Hvor:
Tollbugata 3
Åpningstider:
Mandag, tirsdag, onsdag og fredag kl. 11-15
Torsdag kl. 16-20.
EN MANN STIRRER inn gjennom ruta på døra. Knokene hans slår lett mot glasset. Få sekunder etterpå låser en av de ansatte opp, og gjesten rusler inn. De ansatte hilser med et smil og ved navn.
Inne i kafeen bobler det. Sammensuriet av stemmer, klirrende bestikk og rasling fra dagsferske aviser legger seg som et teppe over lokalet. Fra kjøkkenet hører man de frivillige og deres ihuga hakking, skrelling, røring og andre former for kokkelering. I stolene har de besøkende slått rot, noen enkeltvis og andre i grupper. Noen av dem er kvikke og fulle av energi – andre sitter henslengt i stolene, utslitte, og med tunge blikk.
Mannen setter seg ned på et bord alene. Han er, som alle andre gjester i rommet, rusbruker og/eller tilknyttet Oslos glemte gatemiljø. De er på Møtestedet – en kafe drevet av Kirkens Bymisjon – og inngangsdøra som er vanligvis er åpen, er nå låst grunnet en voldshendelse bare noen dager tidligere.
LES OGSÅ: En kveld på Akuttovernattingen.
Prisen for litt normalitet og verdighet
PÅ AVSTAND KAN det se ut som en hvilken som helst annen kafé. Menneskene står tett og ordene deres etterlater søyler av hvit frostrøyk. Enkelte har en sneip hengende løst fra munnviken. Latteren sitter løst. Forventningene ligger i lufta.
Men de forbipasserende går rundt dem med teatralsk lange steg.
Det er tilsynelatende ingen menneskerett å føle på normalitet. Enten er du normal som alle andre, eller så er du syk, et offer, et utskudd. Til og med det å kalle dem syke er for mange “normale” en for medmenneskelig merkelapp. For Oslos rus- og gatemiljø er Møtestedet ett av få steder man får kjøpt seg noen timer vekk fra den kalde gata og samfunnets stempler og merkelapper – alt til prisen av en pakke tyggis. Møtestedet er en kafé med ett mål for øye: Å tilby det som skulle vært en menneskerett, men som ikke er det – en følelse av normalitet.
HVER DAG ER det bortimot 150 mennesker som besøker kafeen, og blant disse er mange stamgjester. De slipper å si om de vil ha fløte i kaffen eller ikke, fordi de ansatte husker det. De husker dem. Møtestedet er en trygg havn, et fristed, hvor gjestene skal føle seg velkomne, sett og hørt. Ikke som ofre, ikke som brukere, men som kunder, gjester, venner, bekjente – som deler av “gjengen”. Det ser ut til å bety mye for de besøkende. Som rusbruker er det ikke en selvfølge å føle seg velkommen.
I en hverdag hvor den jevne nordmann jobber hardt for å unngå blikkontakt med samfunnets svakeste, er Møtestedet en nødvendig og rak motsetning. Det er et sted der folk frivillig tar deg i hånda, uansett hvem du er. Her kan du fortelle om nips og naps fra hverdagen, eller du kan be om hjelp, ikke som offer, men som en likemann.
DERFOR ER IKKE Møtestedet en plass som huser pasienter eller brukere. Av den grunn koster også maten penger. En symbolsk sum, men likefullt noe som trengs for å skape verdighet og tillit. En rikelig, smakfull middag koster 15 kroner, og maten serveres selvfølgelig ved bordet, slik betalende kunder ville forventet det alle andre steder
Vil du glede en som gruer seg til jul? Julen er vanskelig for mange. Din gave gir varme måltider og et godt sted å være til en som trenger det. Vipps et valgfritt beløp til 2101. Les mer hos Kirkens Bymisjon.
Om Møtestedet
MØTESTEDET HOLDER ÅPENT i hverdagene, og driftes av totalt 40 ansatte. Det er en dreven gjeng med et bredt kompetansespekter, noe som kreves i de daglige møtene deres. Ikke bare tilbyr de mat, de er også tilgjengelig for samtale og jobber aktivt med å oppnå god kontakt med gjestene sine. Ved behov kan de sette dem i kontakt med hjelpe- og behandlingsapparatet. For å få til dette på best mulig måte huser de ansatte som kan kommunisere på ulike språk – blant annet engelsk, polsk, fransk, spansk, italiensk og rumensk.
Sentralt for Møtestedet er tilliten. Alle slipper inn, enten man er rusa eller ikke, uavhengig av humør og behov. Så lenge man ikke er til bry for andre, er man alltid hjertelig velkommen. Én av få regler er at man ikke kan ruse seg inne på kafeen. Møtestedet er ikke et behandlingssted, men noen rammer må de ha, om ikke annet for å verne sine andre kunder.
LES OGSÅ: En formiddag på Sporet
DET TRENGS GODE og trygge ansatte for å finne den nødvendige balansen – noe de har. Alle som kommer inn blir øyeblikkelig ivaretatt og møtt som medmennesker. Eller kanskje viktigst: En helt ordinær, betalende kunde, som fortjener samme nivå respekt og selvstendighet som en hvilken som helst annen kunde ville krevet.
Resultatet er nære relasjoner med kundene, og en trygghet som for mange er sjelden kost. Personene som kommer inn døra kan ha opplevd et helvete siden sist de var innom, om det så kun har gått én natt. De kan ha blitt trakassert, ranet eller banket opp, de kan ha måttet sove ute i kulda, de kan ha mistet en nær venn.
Driftingen av steder som Møtestedet er en kamp i rak oppoverbakke. For selv med en flott kafé, og dyktige ansatte, er det kun plass til 30 gjester av gangen og 150 besøkende over en hel dag. Oslos rus- og gatemiljø huser langt fler.
Men trykket øker, og det blir stadig vanskeligere for de ansatte å håndtere. Ettersom juletiden står for døra, og gradestokken faller under null, blir køen utenfor kafeen lenger og lenger. Etter hvert blir det for kaldt å sitte ute, for tungt å sitte alene. Noen dager strekker hverken sitteplasser eller hjelp til – noe som er en påkjenning for håpefulle gjester og velmenende ansatte. Resultatet av vintertidens stressfaktor kuliminerer i tilfeller som voldsespisoden som skjedde noen dager tidligere.
Vil du glede en som gruer seg til jul? Julen er vanskelig for mange. Din gave gir varme måltider og et godt sted å være til en som trenger det. Vipps et valgfritt beløp til 2101. Les mer på Kirkens Bymisjon.
Nattverden
MØTESTEDET TILBYR IKKE bare mat, men er, som navnet tilsier, også et samlingspunkt. Jevnlig arrangerer Kirkens Bymisjon brettspillkvelder, konserter og andre kulturtilbud for de som sjelden har råd eller får innpass andre steder. Og hver torsdag kl 18.30 blir kafeen på Tollbugata omgjort til et lite kapell med besøk av en gateprest.
Presten har en rungende stemme idet han starter på salmen. Han sørger for at alle føler seg sett. En ung mann ler. Stemmen hans, i motsetning til prestens tydelige røst, er slørete. Noen av gjestene løser kryssord. Noen spiser. Andre lytter iherdig. Enkelte synger med. Én mann synger andrestemmen, lavmælt og forsiktig, for seg selv.
Noen roper ut noe på spansk. En annen slenger seg på, hans utrop på norsk. “Vi har allerede én prest!” roper en tredje person, oppgitt.
Presten besvarer tilropene rolig, alltid med navn. Han kjenner tilsynelatende de fleste. Han er lattermild og uanfektet av avbrytelsene.
UNDERVEIS SNAKKER PRESTEN om å støtte, stole på, og hjelpe hverandre – på kjent bibelsk, men også bare menneskelig, vis. Dette er budskap som blir sagt på de fleste gudstjenester, men sjelden for et så riktig publikum. Under gudstjenesten sirkler de ansatte trofast rundt i lokalet. Gjester som er for fraværende, eller litt for energiske, får fort en makker ved bordet.
Når det er endelig er tid for snacks, altså nattverd, sukker en ung mann høylytt når presten understreker at Jesu blod fortsatt er alkoholfritt. Flere ler av at elefanten som står trygt plassert i rommet anerkjennes.
Presten inviterer gjestene til å tenne lys – en fast tradisjon Kirkens Bymisjon har utviklet som et livssynsåpent ritual. En spinkel mann spretter opp, og han tenner sitt lys for alle dyrene – særlig fuglene – før den kommende nyttårsfeiringa. Hadde han vært konge, ville han forbudt hele skiten, sier han. En ung kvinne tenner lys for alle som har det vondt, både i og utenfor lokalet.
En mann som knapt kan ha nådd tyveårene reiser seg, griper tak i et telys og en lighter, og tenner et lys for en bortkommen kamerat.
Vil du glede en som gruer seg til jul? Julen er vanskelig for mange. Din gave gir varme måltider og et godt sted å være til en som trenger det. Vipps et valgfritt beløp til 2101. Les mer på Kirkens Bymisjon.