Martin Scorsese kunne sikkert ha laget en like ellevill film om alt kaoset som utspilte bak kulissene i The Wolf of Wall Street, skriver Espen Svenningsen Rambøl om månedens utvalgte film.
I juli er The Wolf of Wall Street månedens utvalgte film. Den nå ti år gamle filmen vises fire ganger på Vega Scene. Som NATT&DAG-abonnent får du det til en hyggelig pris. Logg inn her for å hente rabattkode.
Historien om den hedonistiske hvitsnippforbryteren Jordan Belfort er på mange måter historien om Amerika. Den kompromissløse Martin Scorsese-klassikeren er også en fantastisk underholdende film om helt forferdelige folk, som om noe bare har blitt mer klarsynt med årene. Det er en tre timer lang finansakrobat-odysse som slo verdensrekorden i stygg språkføring (med oppføring i Guinness rekordbok for overforbruk av fy-ordet «fuck»), ble totalforbudt i fem land og skapte betydelige kontroverser.
The Wolf of Wall Street ble dessuten Scorseses største kassasuksess og sanket fem Oscar-nominasjoner. Med god margin hans mest hemningsløse og hysterisk morsomme film, som i beste Goodfellas-stil er basert på en sann historie fra virkeligheten. Om nok en amoralsk skurk som jobber seg opp i en kriminell underverden, før han mister kontrollen, blir hektet på hurrapulver og tyster på sine nærmeste for å redde sitt eget skinn. Med den vesentlige forskjellen at historien ikke utspiller seg i mafia-miljøet, men på Wall Street.
Historien bak Wall Street
Men først litt historikk. Den føles perfekt at selve symbolet på Wall Street er en tre tonn tung bronseokse, prominent plassert midt i Manhattans finansdistrikt – siden bullshit var børsmeklernes fremste drivstoff under jappetiden. Vel, bullshit og kokain.
Wall Street fikk sitt navn fra en mur opprettet av hollandske nybyggere («De Waalstraat») på 1600-tallet. Og med «opprettet» mener jeg bygget stein for stein av slaver, som kom rett fra slaveskipene til Dutch West India Company. Rundt hundre år senere åpnet det første offisielle slavemarkedet i New York på Wall Street, drevet av den typen «go-getter»-entreprenører som senere skulle finne lykken i den private finanssektoren som samtidig slo rot her. Etter at dette slavemarkedet ble avskaffet i 1762 blomstret en ny vekstnæring opp: finanssvindel. Initiativet til New York-børsen ble tatt nøyaktig tretti år senere, som bygget videre på det besnærende konseptet introdusert av slaveritiden: at en utvalgt elite kan gjøre seg søkkrike uten å selv gjøre et eneste ærlig arbeidsslag. Den amerikanske drømmen ble født.
The Wolf of Wall Street har modnet som en Quaalade-tablet løst opp i fin årgangsvin
Kokain opp endetarmen og stearinlys i bakluken
Børsmeglere var allment ansett som avskyelig avskum lenge før krakket i 1929 dyttet USA dypt ned i den store depresjonstiden, og ble skildret som skurker siden filmmediets fødsel. Allerede i 1929 kom den første filmen med tittelen The Wolf of Wall Street, også den dreide seg om en kynisk børsmegler som ødelegger livene til alle rundt seg i jakten på raske kroner. Den inneholdt imidlertid (så vidt jeg vet) ingen scener der hovedpersonen blåser kokain opp i endetarmen til en luksusprostituert med et sugerør, frenetisk fest-onanering på sterke piller, stearinlys stukket opp i bakluken eller utagerende festing av en format som ville fått keiser Caligula til å rødme.
Det leder oss til den andre filmen med tittelen The Wolf of Wall Street, som siden premieren for ti år siden har modnet som en Quaalude-tablett løst opp i fin årgangsvin. Basert på selvbiografien til finansakrobaten Jordan Belfort, som utrolig nok levde et enda villere liv enn det filmen skildrer. En arbeiderklassegutt fra The Bronx som kjempet seg opp i finanselitens øvre sjikt med hjelp av spisse albuer, hemningsløs griskhet, tonnevis av bullshit, enda mer kokain, betydelig karisma og spektakulære hedonistiske utskeielser.
Belfort (Leonardo DiCaprio) starter opp med å «Pump and dump»-selge verdiløse øreaksjer til lettlurte ofre, og fortsetter denne svindelen i stor skala etter å ha opprettet meglerhuset Stratton Oakmont sammen med kompisen Donnie Azoff (Jonah Hill) i 1989. Noe som blir starten på det Belfort selv treffsikkert beskriver som «en grådighetsfest drevet av kokain, testosteron og kroppsvæsker». Han skaper en kontorkultur preget av dyrisk «frat boy»-energi, der en vanlig dag på jobben kan involvere et nakent musikkorps, dvergkasting, en sjimpanse på rulleskøyter og sexorgier på fellesdoen. Privat lever Belfort et enda villere liv, med nok opiater innabords til å gi en sirkuselefant hjerteattakk. Det er godt mulig at Martin Scorsese har tatt seg noen kreative friheter i sin entusiastiske skildring av disse utskeielsene, men de mest vanvittige øyeblikkene er tatt rett fra virkeligheten. Belfort er en perfekt representant for griskhetskulturen som nesten grusla den amerikanske økonomien, men i Leonardo DiCaprios skikkelse er han samtidig en magnetisk skikkelse – og firmafestene hans virker ganske artige.
I et utslag av poetisk symmetri viste det seg at filmproduksjonen ble finansiert takket være en svindel som overgår selv krumspringene til Belfort
Film som moralleksjon
Resultatet av alt dette er en hemningsløst underholdende film iscenesatt av en mester i faget, og DiCaprio har aldri vært bedre enn han er i The Wolf of Wall Street. Men som moralleksjon er filmen temmelig dritt, og et godt bevis på at forbrytelser lønner seg hvis du bare stjeler i tilstrekkelig stor skala. Siden Jordan Belfort var en formuen mann slapp han unna med å avtjene 22 måneder i et føderalt lavsikkerhetsfengsel, der han tilbragte soningstiden ved å spille tennis med cellekompisen Tommy Chong – som oppfordret Belfort til å skrive selvbiografien The Wolf of Wall Street. Belfort ble dessuten dømt til å betale tilbake 110 millioner dollar av pengene han stjal, men siden myndighetene kun kan legge beslag på 25 prosent av Belforts inntekter lever han et veldig behagelig liv som mangemillionær. Jordan Belfort er nå en «konsulent», investor og motivasjonstaler som angivelig tar rundt 100.000 dollar per opptreden. Jordan hevder at han er med suksessfull enn noensinne, til dels på grunn av oppmerksomheten rundt filmen. Det burde ikke komme som en stor overraskelse at han er en stor fan av krypto, og har sin egen NFT-kolleksjon basert på Wolf of Wall Street.
At Belfort fortsetter å bli belønnet for forbrytelsene sine er som forventet, men sagaen om Wall Streets alfaulv stopper ikke der. For i et utslag av poetisk symmetri viste det seg at filmproduksjonen ble finansiert takket være en svindel som overgår selv krumspringene til Belfort. The Wolf of Wall Street var såpass grenseoverskridende at ingen etablerte studioer i Hollywood våget å bli involvert, så filmen ble finansiert uavhengig av nyetablerte Red Granite Pictures. Et produksjonsselskap opprettet av Riza Aziz, stesønnen til Malaysias daværende statsminister. Selskapet hadde veldig dype lommer, og tilbød Scorsese full kreativ frihet uten forbehold. Det fint få ante var at Azis og hans forretningspartner Jho Low hadde svindlet over 4.5 milliarder dollar (!) fra et malaysisk statsfond, som de først brukte til å arrangere storslagne fester der blant andre Paris Hilton og Leonardo DiCaprio var æresgjester. De sløste bort enorme summer på luksus selv Jordan Belfort ville ha følt var i meste laget, og stiftet Red Granite Pictures i 2010 – som raskt markerte seg med sine overdådige bransjefester.
Di Caprio ble grillet av FBI
Moroa fikk en brå slutt i 2016, mens det amerikanske justisdepartementet sendte den største inndragningsklagen i USAs historie mot bakmennene – og krevde dem for en milliard dollar. The Wolf of Wall Street-produsenten Riza Aziz ble arrestert for pengevasking i 2019, men ble frigitt uten tiltale året etterpå etter å ha forpliktet seg til å betale tilbake deler av pengene han stjal. Så i likhet med Belfort slapp han unna uten nevneverdige represalier. Leonardo DiCaprio cashet inn 25 millioner dollar på The Wolf of Wall Street, og selv om pengene stammet fra en storstilt finanssvindel beholdt han hele summen. Til gjengjeld ble skuespilleren grillet av FBI, og måtte gi fra seg luksusgjenstander til en verdi av over hundre millioner kroner, som han ble gitt av produsentene som «vennskapsgaver». Presangene inkluderte Marlon Brandos Oscar-statuett for Storbyhavnen, samt originale kunstverk av Picasso og Basquiat.
Så ja, Scorsese kunne sikkert ha laget en like ellevill film om alt kaoset som utspilte bak kulissene i The Wolf of Wall Street, men det kommer han nok ikke til å gjøre. Til gjengjeld står Scorsese og DiCaprio snart klare med sin første spillefilm sammen siden The Wolf of Wall Street: krimdramaet Killers of the Flower Moon, som slippes til høsten med en spilletid på 206 minutter. Før den tid kan og bør The Wolf of Wall Street gjenoppleves på Vega Scene.
THE WOLF OF WALL STREET
Vega Scene
Vises: 11. juli // 13. juli // 18. juli // 20. juli.
Inngang med abo: 100,-
Logg inn og hent rabattkode her.
Kjøp her.