israel-Palestina-ordskiftet over natta.
To uker senere fulgte han opp, og satte spørsmålstegn ved det norske viet.
«Jeg sier alltid ‘vi’ fordi jeg er herfra, men det er en ekkel bismak i ordet. Det er ikke noe ‘vi’. Jeg ser det nå.»
Magdis tekster om krigen i Israel og Palestina har vært ekstremt viktige for å sette ord på og synliggjøre avmakten, håpløsheten, resignasjonen og den kokende frustrasjonen mange kjenner på i møte med krigen i Gaza. De har vært sterke og engasjerende; velskrevne og nyanserte. Men enda viktigere: De har synliggjort hvordan internasjonale konflikter treffer på en helt annen måte enn tidligere i det multikulturelle Norge. «Noe har skjedd i Europa», skrev han i det samme innlegget, og sier det har skjedd over lengre tid, uten å ha blitt snakket om eller kommentert. Han refererer til måten man snakker om muslimer, om «hvor mange som sto opp for retten til å brenne Koranen med ytringsfrihet inngravert på lighteren, samtidig som ingen kjempet mot andre innskrenkninger av ytringsfriheten».
Dette er bakgrunnen for hans mye omtalte og debatterte kritikk av Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG. Magdi gjør Skartveit til selve bæreren av den problematiske fortellingen han vil til livs. Mens hun omtaler Hamas’ terrorangrep som «bestialsk», omtaler hun Israels brudd på folkeretten og drap av tusenvis av barn som et «uproporsjonalt svar på angrep».
Magdi har ikke bare vært en viktig stemme for å synliggjøre de brutale barnedrapene som skjer hver dag i Gaza. Han har også vist med all tydelighet hvordan konflikten angår Norge, og hvordan måten vi snakker om den har en direkte innvirkning på den norske selvforståelsen og vår kollektive identitet.
Enten man er enig eller uenig med Magdi, er det et hav av tause stemmer som står bak ham, som nikker og kjenner seg igjen i det han sier. Magdi sa lite, men det han sa satte premisset for samfunnsdebatten og holdt et tekstlig nivå som satte spor i norsk offentlighet.
Silje Falmår
I 2015 ble kvinner også vernepliktige i Norge. Det har ikke vært noen hemmelighet at dette også har ført med seg enorme problemer med seksuell trakassering. I februar sto Silje Falmår fram med sin historie på NRK. «Kan du dra opp genseren, vær så snill, jeg har så lyst til å se puppene dine», «kan du dra ned dyna så jeg kan se på rumpa di mens jeg runker?». Falmår var kvinnen som fikk forsvarssjefen til å innse at det er en ukultur i forsvaret – ikke bare en alminnelig mengde seksuell trakassering, som han tidligere hadde implisert.
Veien fra klamme militærgutter med skokrem og slibrige replikker i forsvarsbrakka, til Debatten på NRK er lang. Hele denne veien har Silje Falmår trådd i ensomhet i flere år. Man skulle tro Forsvaret hadde noen ledd mellom førstegangstjeneste og riksmedier som kunne ta varsling om seksuell trakassering og overgrep på alvor. Men neida, i intervjuet med NRK forteller Falmår om utfrysing og sosiale sanksjoner mot henne og andre kvinner som meldte i fra om seksuell trakassering og overgrep.
Det er klart gutta må backe hverandre!
De påfølgende månedene sto Falmår i debatt mot forsvarssjef Eirik Kristoffersen på NRK. Da forsvaret sa «de hadde ryddet opp», kunne Falmår fortelle at hun ikke hadde hørt noe fra Forsvaret i det hele tatt, og at for henne var saken langt fra ferdig.
NATT&DAG berømmer Silje Falmår for å ha stått i frontlinjen.