– Hadde han vært norsk ville han blitt klubbet ned

Hvordan klarer Houellebecq å både være blant Frankrikes mest kontroversielle og best likte forfattere? Vi spurte ekspertene, og fikk svar.

SPONSET INNHOLD
b
a

Michel Houellebecqs Serotonin kan endelig høres på norsk hos Storytel! Man kan si mye om Houellebecq og litteraturen hans. Og det er kanskje derfor han i over tjue år har klart å opprettholde sin posisjon som litterær sensasjon: alle har noe de skulle sagt. 

Det er ikke så rart. Franskmannen har en egen evne til å stadig bryte seg inn i sentrum av den offentlige diskursens mosh-pit. Han bryr seg lite om hvordan han fremstår og hva han sier. Selv om han ofte møter motstand etter å ha kommet med skandaløse uttalelser, som da han havnet i retten etter å ha uttalt at «islam er den dummeste religionen», nekter han å moderere seg.

Litteraturen han skriver er også i seg selv kompromissløs i sitt ønske om å provosere. Han har selv sagt at han i skriveprosessen overbeviser seg selv om at han på tidspunktet boka blir utgitt nok vil være død, og gjør på den måten seg immun mot selvsensur. Man må kanskje støtte seg på slike mentale teknikker når man i dag skriver bøker hvor gjennomgangstemaer er islamkritikk, brutale obskøniteter og konstante påminnelser om at at kvinner er best når de har døgnåpen tilgang på alle kroppsåpninger.

På mystisk vis har Houellebecq klart å forene by og land, ung og gammel, høykultur og lavkultur, høyre og venstre. Alle samler seg rundt sider på sider om triste menn, pikk og fitte. Hans nyeste bok, Serotonin, ble igjen kritikerrost på tross av sine kontroverser, og igjen jublet litteraturavdelingen i Morgenbladet over tilgangen til rykende ferske hot-takes. Hva er det som gjør Houellebecq så potent? Nå har Serotonin fulgt etter Kartet og Terrenget ved å gjøre seg tilgjengelig på Storytel, og vi har bedt et par høytstående folk i litteraturbransjen til å gjøre noe de kan bedre enn de fleste: mene noe om Houellebecq. 

Christian Refsum er tidligere rockemusiker, nå professor i litteraturvitenskap og forfatter innen skjønnliteratur, lyrikk og sakprosa – og har i løpet av karrieren brukt mye av tiden sin på å lese og analysere Houellebecq. Vigdis Hjorth har i likhet med Houellebecq erfart at det å skrive god og uredd samtidslitteratur betyr at man må tåle å gå inn i gapet av offentlig debatt og kritikk. Heldigvis innebærer det også jubel. Arv og Miljø ble i danske Berlingske kåret til en av årtusenets beste bøker, og hun er nylig nominert for Nordisk Råds litteraturpris for Er mor død

Christian Refsum. Foto: Sigurd Fandango

Houellebecq lager mye oppstyr, men er han egentlig flink? Hva synes du om bøkene hans?
Refsum: – Houellebecq har blitt beskyldt for å skrive dårlig fordi han i flere av bøkene skriver en prosa som blir oppfattet som flat og ukunstlet. Men mange av de største forfatterne i det 20. århundret har fornyet litteraturen ved å skrive «dårlig» eller «lite litterært». Camus og Celine er to lysende eksempler. Jeg vil ikke sette Houellebecq i samme kategori, men også han er en språkkunstner i måten han motstår litterær sjargong («god smak» på tomgang) på. Mange av kritikerne har ikke skjønt hvordan han leker med språk, klisjeer og tankemønstre.

– Houellebecq utga flere diktsamlinger før han begynte å skrive prosa. Det språklige overskuddet er veldig viktig også i romanene, selv om det ikke alltid er like tydelig. Kunst handler selvsagt aldri om å være «flink», og Houellebecq vet dette bedre enn noen. Jeg mener at han er en av vår tids største forfattere. Han finner gang på gang frem til kulturens ømmeste punkter, med en unik refleksjonsevne og integritet.

Hjorth: – Jeg digger ham og bøkene! Han skriver godt, skarpt, morsomt og tankevekkende. Det er universene han skaper jeg liker. At han tar for seg emner man i utgangspunktet tenker at er ikke-litterære. Når det er sagt synes veldig godt om diktene hans. Og i essayet I nærvær av Schopenhauer (Solum Bokvenner) kan jeg lese hva han tenker om hvilken holdning til livet og tilværelsen mennesket burde etterstrebe. Her møter vi en tenksom alvorsmann. 

Blir det ikke kjedelig å gang på gang måtte lese seg igjennom livsskildringen til enda en livstrøtt, porno-fiksert hvit mann?
R: – Jeg synes Houellebecq ofte er veldig morsom – gjerne parallelt med at temaet er nitrist. Han har også skjønt at sex og porno er et språk som tematiserer alle mulige menneskelige tilbøyeligheter. Sex er ikke bare sex. Han viser at det er et virtuelt fenomen som kan krystallisere hele personligheten, og som også sier mye om det samfunnet det speiler. Og porno er ikke et marginalt fenomen. Det er pornoen som har drevet frem utviklingen av internettet. Tatt i betraktning hvor omfattende fenomenet er, er det på ingen måte overrepresentert i litteraturen. Når det er sagt, handler bøkene også om alt mulig annet.

– For å komme tilbake til spørsmålet ditt: Blir det ikke kjedelig å gang på gang måtte lese seg igjennom livsskildringene til enda en aseksuell norsk kvinne eller mann som «sliter» med å forsone seg med far eller mor?  

H: Når han skriver om sex og kjærlighet er han minst interessant for meg. Det er når han behandler samfunnsspørsmål jeg blir hekta. Men det er klart, porno- og sex-industrien er en stor industri særlig i vestlige land og industrier som preger den vestlige befolknings tenkemåte. Så at det er med er ikke uventet. For å si det på en annen måte: Den trettheten jeg kan kjenne på når han skriver om sex/porno speiler bare den trettheten jeg allerede kjenner dypt i meg selv etter å ha bladd gjennom en del aviser på nett, iberegnet annonsene og de liksom-gode-vil-godt-samlivsspaltene som egentlig handler om sex de også. Han er bare mer befriende direkte!

Det kan ofte fremstå som Michel Houellebecq er påtatt provoserende for å selge bøker. Hvordan bedømmer du motivasjonen bak provokasjonene?
R: – Det er mulig at han er påtatt provoserende. Det er også mulig at han rett og slett prøver å skrive om ting mange tenker, men ikke sier. Houellebecq forholder seg veldig eksplisitt til både rock og samtidskunst. Der er provokasjonen en kjent strategi. Men det er også viktig å komme med noe som ikke alle andre har kommet med før. Provokasjonen er bare en overfladisk effekt. Det er mye viktigere at han gang på gang demonstrerer litteraturens vesentlige rolle, en systematisk, sammenhengende verbalisering av et alternativt perspektiv på verden.

– Da han utga Plattform (som jeg har skrevet en analyse av i Kjærlighet som religion) var sexturisme til Thailand et svært utbredt og velkjent fenomen. Men de som reiser på sexferie, skriver ikke bøker eller reisebrev i Le monde. Houellebecq satt seg ned og beskrev hvordan en fransk byråkrat på sexferie i Thailand kunne tenkes å oppleve verden, og hva hans opplevelser og refleksjoner kunne fortelle, ikke bare om en denne personen, men om Frankrike og om rammebetingelsene for kjærlighet i en moderne, globalisert verden. Denne og andre av Houellebecqs tidlige bøker målbærer en sterk kritikk av hvordan vestlig narsissisme og begjær undergraver fellesskap og kjærlighet, alle er konkurrenter og ute etter å mele sin egen kake.

– Utvidelsen av kampsonen handler om at det ikke bare utspilles en kamp mellom de sosiale klassene, men også en kamp om å oppnå anerkjennelse og emosjonell og seksuell nærhet. Jeg mener at kjærlighet er det sentrale temaet i forfatterskapet. Analysen av hvordan mennesket både lengter etter kjærlighet og saboterer kjærlighetsevnen rekker mye lenger enn provokasjonene.

H:  – Jeg tror ikke han provoserer for å selge bøker. Jeg tror han inntatt provokatørens rolle for å bli fri i sin væren på samfunnsscenen. Mange andre intellektuelle er nå så redde for å si noe galt, bli fordømt eller få munnkurv. Når han inntar provokatørens rolle er folk forberedt på det meste eller verste, og tolerer det derfor i større grad. De tar heller ikke de ulike utsagn for pålydende. Det kan minne litt om gjøglerne i de gamle hoffene – de eneste som kunne gjøre narr av kongen. 

Vigdis Hjorth. Foto: Sara Angelica Spelling/Cappelen Damm

Houellebecq har fått kritikk for å i bøkene sine blant annet normalisere en pervers pornokultur og nøre opp under islamfrykt. Skriver han umoralsk litteratur?
R: – At han skal normalisere en pervers pornokultur er en absurd påstand. Bøkene er snarere en kritikk av pornografien, men ikke på en måte som fordømmer enkeltmennesket. I bok etter bok kritiserer han tendensen til at frigjøring og dyrking av det seksuelle kan føre til overskridelser, overgrep og perversjon. Hans første bøker er åpenbart en kritikk av 60-tallets frigjøringsprosjekt.

– Spørsmålet om islam er mer problematisk. Det er ingen tvil om at han er ekstremt polariserende. Jeg forstår godt at mange ikke kan fordra ham. Både for måten han skriver om overgrep og hvordan han skriver om religion på. Han blir også beskyldt for å være kvinnefiendtlig fordi kvinner har en tendens til å bli fremstilt som promiskuøse, hurper eller helgener. Det kan så være, men ser man på hvordan mennene blir skildret, kommer de ikke noe bedre fra det. Mitt inntrykk er at Houellebecq slår i alle retninger. Hans metode er at han leter frem dårskapen, og som i den naturalistiske litterære tradisjonen viser han hvordan mennesket styres av begjær, griskhet, egoisme og drifter. Det er ikke vakkert, men det er en litterær fest. Jeg vil gå langt i å forsvare litteraturens rett til å gjøre dette.

H: Finnes det umoralsk litteratur? Ingenting menneskelig er litteraturen fremmed. Intet dyrisk er litteraturen fremmed. Intet tema kan ikke behandles litterært. Og om det finnes perverse pornokulturer og islamfrykt i et samfunn sier det seg selv at det vil komme til uttrykk i litteraturen. Det er også like selvfølgelig at det blir kritisert. Jeg tenker som så at litteraturen hans inviterer til samtale om disse fenomenene.

Hvordan kan det ha seg at Houellebecqs litteratur blir hyllet av kritikere og lest av tusener, all den tid litteraturen tråkker over alt som er av politisk korrekte grenser i et hypersensitivt Norge?
R: – Kanskje vi ikke er så hypersensitive? Mange av de som leser ham oppfatter tydeligvis energien, nerven og humoren i bøkene, og at de handler om vesentlige spørsmål, at de ikke er så enkle som man kan få inntrykk av etter en overflatisk registrering av parodier på pornografi (som finnes i de fleste av bøkene). Det skal også sies at han har vært heldig med sine norske oversettere, som, de jeg har lest, har fanget tonen fint. Den siste romanen hans inneholder noen av de sterkeste skildringene jeg har lest i nyere litteratur, blant annet når hovedpersonen planlegger å drepe sønnen til kvinnen han elsker. Og disse skildringene er mesterlig forankret i romanuniverset.

– En annen ting er at selv folk som misliker Houellebecq må innrømme at han tar pulsen på tiden bedre enn noen andre. Plattform forutså den islamistiske terroren før 11. september og Serotonin beskrev de gule vestenes raseri så å si i sanntid. Serotonin er i tillegg svært interessant i et teologisk perspektiv. Boken er rett og slett for bra. Selv om bøkene stort sett er blitt godt mottatt i Norge, kan man spekulere i om en norsk forfatter ville ha blitt møtt med like mye velvilje dersom hen hadde skrevet like kompromissløst som Houellebecq. Det er mulig at hen ville ha blitt klubbet ned. Det kan tenkes at avstanden til Frankrike gjør ham litt mer spiselig.

H:  – Kanskje nettopp derfor?

Både Serotonin og Kartet og terrenget er tilgjengelig på Storytel. Du rekker nok å høre deg igjennom dem på de fjorten dagene du får gratis!