Ketsjup & Sennep på Bønder i Byen: – Her er det ikke noe krydderkødd
– Har egentlig alltid hatt en drøm om å drive et lite småbruk.
Sennep lyder lengselsfull idet han deler dette med Ketsjup, som unnlater å poengtere at førstnevnte aldri har satt sin fot utenfor ring tre. De trasker fyllesyke oppover Markveien, en grå og lummer formiddag i juni. Har Sennep omsider fått nok av Løkkas fancy småretter og grisedyre naturvin? Kanskje drømmer han seg tilbake til yngre dager, da en kald pils og Trondhjems brun lapskaus gjorde susen? I et øyeblikks eureka kommer Ketsjup på et sted rett oppi høgget, som kan fungere som plaster på såret for Sennep.
– Her møtes altså bondelandet med det moderne og urbane, reflekterer Ketsjup i det de trer inn dørene. De blir raskt tatt imot og vist til et bord midt i lokalet.
Det er færre og færre som gidder å være bonde om dagen, de ser etter alternative levebrød. Bønder i Byen har åpnet restaurant midt på Grünerløkka, i det forbannede lokalet hvor Nighthawk Diner lå før, og ingen har hatt noe suksess siden. Mon tro om de leverer nå som det har gått litt tid, og de har fått kjenne på at det å drive restaurant i byen heller ikke er så fett?
Plastisk gastronomi
– Dette kjennes tacky. Føles som vi er på Home&Cottage, tviler Ketsjup.
– Ja, eller Clas Ohlson. I hvert fall ikke på landet, svarer en skuffet Sennep.
Servitørene er kledd i felleskjøpet-uniformer. Møblementet er enkelt, og ser ganske billig ut. Innerst i rommet er det en hylle med dingser, blant annet et skrukkete norsk flagg, samt paprika og pærer av plast. Rundtom er det plastikkplanter og til og med noen leketraktorer, også av plast.
Men duoen spør seg hva de kan forvente etter årets landbruksoppgjør. Bøndene har ikke råd til designmøbler og dyre planter. Og atmosfæren reddes inn av Madrugada på repeat på anlegget, som kjennes grådig passende.
Null krydderkødd
Drikkekartet florerer av forlokkende alternativer, både med og uten alkohol, og øynene til Sennep lyser opp når han får øye på CB som husets øl på fat. De bestiller en hver og får den servert iskald.
– 99 for en halvliter er ikke verst, konstaterer Ketsjup.
Lunsjmenyen er solid, med et utvalg supper, smørbrød, salater og kraftfôr med breisert kje. De ser seg nødt til å prøve fersk bondesuppe, for å konstatere at det er ekte bønder de har med å gjøre. Ellers følger de servitørens anbefaling og går for smørbrød med steikeost, samt signaturretten, salat med langtidsbakt kylling.
Rundt dem sitter en håndfull turister, som på mirakuløst vis har klart å unnslippe Karl Johans jerngrep, på jakt etter autentisk, urban, norsk bondekost, hva enn det betyr.
Først ut er bondesuppen, som kommer med en kurv ferskt og saftig hjemmebakt brød med det deiligste smør. Suppen er varm og trøstende, akkurat ikke for salt, og med en mild smak fra lammekjøttet. De rene smakene fra de norske rotgrønnsakene dominerer.
– Her er det ikke noe krydderkødd. Ekte norsk mat, sier Sennep fornøyd.
Ketsjup svarer at han kunne dødd for en god, klar kraft, men at denne minner mest om sodd blandet med lapskaus, noe Sennep ikke får med seg.
En meget trivelig sørlendingen kommer bort og spør om maten smaker. Det viser seg at han også er en av gründerne bak konseptet, og han kan fortelle at Bønder i Byen startet allerede tilbake i 2016, med restauranten i Kristiansand. Se det! Sennep undrer ivrig på om alle ingrediensene er norske, og sørlendingen kan fortelle at ja, så langt det går er de det. De tar hensyn til sesong, og akkurat nå er det rabarbra på tapetet.
En feberdrøm av digge teksturer
– Dette ser mer urbant ut, kvekker det ut av Ketsjup.
Neste rett ut er smørbrødet, dandert med spiselige blomster. Steikeosten, Norwegian Halloumi, er stekt gyllen, passe salt og viskelæraktig. Det er mye sylta greier her, blant annet rabarbra.
– Det er digg og syrlig, men også hakket for søtt sammen med honningvinaigretten.
– Det er ikke noe bondsk overhode, konstaterer Sennep.
– Den sprø quinoaen er kul, da. Digg med litt tekstur!
Flere servitører, alle genuint hyggelige, er innom og passer på at alt er som det skal, og duoen tar like så godt en CB til. Idet de gjør seg ferdig med smørbrødet kommer en snekker med drill forbi. Sennep nikker bekreftende før han skvetter til og tar frem telefonen.
– Føkk. Har glemt å betale noen regninger. Gi meg to sekunder, okei? Har IKKE råd til inkasso.
Ketsjup griper sjansen til å gå på toalettet i kjelleren, en labyrint av grønnmalt plank. Han får omsider valgt ut et toalett, og finner til sin store overraskelse en liten grønn larve.
– Nå er vi på landet, humrer han nervøst for seg selv, og begynner å tvile på om noe av det her faktisk skjer på ekte.
Når han kommer tilbake, finner han en lamslått Sennep. Foran ham: et tårn av en forførende salat, med en hel haug av greier, tilslørt i tomatmarmelade og persillemajones. Verket er kronet med krydret, juicy kylling, samt hjemmelaget rotgrønnsakschips. Ketsjup er imponert.
– De nailer teksturene her. Det blir som premium sørlandschips liksom. Og krydderet, smaker de ikke litt som pepperkaker?
– Dette er den beste salaten jeg har fått noen gang, sier en rørt Sennep, kun med en forsterket lengsel etter sitt eget småbruk.
Malplassert brownie
Desserten kommer på bordet. Ketsjup er ennå ikke ferdig med rabarbraen, og får smuldrepai med bær og nyr, som er noe deilig, lett og syrlige kremgreier. Det er en ålreit dessert.
Sennep har gått for sjokoladekremen, en tornado av smaker og teksturer. Is, krokan, bringebær, sjokolademousse.
– Er det der brownie? Hva har de ikke putta i denne desserten?
– Mhm, det blir altfor kaotisk. Minner om en ny Freia-oppfinnelse som ingen vil ha.
Mens de forsøker hardt å fokusere på desserten, trer en stum fyr inn i lokalet, i turkis t-skjorte og med de største pupillene de har sett, stirrende rett på dem. Ketsjup og Sennep blir nervøse, og unngår blikket. Heldigvis forstår betjeningen etter hvert at han her er høy på alt annet enn Jesus, og ber han gå. Men han tusler videre inn i lokalet, han kommuniserer ikke lenger gjennom konvensjonelle jordiske kommunikasjonsmetoder.
– Hva tror du han der er på? hvisker Sennep til Ketsjup.
– En hel del, hvertfall noe psykoaktivt. Han er på en helt annen planet.
Fyren raver rundt og vil ikke gå før servitøren ber han om det for ørtende gang. De får omsider geleidet han ut, og Sennep får en åpenbaring.
– Dessert er på en måte drugs, bare for barn!
– Ja, jeg kunne injisert de nyr-greiene her.
Ute har det begynt å regne, den dype røsten til Sivert Høyem brummer fortsatt gjennom lokalet. Det er en melankolsk og majestetisk stemning over det hele, og de blir sittende og prate om yngre og tyngre dager i Tigerstaden, da ting ikke alltid var så lett.
Sennep må innrømme ovenfor Ketsjup at lunsjen ikke har brakt ham til distrikts-Norge i den grad han hadde ønsket, men at det likevel går bedre nå. Om noe kjenner han seg nærmere byen, dens utilregnelighet og ufullkomne sjarm, og slår seg til ro med at det er her han hører hjemme.