Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Kunst

«NO NO NSE NSE», Kug-taggen på Fredenborg og «STRUKTURA.TIME» er nominerte til Årets Beste Kunst. Stem på din favoritt her!

b
a

Osloprisen for årets kunst gis til en utstilling eller et verk som har utmerket seg spesielt i byens kunstscene. Det gjelder alle årets tre nominerte som er plukket ut av NATT&DAGs redaksjon.

De nominerte til Årets Beste Kunst er: 

NO NO NSE NSE 
Jenna Sutela

Video, skulptur, fotografi, app
Oslo kunstforening/Trondheim kunsthall


Jenna Sutela: I Magma (2019). Image courtesy Moderna Museet, Stockholm / Prallan Allsten

DET ER NOE trygt ved lavalamper der de lyser varmt og minner om barndom … Stearinen inni lampene danner former man kan miste seg selv i … Det er etter sigende ikke uvanlig å sitte og stirre på en lavalampe i flere minutter uten å gå lei … Kanskje fester man seg ved en liten boble, som man liksom begynner å heie på? Man håper at den blir større, og så gjør den det, den glir sammen med stearin i stadig større klumper helt til den store klumpen igjen løser seg opp i små dryppende fargeklatter, som minner om små fugler som stuper ut av et rede, eller kanskje heller noe kroppslig (som det heter). Kanskje minner det om noe dagligdags og toalett-basert.

Men lavalamper peker også fremover, og alluderer til adskillig større ting enn private kroppslige funksjoner, barndom og den slags. På kontorene til internettselskapet Cloudfare er en hel vegg dekket av lavalamper. Et kamera tar bilder av de 100 lampene, og bruker mønstrene til å generere unike krypteringsnøkler. En PC trenger nemlig tilfeldig input utenfra for å lage noe som er helt tilfeldig. Den fysiske virkeligheten er preget av tilfeldigheter, men en PC er laget for å gjøre en operasjon på en forutsigbar og forutbestemt måte. Mønsteret i en lavalampe er en unik hendelse som aldri vil gjentas. PC-en trenger dette for å skape sikre, tilfeldige tallrekker.

I Jenna Sutelas utstilling NO NO NSE NSE, som stod på både Oslo kunstforening og i Trondheim kunsthall, spilte lavalamper hovedrollen, både tematisk og som det sterkeste blikkfanget. Sutelas lavalamper var formet som hoder, modellert etter kunstneres eget, og fylt med stearin i ulike farger som seg hør og bør. 

Uttrykket hadde en direkte appell, slik lavalamper i utgangspunktet har, noe som ble ytterligere understreket ved lampenes form, der man kunne bevege seg rundt lampe-hodene og se mønsteret endre karakter fra ulike vinkler. 

I tillegg til lavalampene inkluderte NO NO NSE NSE fotografier og videoer, hvor blant annet muggsopp og deres intrikate nettverk av tråder var motiver.


Foto: Julie Hrnčířová / Oslo Kunstforening

For å binde det hele sammen fantes også en app. Med input fra lavahodene generte I Magma spådommer med utgangspunkt i tekster om religion, mystikk og esoterisme hentet fra The Internet Sacred Text Archive, i tillegg til utdrag fra arkivene til kjemiker og LSD-far Alexander Shulgin fra rusmiddel-portalen Erowid.

LES OGSÅ: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk 

Summen av alt dette etterlot oss i undring over dette livet, hvordan det arter seg både som en del av en større helhet og sammenheng på den ene siden, og på den andre fremstår som en serie tilfeldige hendelser og lite mer. 

NO NO NSE NSE bygget bro mellom det teknologiske og det biologiske i verden, samtidig som utstillingen forente det bakoverlengtende regressive i oss, det som ønsker trygge kvelder hjemme med lavalampa, med det håpefulle i oss, som kommer til uttrykk i drømmer om fremtiden og dens science-fiction som en gang skal bli virkelighet.

Kug-taggen på Fredenborg
Ukjent

Graffiti, Uno-X Fredensborg

Foto: Ida Wammer

DET ER NOK ikke kunst- og kulturopplevelsene vi kommer til å huske 2020 for. Til det var museene for stengte, konsertene for avlyste og visningsrommene for kunst så akk-så-vernissage-løse (med noen unntak). Men at mange av arenaene for å oppleve kunst forsvant eller begrenset tilgang hadde noen gode konsekvenser også. Plutselig oppdaget vi det vi visste godt fra før, men kanskje satte for lite pris på: Oslo er full av graffiti, og mye av den av svært høy kvalitet. Blant piecene, throw-up-en og taggene som imponerte mest i løpet av året var en standhaftig tag på Fredensborg. Tre bokstaver på den hvite veggen til deco-bensinstasjonen i rundkjøringen ved Krøsset og Hrimnir Ramen: KUG.

I sin reiseskildring fra USA, America, skrev den franske tenkeren Jean Baudrillard om graffitien i New York. Ifølge ham er graffitiens (eneste) budskap: Jeg er slik-og-slik – og jeg eksisterer!

Kug-taggen tar det lenger. Den sier: vi eksisterer, og vi nekter å forsvinne. For mens resten av livet har gått sin uvante gang har Kug-taggen på Fredensborg blitt malt over igjen og igjen. Men alltid har dukket opp igjen, ikke som før, men i ny drakt, med nye farger og nye former, og ofte en helt annen kompleksitet enn tidligere. Noen ganger enklere, andre ganger mer forseggjort. Men de tre bokstavene var alltid de samme. 

Foto: Ida Wammer

At den kommer tilbake slik, i stadig nye former, mens den fortsatt essensielt er den samme, altså Kug-taggen-ved-Krøsset-der, bringer tankene til alt det andre rundt oss som kommer, forsvinner, og så kommer tilbake igjen i ørlite forandret drakt. Det er jo sånn dagene er her i livet, og det er sånn er det generasjonene også.

Graffitiens styrke som kunst er hvordan den glir inn i bybildet og blir en del av byen, lik vi mennesker blir en del av byen selv om vi ikke er bygningene og veiene og parkene. Graffitien sniker seg inn mellom reklameplakater, trafikkskilter og den private eiendomsrettens glattpolerte uttrykk og dens renholdte fasader og flater.

Graffitien er som oss – ingen har bedt om den, likevel er den der. Og enten den gjør det subtilt eller kraftfullt, positivt eller negativt, preger den livene til menneskene som bor, jobber, eller av andre årsaker ferdes i byen. 

Foto: Ida Wammer

Kug-taggen på Fredensborg var både omskiftelig og standhaftig, tankevekkende og dope. Men den aller viktigste kvaliteten er enkel og grei: den er en stilig tag på et synlig sted.

Graffitikunst hører til i byen. Kug-taggen viser hvor kraftfull selve ideen om graffiti fortsatt er.

LES OGSÅ: Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Litteratur

STRUKTURA.TIME
Lesia Vasylchenko

Akedemirommet, K4, PODIUM, Khio, www.struktura-time.com


Foto: Skjermdump struktura-time.com. Pest to Power/Hama Memberkati (2019), Natasha Tontey.

INITIATIVTAKER LESIA VASYLCHENKO visste nok ikke hvor god timingen skulle være da hun november 2019 åpnet det fem måneder lange kunstneriske programmet Struktura.Time. Programmet strakk seg ikke bare over lang tid, men også mange ulike formater og plattformer. Struktura.Time bestod av videoer, foto, grafikk, gifs, hele nettsider, performancer, fysiske utstillinger, lydklipp, tekster og foredrag.

Noe av det ble vist i perioder på fysiske steder i Oslo, deriblant Akademirommet, Galleri K4, Khio og Podium, mens nettsiden www.struktura-time.com samlet trådene ett ikke-fysisk sted. 

Lenkene på nettsiden oppfattes i seg selv som en del av prosjektet, der de med sine døraktige kvaliteter fører en videre inn i rom man fra før ikke visste om.

For eksempel. Bassem Saad og Edwin Nasr, som i multimedia-prosjektet This Ritual I Wish You Could See, undersøker hvordan VR og dataspill utnyttes av politiske og religiøse krefter i Libanon. Hizbollah har for eksempel designet et eget dataspill, Holy Defense, der man kan beskytte religiøse helligdommer mot angrep fra fiendene, det vil si IS og jødene. Mens spillet VR-Karbala lar shiamuslimer gjenoppleve slaget ved Karbala (år 680), hvor Husayn, Muhammeds barnebarn, ble drept. I videoene som kunstnerne har satt sammen av ulikt materiale kan man se folk som gråter av sjelesmerte mens de ser seg rundt i 360-graders vinkel gjennom de brennende ruinene av et slag som stod for over 1300 år siden.

Klikker man på lenken til et annet av prosjektene, kommer man inn på en merkelig nettside, der det finnes knapper å trykke på, men der det er vanskelig å forstå hva knappene skal gjøre. Det viser seg at de viser ulike 3D-figurer av forhistoriske sjøskapninger. Wuda heter prosjektet, laget av …. ae73edb74571e4e2 – ja, det er det det står. 


Skjermdump: https://www.aeaeaeae.io. Wuda (2020), ae73edb74571e4e2.

Flere prosjekter tyr til rare skapninger.

«Why do humans look so angry and spiteful all the time? Does the universe hate me?», spør en kakerlakk i verket Pest to Power/Hama Memberkati av indonesiske Natasha Tontey. Verket hennes ser kakerlakkene med sympatiske øyne.

I teksten som følger med videoen blir kakerlakken wokt beskrevet som «marginalisert» gjennom tusenvis av år.

Kakerlakken bærer i seg et paradoks: selv om de er uønskede vesener overalt der de dukker opp, er de et produkt av, og lever godt av, avskallingene fra menneskelig kultur og levemåte. De lever av oss, av søppelet vårt, og vi hater dem. Men hater vi da egentlig dermed oss selv? Og hva skjer hvis vi begynner å elske kakerlakkene? Er det kanskje slik revolusjonen begynner? 

Andre lenker fører til foredrag over afrofuturisme eller muligheten for en feministisk avart av den tradisjonelt høyreradikale idéen om akselerasjonisme. VR og gaming er en gjenganger, og også ukjente verdener, absurdisme og visuell overstimulering går igjen i mange av bidragene. Det oppleves som tidstypisk enn tidløst. I Tabita Razaires animasjonsfilm Premium Connect heter det for eksempel: «OUR WATER IS TRAUMATIZED». Det er vanskelig å skille woke blodalvor fra selvironi svøpt i memekulturens drakt, som det (absolutt ikke!) heter. 

Det gjenomgående temaet ved Struktura.Time er, som navnet hinter om, tid.

Hva er tid, hvordan forholder vi oss til tid? Hvordan bearbeider vi den gjennom ulike visuelle medier og finnes det kanskje måter vi kan styre den på? Kan den gå fortere, saktere, fremover, bakover? Ville det vært en bra ting? Eller er vi låst fast i et mønster som tiden alt har bestemt for oss?

Slike spørsmål er evig aktuelle så lenge vi «har tid», men føltes spesielt presserende i 2020, året da tiden ble tømt for mening og innhold, der dagene sneglet seg forbi og var de helt samme frem til neste pressekonferanse muligens skulle endre på det (det gjorde de ikke).

Kurateringen av Struktura.Time er vellykket og har den sjeldne egenskapen at den tar mangslungne verk fra opptil flere av verdens hjørner og løfter det opp til en høyere enhet. Den gir rom for veldig ulike uttrykk og kunstformer, men de ulike verkene forholder seg likevel til det overordnede temaet på en klar måte. Det gjør at å sitte på Struktura-time.com føles litt som å ha falt ned i et av disse Wikipedia-hullene som åpner seg sene nattetimer der ensomhet, lette rusmidler og laptoper er ingredienser.