Anmeldelse: Sårt om å føle at man burde vært voksen nå

We get it: slutten av 20-årene er for 20-årene det nachspielet er for festen.

b
a

EN REKKE TING er ikke så lett: å holde festen gående når den uunngåelig er på vei mot slutten, å være sent i 20 årene og ikke ha peiling på hva man skal med livet sitt, å være forelsket i kjæresten til halvsøsteren sin.

Det er dette Nach handler om.

MER KONKRET: Selma (Sarah Francesca Brænne) flytter inn hos halvsøsteren Elin (Ingrid Giæver). Hun bor sammen med kjæresten August (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) i et hus i et av Oslos eneboligstrøk som de på en uklar måte har fått tilgang til (på en eller annen måte virker foreldregenerasjonen å være involvert). Elin og August er ganske streite og vellykkede. August har voksenjobb i en miljøorganisasjon, og det snakkes om leilighetskjøp. Foran dem ligger gode, solide og litt trauste norske liv.

Halvsøster Selma har derimot ikke ting på stell. Ikke bare mangler hun et sted bo, hun har sluttet på studiet, begynt å jobbe på kafé og på en nylig og uviss måte blitt singel.

Elin er fiendtlig innstilt til Selma – uten at det er helt tydelig hvorfor – og når hun lar henne bo hos dem er det på nåde. Men alkohol hjelper litt og forholdet mellom Elin og Selma blir mer funksjonelt. Samtidig, og desto skumlere, begynner det å vokse frem noe mellom Selma og August – bak Elins rygg.

Hva er tykkest, blod eller vann? Øl eller vin, sprit eller fluoriserende drinker i plastglass?

HISTORIEN FORTELLES gjennom åtte nachspiel fordelt ut over en varm og smått drømmeaktig sommer. Det er nesten litt post-apokalyptisk stemning. Korona er i alle fall ikke et tema, samtidig er det urovekkende få folk i gatene.

Kanskje er det derfor de har så mange nach?

For akkurat det er det ikke alltid like lett å forstå. Elin og August virker strengt tatt som litt for snerpete til å hoste i tide og utide. Og dessuten, hvem gidder å dra på nach så langt utenfor sentrum? Og hvorfor kommer de samme folkene tilbake når hver fest/nach ender med at folk skriker og kaster ting på hverandre?

Følelsen av noe litt stilisert sniker seg frem. Selv om en skal la tvilen komme dem som lager TV under strengt smittevernsregime til gode,  gjør det noe med inntrykket, et inntrykk som heller ikke forsterkes av en gjennomgående manglende vilje til å la alkoholen som inntas påvirke skuespillerne.

SE VIDEO: KingSkurkOne som søppelmann

PLOTTET UTFOLDER seg sakte frem bak et forheng av Oslo-aktiviteter som bading, besøk i eksotisk freaker-kollektiv, nattlige gåturer for å kjøpe sigg, fotballdraktikledd guttastemning og snorting av hvitt pulver.

Nach byr også på det som må være den første skildringen på film/TV av den nye norskskogsravebølgen – riktignok bare i form av gåtur vekk fra ravet (som ingen egentlig trivdes på).

Rave-episoden er betegnende for serien i sin helhet. Den er en tullete forviklingsepisode som mest fremstår som et unødvendig pusterom i en tross alt ganske kort serie. Samtidig viser den seriens styrke: et realistisk, tidvis on-point skildring av miljøet den foregår i. Dessuten er det jo nettopp slik karakterene lever livene sine: de setter alt på vent og tar aldri tak i det som ligger rett foran dem.

Klassisk norsk dynamikk, det der. Folk er sure på hverandre, men har ikke lyst til å snakke om hvorfor.

DET ER NATURLIG å sammenligne Nach med Delete me og Sigurd fåkke pult. Alle disse seriene appellerer først og fremst til et publikum som står i et en-til-en-forhold til det sosiale miljøet som blir portrettert: unge voksne som holder til i Oslo og som oftere enn man skulle tro oppholder seg foran brede panorama-vinduer tilhørende eneboliger.

Skal man sammenligne videre, legger Nach seg i en slags mellomposisjon mellom de nevnte seriene. Litt morsom, men ikke først og fremst morsom som Sigurd fåkke pult. Litt seriøs, men ikke så alvorstynget og med eimen av viktig kronikk som Delete me. 

NACHSPIEL ER FOR de av oss som ikke vil innse at festen er over. For de av oss som verken vil se nederlaget eller nattemørket i øynene. Men en eller annen gang må man faktisk gå og legge seg, og en eller annen gang må man vokse opp. Spørsmålet er bare når.

Nach er som nach flest: best akkurat der og da. Men i motsetning til nach dunker den ikke i hodet dagen derpå. Serien er mer som en rolig kveld på byen enn en helaften av typen mistet lommebok, herpet jakke, angstinduserende rusmiddelkonsum, uforutsette taxiturer og vondt et sted du ikke oppdager før du står i dusjen.

Det er greit det også, bare ikke så minneverdig.