Vilde Tuv er tilbake – tro mot seg selv og ikke til å kjenne igjen

Det har tatt Vilde Tuv fem år å følge opp D’meg. Hennes trance-induserte new age-andrealbum er mildt sagt ikke laget med hensyn til de gamle lytterne.

b
a

Vilde Tuv er tilbake, og alt har tilsynelatende forandret seg.

Sist hun slapp album under eget navn var Barack Obama fortsatt president i USA, No. 4 hadde akkuat platedebutert og planene dine for snuing av kalde og lytting til klubbmusikk i Oslo by kunne involvere et sted som het Maksitaksi. Kanskje du tok en liten rap squat utenfor også?:-)

Men selv synes hun alt er som før. D’hon, bare i en annen drakt.

– Da jeg lagde den forrige platen forstod jeg at det var et begrensende format. One woman band, med tromme, gitar og vokal. Det ble til et dogme, på en måte. Jeg skjønte fort jeg ikke kom til å fortsette med det oppsettet.

Vi ringer Vilde Tuv når hun befinner seg på en hytte. Dekningen er dårlig, og vi får med oss bruddstykker av hvor spent hun er på hva folk synes om den nye musikken.

De siste årene har hun brukt til å lære seg hvordan man produserer elektronisk musikk, og har følt hun ikke har hatt noe å gi tilbake til lytterne. Før nå.

Arbeidet med Melting Songs begynte i 2015, da hun fortsatt holdt til i København. Som en reaksjon til at debutalbumet tok så lang tid å fullføre lagde hun, sammen med Ulrik Dybvig og Fredrik Maaland, et album sammen på ett døgn under bandnavnet The Formula Of The Complex Of A Closed Mind.

«Jeg hadde lyst til å lage mer behagelig musikk.»

Den elektroniske musikken har imidlertid alltid vært med henne, og instrumenteringen på D’meg ble i stor grad som den ble med hensyn til konsertene. Og når man ser tilbake på det, setter på «Mine armer» og forestiller seg nuller og enere istedenfor basstromme og gitar, så gir det mening.

Du har vel spilt trance på konserter i mellomtiden? Eller har vi drømt?
– Joda, i mellomtiden har jeg utforsket og prøvd ut. Det har vært en blanding av veldig bra og veldig dårlig. Men nå føler jeg at jeg har funnet en form som er helstøpt og fin.

LES OGSÅ: Stort intervju med Vilde Tuv fra 2016

Det er en del prøving, feiling og jamming på albumet også, som kan være uvanlig i elektronisk musikk.
– Jeg hadde lyst til å beholde noe av det menneskelige. Man skal være bevisst på at det er et menneske som har laget dette. På noen av sangene har jeg beholdt feilene. Jeg har aldri vært en virtuos instrumentalist, så det høres noen ganger ut som at det skal gå galt. Det er en nerve der. Det kan ligge humor i det også, fordi det kommer uforventet.

Til tross for estetiske røde tråder er Melting Songs blitt til stykkevis, i utallige lånte studioer over mange år. Hun flyttet tilbake til Bergen i 2018, der albumet fortsatte å vokse, gjennom forskjellige mikrofoner, lydkort og samarbeidspartnere. Det er brukt en rekke synther, analoge og digitale, men det er ifølge henne «mest laget inne i dataen».


Foto: Linn Heidi Stokkedal.

– Å lage musikk med synthesizer og fløyte har vært en gammel drøm, men jeg klarte ikke helt blande det inn forrige gang. Det første bildet jeg la ut på Instagram var av en synth og en fløyte.

Vilde Tuv låter helt annerledes enn sist. Melting Songs åpner med en alarm, fortsetter med en haltende melodi på en sånn synth til og med zoomers kjenner igjen fra Darudes «Sandstorm», for så å gå over i et glossy gitarparti som minner om 90-tallsperioden til Mike Oldfield. Deretter hører vi synth-arpeggioer og blokkfløyte i det fjerne. Og sånn fortsetter det.

«Trance er bare helt fantastisk musikk. Den er sendt fra Gud.»

Melting Songs minner om mye forskjellig, men setter sammen elementene på en slik måte at det likevel er vanskelig å plassere. I det ene øyeblikket høres det ut som introen til noe trendy og uplifting, og i det andre som panfløyte-new age fra en indianer på Tønsberg brygge en varm sommerdag. Joda, du finner igjen de gode gamle trance-lydene, men de brukes til helt andre formål enn å bygge opp til avhengighetsskapende melodier eller euforiske dropp. De flyter rundt i en slags trance-ursuppe –  løse ideer som ikke ennå har klart å formere seg til det vi i dag kjenner som selve lyden av Y2K.

Så hva er greia med trance? Selv mener Vilde Tuv interessen klubbmijløet har vist for sjangeren de siste årene kom som bestilt 20 år etter trancen var på sitt mest populære og foraktede. 20 år – tiden det tar før lettpåvirkelige barn har blitt voksne med påvirkningskraft til å gjøre nostalgien sin relevant igjen.

Vilde Tuv har også et personlig forhold til sjangeren. Det er en av de to musikalske tingene som ligger nærmest den opprinnelige Vilde Tuv – den hun var før ungdomstiden kom og fortalte henne hva hun burde og ikke burde like. Det andre er blokkfløyte.

– Jeg begynte å spille blokkfløyte i 1993 på Haukedalen kulturskole, spilte Grieg og Händel i et barneorkester. Jeg spilte en time hver dag frem til 1999. Så sluttet jeg da jeg ble 11-12 og skjønte det hadde vært sosialt selvmord å fortsette. Så da begynte jeg med gitar isteden. Nirvana og Metallica.

Hør Vilde Tuvs trance-favoritter og Melting Songs-inspirasjonskilder her:

Det høres ut som du har gjenoppdaget glede og mening fra to forskjellige perioder av livet ditt. Må man tilbake i livet for å finne frem til sånt?
– Det tror jeg ikke. Jeg synes ikke det er et nostalgisk prosjekt. Det er mer det at jeg har blitt meg selv igjen. Det som var før ungdom og identitet kom inn i livet.

Like etter, i 14-årsalderen, da man gjerne føler sterkest, kom trancen.

– Trance er bare helt fantastisk musikk. Den er sendt fra Gud. Men den har blitt sett på som en lavtstående sjanger. Det gjelder også blokkfløyten. Jeg vil opphøye det, og vise at det kan være vakkert. Løsne opp i fordommer om stygt og pent og lavt og høyt … Den greien der.

– Ungdomsopplevelsen av musikk, når du hører noe helt fantastisk og bare … wow. Trance, det euforiske ved det, har alltid vært det høyeste for meg. Jeg har vært interessert i å utforske hvilke ting som skaper denne sterke følelsen. Jeg har brukt de elementene, men på en mer lavmælt måte. Gitt den kraften forskjellige stemninger.


Foto: Linn Heidi Stokkedal.

Synes du det er trist at de opplevelsene blir svakere etter hvert som man blir eldre?
– Ja … Jeg kan fortsatt få dem, men det er nesten så det har flyttet seg fra kroppen og opp i hodet. Det er mer sånn at man kan gjenkjenne det, konseptuelt, men …

… må gjennom filteret av alt du har opplevd og mener?
– … følelsessystemet reagerer liksom ikke så sterkt, men hjernen kjenner det igjen, at «her kunne det kicket skikkelig bra hvis jeg var yngre». Jeg får det ikke i like stor grad av andres musikk, men det går lettere hvis jeg er i musikken selv.

Melting Songs er ment som et trygt rom for lytteren. Selv beskriver hun albumet som «easy listening», selv om det ikke nødvendigvis er produsert på den mest inviterende måten.

– Jeg liker at hvis man tar noe vanskelig inn i det trygge rommet, så kan det være sunt. En link mellom gjenkjennelige ting. Jeg klarer ikke beskrive det med ord, men det ligger mange overbevisninger jeg har i melodiene og musikken.

– Den forrige platen var litt sånn … ubehagelig, flaue følelser … Sånne type ting. Jeg hadde lyst til å lage mer behagelig musikk.

Er det mindre flaut med instrumentalmusikk?
– Ja, haha. Synes ikke alle det?

Vi påpeker at vi kjenner igjen motsetningen fra den tidligere musikken hennes: inviterende på overflaten men insisterende hvis man faktisk lytter. Hun sier seg enig i det.

– Enkle melodier som skriker «her er jeg», liksom.

Blokkfløyten har ikke den mykeste klangen heller.
– Det er kjent for å være et inviterende instrument, men som også forstyrrer freden.

LES OGSÅ: Vilde Tuv: – Dere elsker uplifting trance og dere elsker meg