Med Pekula unngår Erlend Mokkelbost forventninger og irriterende branding

Frihet, likhet, anonymitet.

b
a

– Jeg trives nok mindre på konserter med artister jeg har hørt mye på, enn artister jeg ikke vet noe om. Forventningene kan slå i hjel konsertopplevelsen. Stygg trommelyd, litt irriterende skikkelse på synth … Hvis man ikke vet hva man går til legger man ikke merke til sånt.

KONSERTSALEN PÅ PARKTEATRET ser ut som en stall. De har satt opp skillevegger av pleksiglass for å dele opp publikum i rader og kolonner. No offence, men det er ikke til å legge skjul på – man må inngå visse kompromisser for å gå på konsert i koronatiden, uansett hvor godt arrangører legger til rette for praktiske ordninger med servering eller hyggelige interiørløsninger.

Uten bevegelsesfriheten føles konserter mer som et gjøremål enn en fritidsaktivitet. Noen ganger, i alle fall.

Derfor er det kanskje ekstra viktig at det du går til føles viktig å få med seg. Det gjør det når konserten er eksklusivt forbeholdt her og nå.

Hydra er det fjerde volumet i bestillingsverk-serien Pekula, som Erlend Mokkelbost skriver, organiserer og viser frem på Parkteatret. Som de tre foregående, ARP, Oneness og Hexagon er alle fremført av uannonserte musikere, skjult i mørket på scenen, med ryggen til publikum.

Musikken er komponert for denne, og bare denne, kvelden.

 

– Med anonymiseringen åpner det seg et rom der man slipper å forholde seg til hvem som er med og forventningene om hva dette skal være. Det eneste som henger i lufta er at du håper det blir en bra opplevelse.

– Det er nesten sykt vi får holde på med det her.

PEKULA UTFORDRER IKKE bare hva man lytter til, men også hvordan man lytter til musikk. Vi møter Mokkelbost i en kitsch rokokko-stol i hjørnet av studioet hans over Revolver i Møllergata, ved siden av vintage synther og gitarer (kjøpt på beleilige, billige, tidspunkter). Man kan forestille seg trafikken inn og ut er større enn i mange andre studioer, da 40-åringen har en produsent-finger på miksene til en rekke produktive artister, i tillegg til egne prosjekter. Pekula har etterhvert utviklet seg til å bli et plateselskap, som gir ut Aiming for Enrike, Amgala Temple og den ferske elektronika-trioen Han Gaiden.

For ikke så alt for mange år siden var Mokkelbost å se på scener rundtom i Europa og resten av verden med pop-bandet Montée. Etter at en plutselig sceneskrekk slo inn, med påfølgende, lammende angst for å skape ny musikk, har et prosjekt som Pekula både vært en personlig utfordring og en redning. Inspirasjonen fikk han fra et liknende konsertkonsept han kom over i Amsterdam mens han var på turné med det eksperimentelle metal-bandet KILLL, der de på én kveld delte scene med alt fra ambient-raringer til et indonesisk gamelan-orkester.

Etter første volum var overstått på Parkteatret takket han umiddelbart ja til en ny runde. Senere har opptak av konsertene blitt utgitt som album.

– Pekula-albumene er for å dokumentere det for ettertiden. Det er et supplement til konsertene. Jeg håper de sier noe om en spennende tid i norsk musikk. Kanskje alle driver med dette om 30 år. At alle hopper i sengen med hverandre dagen lang, haha.

LES OGSÅ: Søndag Summarum: Linn Wiik, Mads Hansen «mener ikke» det er blackface, taco-journalistikk og Öde Nerdrum vil ha adel

Selv om Mokkelbost leder prosjektet og komponerer mesteparten av musikken er det samarbeidsånden som driver det fremover. Fordi musikere og grunnideer byttes ut for hver gang høres hvert volum ganske ulikt ut fra det forrige. Første volum, ARP, var en eksplosjon av progressive bråkeriff under skarpe, evige synth-arpeggioer, mens Oneness befinner seg lenger ut i new age-landskapet, med marimbaer og messende, eteriske vokallinjer. Hexagon ble 11. desember gitt ut som album, og lener seg mot house og techno.

– Ofte skriver musikerne en del av musikken også. Det er en naturlig videreutvikling av hvordan jeg jobber som produsent. Forskjellen er at jeg er mer vant med at andre kommer med de musikalske ideene.

– Det er nesten sykt at vi får holde på med det her. Alle er vant til å gjøre ting av plikt, så når vi får gjøre noe som er såpass fritt oppleves det kunstnerisk veldig rent.

Pekula kan virke som et radikalt prosjekt i en tid der branding av artister, og ikke bare de største, ofte er like viktig som musikken.
– Absolutt. Den brandingen folk holder på med nå … Det er ikke alle som er komfortable med det, å hype seg selv hele tiden. Men det er en nødvendighet. Jeg tror folk kan bli slitne av det. Man gjør to jobber samtidig. Du skal jo være kreativ oppi det hele og være frittenkende, men så driver du samtidig og selger deg selv. Du tar vekk alt som finnes av mystikk.

Nærhet, åpenhet og ærlighet er overvurdert?
– Se på Astrid S, for eksempel. Det er ikke akkurat magisk å måtte snakke med 40 journalister om et samlivsbrudd. Det er en marketing-idé det har gått inflasjon i. Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang. Jeg tror det kan gå på akkord med det musikalske, hvordan lytteren føler musikken.

INDIVIDUALISME OG FRIHET. To begreper som har hatt tette forbindelser så lenge det moderne, vestlige mennesket kan huske. I 2020 kan det imidlertid virke som selvrealiseringen har blitt et tyngende krav fremfor en mulighet – så pressende og altoppslukende at du ikke oppnår frihetsfølelsen før du har flyktet fra den. Å oppgi selvet og hengi seg til den større, kollektive kraften har i følge Mokkelbost gjort at musikerne har kunnet utfolde seg på måter de ikke har kunnet i prosjekter de har navnet sitt klistret på. De har spilt på måter som ikke nødvendigvis høres ut som dem selv.

Det er altså lite som kan forberede deg på hva som vil komme på en av konsertene, bortsett fra et uttrykk for en kjærlighet for det tydelige, det energiske og maksimalistiske. Fortsatt er det et visst overraskelsesmoment når vi denne september-kvelden innser at den største andelen musikere som medvirker på Hydra spiller stryk og blås. De simple og bombastiske temaene, sammen med laser-dekorasjoner i bobinett og elektroniske effekter, bygger seg etter hvert mot et klimaks, der en Christopher Nolan-aktig tåkelur får det hele til å bikke over til å likne en slags metakommentar på hele det breiale uttrykket.

– Jeg har også begynt å jobbe med film etterhvert, og da har jeg gått mer inn i den filmatiske lydverdenen. Bruke færre virkemidler, bruke mer tid på å jobbe med dynamikk … Det var det vi var hypp på å dyrke nå. Broren min introduserte meg også for Giacinto Scelsi (italiensk 1900-talls avant garde-komponist, red.anm), som jeg har hørt mye på.

– Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang.

Mokkelbost er i utgangspunktet sterkt tiltrukket av disco, pop og glorete elektronisk musikk, ved siden av abstrakt og vanskelig musikk. På Hydra virker det som disse sidene av ham smeltes sammen.

– I mitt hode er et sånt klimaks noe jeg tenker jeg hadde satt pris på under en sånn konsert. At det blir en forløsning, noe man kan nynne på senere. Det er bare noe jeg liker.

LES OGSÅ: Hva er musikksjangeren «escape room»?

SÅ HVA ER egentlig greia med disse strykerne og blåserne, og hvorfor går assosiasjonene i møte med Hydra først og fremst til filmmusikk?

Folk flest har nok det siste halve århundret forbundet moderne orkestermusikk med noe fremmedgjørende – avansert musikk med et avvikende tonespråk som aldri helt ble seg selv igjen etter to verdenskriger. Med bruk av en nesten barnslig populistisk harmonikk, har derimot den nålevende, tysk-britiske komponisten Max Richter inntatt en diplomatisk rolle de to siste tiårene, i avgrunnen som skiller kultursnobbene som forstår greia og pop-konsumentene – best illustrert med hans rekomponerte versjoner av Vivaldis De fire årstider fra 2014. Et verk fra 2004, The Blue Notebooks, ble i fjor utvalgt av The Guardian som et av de viktigste verkene av orkestermusikk fra det 21. århundret, samtidig som han har opplevd massiv popularitet blant folk som normalt ikke hører på klassisk. Han har også laget musikken til en rekke filmer, blant annet Jiro Dreams of Sushi og Ad Astra.

Men det virker også som at folk flest de siste årene også har opparbeidet seg en høyere toleranse for direkte uhyggelig orkestermusikk – antakelig fordi det er lett å lure inn i lydsporet til noe du sitter og ser på. I 1955 ble premieren av Xenakis klassiske klangflateverk Metastasis erklært en skandale, mens vi i 2020 inviterer den Oscar-vinnende Chernobyl-komponisten Hildur Guðnadóttir til konferanse på en pop-orientert festival som Bylarm.

Er Hydra nok et bidrag til poptivismen orkestermusikk opplever gjennom andre medier?

– Strykerne spiller til vanlig mye samtidsmusikk og opera. Blåserekka gjør mye forskjellig, men det er sjeldent de er med på å backe et såpass enkelt, nesten naivt, tema.

Hva tenker du om dagens lyttevaner? Har folk blitt for dårlige til å høre lengre stykker musikk?
– Det er ingen hemmelighet at folk forholder seg til spillelister. Jeg er selv en iherdig bruker av Spotifys Discover Weekly, og abonnerer på mange lister fra folk med god smak. Det handler mye om tidsklemma. Hjemme hører jeg på vinyl.

– Du ser det på statistikken på album. Første låt har høyest tall, også er det nesten ingen igjen mot slutten. Det er grelt å se på.

Mokkelbost tror folk hører på musikk på en mer variert måte enn før, grunnet variasjonen i det algoritmene kan finne på å velge ut for deg. Spesielt for ham selv, som ikke er interessert i sjangertro musikk.

– Det er ironisk med jazzpuristene som etterstreber renhet i sound og instrumentering og sånne ting. De musikerne man leser om i lærebøkene er der fordi de har strebet etter det motsatte. De har ønsket å fucke opp. De har stått i stormen, blitt slaktet og tatt en kamp for sine abstrakte ideer.

Han påpeker samtidig at det å basere seg på singler er en tradisjon som stammer fra 50-tallet, og at det er naturlig å basere seg på det formatet i vår tid.

– Men jeg elsker å bruke lang tid på å sette låter i riktig rekkefølge, alt det der, selv om jeg har ofte får en følelse av at det er til ingen nytte, fordi folk stort sett hører utdrag.

The kids are alright altså, i alle fall til en viss grad?
– Njæ, jeg er ingen tilhenger av folk som sier ting var bedre før, folk som sier akkordprogresjoner er streitere enn før og alt det der … Det stemmer ikke med min oppfatning. Vi er på et fantastisk sted musikalsk. Se på mengden av dritbra musikk som kommer fra Norge. Smart, vellydende, gjennomtenkt … Jeg kommer fra en tid der det ikke var noen særlig bra norske band. Nå er det veldig mange bra artister. Det å sutre over at ting var bedre før synes jeg er fullstendig håpløst.

 

Denne saken ble først publisert i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Fra humor-instagrammer til Marc Jacobs-yndling