Osloprisen for Årets kunst gis til en utstilling som har utmerket seg spesielt i byens kunstscene. Det gjelder alle årets tre nominerte.
De er alle vinnere! Men bruk din stemme til å kåre en vinner blant de tre, som mottar Osloprisen 2023 for Årest kunst den 8. desember.
Se alle de nominerte til Osloprisen 2023 her.
Ahmed Umar – Glowing Phalanges, Kunstnernes Hus
Den norsk-sudanske kunstneren Ahmed Umar har virkelig skutt seg opp i rekkene de siste årene. Den definitive høyden (så langt) nådde han med «Glowing Phalanges» – glødende fingerledd – som ble utstilt på Kunstnernes hus i 2023. Der ble 99 bønneperler i skulpturform fremvist. De løftes frem mot publikum av hvite hender som går i ett med veggen.
De hvite hendene er avstøpninger av kunstnerens hånd, og holder mystiske amuletter omskapt av de rasistiske suvenirene tanta di tok med seg hjem fra sitt misjonæropphold i «landet» Afrika. Det vil si hardtre, bein, tenner, skinn og ibenholt. Materialene er så sømløst sammenføyd og skulpturene så glatte at du får lyst til å slikke på dem. Mens du står der og måper over en ny generasjon norske kunsthåndverkere kan du bare sukke og tenke tilbake på den flisete sleiva du selv aldri gadd å pusse godt nok med sandpapir på sløyden.
Kristoffer Myskja – Failures in automation, Atelier Nord
«Ikke le av meg!!» kom det fra kunstneren Kristoffer Myskja idet vi så ham snirkle seg gjennom samlebåndene med fire lateksgriser under armen, mens han febrilsk prøvde å fikse en feil i maskineriet for ørtende gang.
Vi lo definitivt ikke av ham, det hadde aldri falt oss inn å være så frekke. Vi lo med han, vi lo og lo og lo og klarte ikke å stoppe, fanget av den kollektive euforien som preget hele Atelier Nord på åpningen til utstillingen «Failures in automation». Her, på flere saktegående samlebånd, strømmet det inn små rosa lateksgriser med tilsynelatende kun én funksjon: å grynte høyt og tydelig. En robot sjekket lyden ved å klemme grisene, én etter én, og de som besto testen ble kjørt videre til neste stasjon. Her ble det støpt en liten hatt i blå stearin til hver gris, før disse, sakte men sikkert, svede bortover til endestasjonen, der publikum kunne kjøpe med seg et eksemplar for halv pris i anledning åpningen (ONLY 19.99 TODAY!). Alt mens en maskin spyttet ut en avis full av strålende reklamemateriell om grisen, som vi fikk vite heter Grunty Pig With Hat. Grunty Pig With Hat har mange gøye egenskaper (Fun! Cool! Lightens mood! Wears a hat! Stylish! Pink! Safe!).
Altså. Det ble hylt av glede. Det ble pekt, kjøpt og lest, og munner og øyne ble åpnet i overveldende entusiasme. Trolig har menneskeheten sjeldent vært så elskverdig og grotesk på en og samme tid som i lokalene til Atelier Nord denne torsdagen i mai, flokkende rundt rullebåndene med primitiv og naiv begeistring ovenfor Myskjas verden av objektsbasert latekslykke. Grisens funksjon er å gjøre deg glad, sto det i reklameavisen. Og det viste seg at det stemte. Mennesket er så enkelt, det er ingenting som gir mer glede enn å shoppe etter små og totalt ubrukelige objekter, spesielt hvis iført a sophisticated turquoise hat.
Julie Poly – 4.59, Fotogalleriet
Den ukrainske stjernefotografens utstilling “4.59” på Fotogalleriet refererer til minuttet før den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina klokka 5.00 om morgenen, 24. februar 2022. Øyeblikket da de lykkelige og bekymringsløse sidene av livet overskygget mørket. Dette går igjen i hele utstillingen: Blandet med Polys bakgrunn fra moteverden, får vi bilder som fremviser flere aspekter av begjær, frihet og de mange – og underlige – sammensetningene som finnes i et samfunn. Bakgrunnen fra moteverden gjør også at bildene stråler i sitt eklektiske referanseunivers og av nostalgi og stil.
Måten Poly får kombinasjonen av retro og tacky til å gå opp i en høyere enhet blir særlig tydelig i fotografiet av et nygift par som sitter lent over et respatex-bord i en sennepsgul togkupé. De nipper til overdådig dekorerte stettglass med store, hvite sløyfer, men møter ikke hverandres blikk. At hun har gigantiske puffermer og rysjer i kjolen og han dollarskjorte, bidrar til 80-tallsestetikken og fungerer som narrativt bærende elementer i bildet
Utstillingen var også nydelig delt inn i tre seksjoner; et soverom med glorete tapet og en gammeldags PC hvor man kunne spille spill, et mørklagt rom hvor man måtte bruke lyset på mobilen for å se på bildene, og en mer klassisk white cube-setting med masse bilder fra tog og togstasjoner.