Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Verste Stemme

Dagbladet, Mads Hansen og Christian Tybring-Gjedde er nominerte til Årets Verste Stemme 2020. Stem på din «favoritt» her!

b
a

Prisen for Årets Verste Stemme gis til en person eller gruppe som i kraft av sin deltagelse har senket nivået på den offentlige debatten. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er håndplukket av NATT&DAGs redaksjon.

De nominerte til Årets Verste Stemme er: 

Dagbladet.no

Skjermdump: Dagbladet.no (10. januar)

MYE HAR BLITT sagt om fronten på Dagbladet.no. Det er det god grunn til. 

2020 var preget av to ting: korona og fronten på DB.no. I begynnelsen av april, da koronafrykten sto på som verst, klinket Dagbladets nettavis til med overskriften «STAPPFULLT I OSLO» ved siden av et bilde tatt på Grünerløkka. Dagbladet fikk de voldsomme reaksjonene de ønsket seg. Oslo-folk ble hundset og hetset for å gjøre noe så sinnssvakt som å bo i Norges største by. Resten av Norge skrek etter blod og portforbud. 

Problemet var at det ikke var «stappfullt i Oslo». Det bare så sånn ut med den «telelinse-lignende effekten» fotografen brukte. På bildet var personer på en 450 meter lang gatestrekning presset sammen.

Det er i slike øyeblikk Dagbladet avslører mørket som finnes i dypet av avisas sjel: de liker å oppildne til hat og frykt.

Etter telelinse-gate svarte redaktør Alexandra Beeverfjord på den massive kritikken med en intetsigende platthet: «Dagbladets jobb er å drive journalistikk. Også der den oppleves som ubehagelig.»

Og ubehagelig ble det. I desember fikk vi overskriften «Voldsom corona-vekst», vedlagt et bilde av Oslo. Med andre ord var alle Oslofolks skrekk blitt virkelighet … eller? Trykket man seg inn på saken handlet den om at LO og NHO har fått flere medlemmer i år.

«Det er rett og slett umulig å forestille seg noen gå inn på DB.no og ende opp med styrket tiltro til mediene.»

Men, vi må være rause i disse tider, må vi ikke? For det er lov å gjøre feil. Sånn som Dagbladet-desken gjorde rundt årsskiftet, da Gjerdrum-raset dominerte nyhetsbildet, og de publiserte overskriften «Funnet død i barnekjeledress» (om en sak i Rogaland) like under et banner med teksten «Siste om raset». Det beklaget de. Denne gangen ikke et ord om at journalistikk er Dagbladets jobb, også der den «oppleves som ubehagelig».  

For det er lov å gjøre feil. Men på DB.no er det ikke en feil når journalistikken oppleves ubehagelig, når den skremmer, når forholdet mellom overskrift og artikkelinnhold er løselig at best. Det er forretningsmodellen deres. 

Mulig er Dagbladet en klikkvinnende nettavis. Kanskje har de også eventyrlig vekst. Men alt har en pris. Og det er ikke Dagbladet, men alle oss andre som må betale den.

Var ikke Dagbladet kulturelitens trofaste tabloid i gamle dager, da – altså, både på godt og vondt? Og så skjedde .. hva? Det vet gudene, det vet fuglene, det vet Trygve Aas Olsen forfatter av Sex, drap og dårlig ledelse – hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og lesere (2010). 

Uansett årsaker, etter opplagstopp i 1990 kom 2000-tallet og smurte kultursnobbene likt utover Klassekampen og Morgenbladets abonnementslister, mens Dagbladet vinklet stadig flere saker inn mot kroniske smerter, dietter og Petter Northug. En stund gikk den nye taktikken glimrende, men etter hvert demret en mørk sannhet for Dagbladets øyne: troverdigheten hos middlebrow-segmentet var tapt for alltid. Det var ingen vei tilbake. Fra og med da var Dagbladet dømt til å dø en sakte og smertefull død, sammen med sine aldrende, kronisk syke og løssalgskjøpende lesere.

Men DB.no-fronten ville det annerledes. Hver overskrift stritter imot den bebudede avisdøden med all kraft. Hvert «akkurat nå akkurat nå akkurat nå»-banner er som et vilt dyrs desperate bevegelser idet det innser at det er fanget i kvikksand. Hver eneste lille «livet-med-sexpenis»sak bak betalingsmur er enda et tillegg til avtalen Dagbladet, denne avisenes Dr. Faust, har gjort med djevelen.

Det er likevel ikke bare mørkt. En kjapp scroll gjennom DB.no byr på flere sterke inntrykk enn de fleste kunstutstillinger – medregnet de som inkluderer lettkledd videokunst i et mørkt rom tonesatt av samfunnskritisk unz-unz. «Preben ned 18 prosent kroppsfett», kunne man lese en dag. Preben ned 18 prosent kroppsfett! That’s it! Det er hele overskriften!

Måten Dagbladet presenterer journalistikk på svekker troverdigheten til mediene generelt. Det er rett og slett umulig å forestille seg noen gå inn på DB.no og ende opp med styrket tiltro til mediene. En slik svekket troverdighet er i våre tider det aller siste både vi og mediene selv trenger. For skal demokratiet stå like fjellstøtt i fremtiden som det har gjort et århundre bakover i tid, er vi avhengig av at de redaksjonelle mediene er til å stole på. Du leser ikke en avis fordi du vil bli lurt.

Problemet er at dette absurditetens teater, regissert av deskjournalister (helt vanlige, sunne landsmenn etter hva vi vet) river grunnlaget for demokratiet vårt i filler. Én villedende, fryktskapende, blodtrykkøkende og hatefull overskrift av gangen. For det er det som er Dagbladets jobb. Selv om det er veldig ubehagelig for alle oss andre. 

 

Mads Hansen

Foto: Willa Wathne (NATT&DAG)

MADS HANSEN ER en byll som aldri slutter å vokse. Den pensjonerte Mensa-fotballspilleren og ironiske popstjerne-programlederen virker alltid å være til stede i mediebildet, alltid av en fullstendig uinteressant grunn. Likevel er han der, som en høylytt fyr på vors ingen egentlig har invitert, som blir fullere og fullere og leverer dårlige og dårligere takes i diskusjoner du helst ikke vil delta i.

At han ikke nødvendigvis er den personen blant de nominerte som befinner seg nærmest Satan (vi mistenker han til og med besitter en solid dose selvironi) nulles det glatt ut av den uutholdelige mengden idiot-kontroverser den uskyldige, intetanende gjennomsnittsborger tvinges til å forholde seg til.

«Hvis du ikke får en følelse av å leve i et mareritt når Mads Hansen er midtpunktet i en debatt om strukturell rasisme fortjener du kanskje ikke noe bedre. Vi får vel den offentligheten vi fortjener! :-)»

Man kan skylde på media, at de ikke bryr seg om ting som er viktige (sånn sett er ikke NATT&DAG helt uskyldige når det kommer til å gi ham oppmerksomhet heller), men det er uten tvil han selv som er primus motor i Prosjekt Mads Hansen I Media, uansett hvor mye nonsjalant ansvarsfraskrivelse han klarer å unnskylde faktum at han er midtpunktet i en samtale han i utgangspunktet ikke har noen grunn til å delta i. Om han ender opp med å ta feil kan han faktisk være tilbøyelig til å innrømme det, om enn for rene PR-årsaker, og vipps så blir det artikkel om dét også. Ikke bare har fingerspitzgefühlen hans for å kjenne sin besøkelsestid stort forbedringspotensiale – mediekåtheten har også ført til at mengden ««kritikk»» han gir, for eksempel, Sophie Elise kan virke noe … mistenkelig?

Vi skal ikke dømme eller spekulere, det kan jo skyldes pengene som renner inn når to SoMe-stjerner begynner å krangle. Alt er større og mer perverst i USA, også strategier influensere benytter seg av, og aktiv beefing mellom store profiler for å booste reach er for lengst blitt normen. Men selv om nordmenn ikke er like blodtørste er det er neimen ikke helt lekeland og iskrem her hjemme heller. Som influensernes «vaktbikkje» er Mads Hansen med på å normalisere denne strategien. Den noble vaktbikkje-rollen er også god å gjemme seg bak når man egentlig bare vil shame folk man synes har tatt for mye plastisk kirurgi. Om bare beefingen var forankret i noe som faktisk hadde vært gøyen ekte skandale –, så hadde kanskje diskusjonene hans på Twitter ikke vært så utrolig smålige og kverulerende også. Gratis tips fra oss!

Man bør kanskje spørre seg om samfunnet trenger noen «influenser-vaktbikkje» når det jobben innebærer er å calle ut enkeltpersoner på umerket reklame, enmetersregler eller pandemiferier. Hva vil du egentlig, Mads Hansen. Skal man begynne å merke bildene sine hver gang man har manipulert dem, enten med operasjon, redigering, lys, sminke eller Å Ha Valgt En Kameravinkel? Eller er det bare verdt å calle ut når manipulasjonen er så åpenbar at alle i utgangspunktet kan «avsløre» det selv?

Konkurransen i skolegården er i hvertfall hard om å være mer forutsigbar i kritikken av jålete jenter. Men men, hvis du ikke får en følelse av å leve i et mareritt når Mads Hansen er midtpunktet i en debatt om strukturell rasisme fortjener du kanskje ikke noen bedre offentlighet. :-)

Christian Tybring-Gjedde

Foto: Stortinget

Christian Tybring-Gjedde brukte store deler av 2020 på å teste ut hvor mye utenlandsk høyreekstrem retorikk og Trumpisme man kan importere til Norge før folk sier stopp. Etter flere år med grenseflytting har shticken hans møtt så mange skuldertrekk at de nesten har begynt å virke normale. Heldigvis bare nesten.

I 2019 fortalte han TV2 at han ønsket å «gjøre Frp til et nasjonalkonservativt parti» som «går i en nasjonalkonservativ retning, som setter nasjonen Norge først, vår kultur og det vi står for, vårt eget land først». Det var så å gå så langt at til og med Sylvi Listhaug reagerte. Det er jo i alle fall noe! Da resolusjonen om å gjøre Frp til det Tybring-Gjedde beskrev som et «patriotisk fyrtårn» i verden, ble behandlet våren 2020, sparte han ikke på noe.

Frp burde ifølge Tybring-Gjedde være «tydelige støttespillere til folkeopprøret mot klimahysteriet», være «tydelige på at klimaendringene ikke er menneskeskapte og ha total stans i ikke-vestlig innvandring». Han uttalte han også at «vi har ingen plikt til å avskaffe vårt eget folk» og hevdet at «EU har spilt fallitt». Denne krangelen innad i Oslo Frp kulminerte med at sentralstyret avsatte lederen i lokallaget og satte hele driften under administrasjon. Ikke si at Tybring-Gjedde ikke får til forandring!

«Det er fort gjort å glemme det, men CTG har faktisk en jobb, og han vil gjerne bli forfremmet. Det er derfor han er så farlig.»

2020 var dessverre ikke over allerede i vår, og Tybring-Gjedde hadde i motsetning til mange andre et produktivt år. I september var han barnslig nok til å nominere Donald Trump til Nobels fredspris, med en begrunnelse som ikke engang gir mening om man ignorerer alt Trump har sagt og gjort siden 2015. Dessverre for Tybring-Gjedde endte prisen opp hos mennesker som jobber med å stoppe sult i stedet for. Leit! Men CTB er lojal, og fortsatte året med å forsvare sin alvorlig psykisk syke helt under medienes dekning av det amerikanske presidentvalget.

Den største formen for skryt er selvsagt imitasjon. Da CTG forsvarte nominasjonen av Trump i en kronikk i Aftenposten, valgte han samtidig å angripe pressen, noe han gjennom året nesten har gjort like mye som oss! I sin frie forklaring for Oslo tingrett under Bertheussen-rettssaken valgte den erfarne Frp-politikeren for eksempel først å angripe aviskommentatorenes dekning, som han omtalte som «et jammer i et ekkokammer». Han påstod også at pressen ikke hadde noen «interesse av å verne meg som offer». Buhu!

At CTG ikke liker pressen er åpenbart, men han elsker å snakke med dem. Så mye at han til og med bruker tid på å snakke med de som bare leker journalister. I et intervju med HRS mente for eksempel Tybring-Gjedde at «Islam rettferdiggjør hat og vold mot hvite». Jaja!

Det er fort gjort å glemme det, men CTG har faktisk en jobb, og han vil gjerne bli forfremmet. Det er derfor han er så farlig. I februar bestemte han seg for å bruke Stortingets talerstol på å annonsere at han vil boikotte tre journalister i DN fordi de skrev en kritisk sak om ham. I vår forlot han Stortingssalen under en utveksling med utenriksminister Ine Eriksen Søreide etter at hun hadde kommet med det han beskrev som «sårende beskyldninger». Per Sandberg fortalte DN at Tybring-Gjedde har sagt lignende ting i en ti års tid i Frps interne gruppemøter på Stortinget. Han fortalte også at flere at forsøkt å snakke til ham om problemet uten nytte og at «Tybring-Gjedde er ekstremt sårbar, men har ikke evne til å se at han sårer andre». 

Tybring-Gjeddes 2021 ser så langt ut ikke til å bli noe mindre voldsomt, der han startet året med å sammenligne teaterstykket Ways of Seeing med nazistenes forfølgelse av jødene før og under andre verdenskrig!!

Hva skjer når en ekstremt sårbar mann som ikke tror på global oppvarming, er redd for hvordan det skal gå med de hvite, hater pressen og har Trump som politisk forbilde uttaler seg? Jo, han blir en av Årets Verste Stemmer.