Et forsvar for Joe Rogan

Amerikansk presse er en profittstyrt, partisk og polariserende eliteinstutisjon. Ikke rart folk stoler mer på en selverklært idiot.

b
a

«I do!». Disse ordene vil jeg tro Donald Trump sa da han giftet seg i 1977, 1993 og 2005, men han sa dem også på Twitter nylig. Denne gangen handlet det ikke om kjærlighet, men om hvorvidt han var villig til å stille opp i en fire timer lang debatt mot Joe Biden på podkasten The Joe Rogan Experience.

USA SKAL NÅ velge hvem som skal lede dem gjennom pandemi, klimakrise og rasekrig, og valget står mellom to gamle menn som begge beskyldes for korrupsjon og for å være demente. Behovet for en troverdig presse er større enn noen gang, men amerikaneres tillit til mediene har aldri vært lavere. Idet imperiet går opp i limingen og sprekkene i befolkningen er i ferd med å bli til dype kløfter, snur flere og flere seg til én mann for å få vite sannheten om hva som skjer: En skalla kampsportkommentator som røyker weed og drikker whiskey med gjestene sine.

Podkasten The Joe Rogan Experience (JRE), ledet av den tidligere Fear Factor-programlederen og MMA-kommentatoren Joe Rogan, har blitt et av de mest sette programmene i USA. Et over én time langt intervju med Bernie Sanders har, hvis man legger sammen tall fra flere plattformer, trolig blitt sett og hørt av over 20 millioner mennesker. Til sammenligning ligger de mest sette nyhetsprogrammene på tradisjonell TV på rundt 4 millioner. Det er slike tall som skal ha fått Spotify til å bla opp en milliard for eksklusive rettigheter til Rogans podkast fra nyttår.

Om ikke annet, tyder Rogans voldsomme suksess på at han dekker et behov de etablerte mediene ikke tilfredsstiller.

Men hva? En som har markert seg med gode analyser av amerikansk presse er den 91 år gamle legenden, lingvisten og politiske aktivisten Noam Chomsky. I 1998 skrev Chomsky, sammen med økonomen Edward S. Herman, boken Manufacturing Consent: The Political Economy of Mass Media. Boken beskriver mekanismer i amerikansk presse som beskytter dem som sitter med økonomisk makt i landet: Kommersielle medier vil aldri vil gå etter den økonomiske eliten som finansierer dem på noen betydningsfull måte. Boken beskriver blant annet en seleksjonsprosess der journalister med synspunkter som faller utenfor et bestemt spekter av meninger blir marginalisert i form av manglende jobbtilbud, nedgraderinger og dårlig rykte i bransjen.

Et eksempel er da New York Times-journalisten Chris Hedges uttalte seg kritisk til invasjonen av Irak, og fikk beskjed av avisen om at hvis han skulle fortsette i jobben, måtte han slutte å uttale seg offentlig om krigen, ettersom det kunne «skade avisens omdømme som objektiv nyhetskilde.» Hedges sluttet i jobben.

Joe Rogan har også sine sponsorer, men er langt mindre avhengige av dem. De første årene var han sponset av et selskap som lagde fleshlights, også kjent som juksefitter. Men jeg tviler på at juksefitteselskapet styrte mye av Rogans innhold utover at han kan ha mistet tilgang på enkelte gjester som ønsket å bli tatt seriøst.

En ting er likevel sikkert, ingen våpenprodusenter eller legemiddelselskaper eier Rogan, og i motsetning til noen av journalistene i storbyene har Rogan et variert sosialt nettverk, der alt er lov å si. Dette gir ham muligheten til å gå i motsatt retning av de store mediehusene. Han trenger ikke velge side, og han kan snakke med alle, så lenge han vil. Mange av Rogans episoder varer i flere timer. Gjestene får fritt spillerom til å si hva de har på hjertet, fullføre lange resonnementer og ta opp temaer de ikke slipper til med på TV-kanalene.

Foto: Tom Bear

AMERIKANSK PRESSE BLIR ofte beskyldt for bare å ville kjøre underholdende saker, og aldri gå i dybden. Men noen ganger forsvinner også de underholdende sakene. I boken Hate Inc. viser journalisten Matt Taibbi (som har vært gjest hos Joe Rogan to ganger) til en endring i medienes forretningsmodell de senere årene. Taibbi omtaler selv boken som en moderne versjon av Manufacturing Consent, og mener de har gått fra å forsøke å appellere både til demokrater og republikanere, ettersom det potensielt dobler seertallene, til å heller være 100% lojale mot den ene siden, i kampen mot den andre. Denne modellen, formet av Fox News, har vist seg så effektiv at nyhetskanalene unngår saker som ikke kan hektes på et narrativ om at de andre er onde.

Taibbi nevner Jeffrey Epsteins dødsfall som eksempel, der man i utgangspunktet har alle ingredienser til det som kunne blitt tiårets mediesak. At det ikke skjedde, forklarer han med at begge leirer i amerikansk politikk var berørt av skandalen, og at den dermed ikke passet inn i dagens polariserte nyhetsbilde. Joe Rogan, som tilsynelatende ikke føler lojalitet til noen, trenger ikke ta hensyn til dette, og tar stadig opp saken med ulike gjester. Klippet «Rogan reacts to new Epstein information» har over fem millioner views på Youtube.

LES OGSÅ: NATT&DAGs podkast-anbefalinger

En amerikaner som setter seg ned for å se nyheter på tradisjonell TV har altså to valg. Han kan velge CNN eller MSNBC, som sier republikanerne er onde, eller Fox News, der demokratene er de onde. Det er lett å se for seg frustrasjonen hos en som simpelthen vil vite hvorfor det ikke holder med to fulltidsjobber for å betale for egenandelen på helseforsikringa si.

Det er mye som skiller Rogan fra dem man ser på amerikanske nyhetskanaler. Den største forskjellen er at han kan være vanskelig å plassere politisk. Han står stort sett trygt på venstresiden når det kommer til økonomi, helse, arbeidspolitikk og kriger. Under demokratenes primærvalgkamp, da alle kandidatene skal ha ønsket å være gjester i podkasten, var venstrefløyens kandidater Sanders, Gabbard og Yang de eneste som ble invitert. Men han kan også finne på å si at han nekter å stemme Biden når han ser en video av den tidligere visepresidenten som kobler ut midt i en setning. Jeg mistenker at nettopp denne uforutsigbarheten gir ham en troverdighet som mangler i de tradisjonelle mediene. Rogan reagerer som mange andre på verdens begivenheter, og justerer sin posisjon fortløpende. Der journalister spekulerer i «hvordan folk kommer til å reagere» på ting som skjer under valgkampen, er Joe Rogan selv den som reagerer. Litt som en vanlig person.

En annen forskjell er variasjonen i gjestenes synspunkter og i temaene som tas opp. En hjerneforsker snakker i to timer om hjernen, konspi-kokko Alex Jones kommer forbi, en NASCAR-sjåfør snakker om biler, en kampsportfyr om kampsport, Miley Cyrus snakker om oppveksten sin, og Elon Musk stikker innom og styrter Tesla-kursen ved å takke ja til en joint. Jimmy Dore, som er så langt til venstre at han nekter å stemme Biden og beskriver det demokratiske partiet som minst like korrupt som republikanerne, kontres av den konservative internettstjernen Ben Shapiro som er mot abort, og mener at enhver fattig person stort sett kan takke seg selv for sine lidelser.

En billig form for journalistikk er å ha et fast panel med synsere som umiddelbart og uten videre refleksjon deler sine tanker om det som rapporteres. Slik får du to saker for prisen av én: Selve saken og saken om saken. Dette er en form som har blitt standard på de største liberale nyhetskanalene i USA. Få mennesker har så tydelig gått gjennom Chomskys filter som disse, og deres uærlige dekning av Bernie Sanders under primærvalgkampen var slående.

Men det er ikke bare jeg som norsk sosialdemokrat som har reagert på hvor urettferdig Sanders blir fremstilt av disse menneskene. I fjor høst intervjuet MSNBC en gammel dame i valglokalene i New Hampshire, som sa at hun egentlig ikke hadde tenkt å stemme Sanders, men gjorde det likevel, på grunn av kanalens urettferdige dekning av ham.

DEN GAMLE DAMEN hadde kanskje funnet en bedre nyhetskilde i Joe Rogan. Som norsk Sanders-sympatisør er det lett å bli frustrert over hvordan han stadig måtte forsvare sosialdemokratiet som styreform i lys av mislykkede sosialistiske diktaturer i møte med amerikansk, liberal presse. Men som gjest hos Joe Rogan fikk Sanders gått i dybden, og satte den selverklærte idioten Joe Rogan inn i kompleksiteten rundt temaer som forholdet mellom legemiddelindustrien og dens finansiering av politikeres kampanjer, fordelene de mottar til gjengjeld, kommersielle krefters evne til å påvirke institusjoner som universiteter, medier og domstoler. Rogan lyttet oppmerksomt og stilte oppfølgingsspørsmål som hjalp publikum til å forstå hva Sanders faktisk snakket om. Sammenligner man dette med begrensningene politikere får på tradisjonell TV, spesielt i debatter, er det forståelig at mange ønsker å høre presidentkandidatene snakke ut i en annen setting.

Rogan endte med å erklære sin støtte til Bernies kandidatur. Da Sanders fremhevet Rogans støtte på Twitter, omtalte CNN Rogan som en «populær podkaster med en fortid fylt med rasistiske, homofobe og transfobe uttalelser.»

Denne tanken om at Rogan er et slags alt-right internettroll med svakt moralsk kompass, er utbredt i liberale sirkler i USA. Da Spotify kjøpte Rogans podkast skal flere ansatte i selskapets New York-kontor ha protestert, og truet med å streike. Dette til tross for at Rogan er tilsynelatende ganske langt til venstre på nesten alle områder.

Mangeårig Rogan-lytter og tidligere digital strateg for Obamas 2008-kampanje, Shant Mesrobian, forklarer det med at Rogan er «kulturelt konservativ». Joda, han er for kvinners rett til abort, en mer egalitær økonomisk distribusjon, gratis helsetjenester, gratis utdanning og så videre. Men han liker også slåssing, raske biler, jakt, drøye vitser og guttastemning. Det er ikke nok at Rogan sier han stemmer Bernie, for han fremstår likevel som en av de andre. Dette antydet også Edward Snowden da han gjestet programmet på videolink fra Russland: «Jeg må si du har en grusom logo hvis du ønsker å få inn folk som vil bli tatt på alvor politisk […] En skallet mann med et manisk glis, og det tredje øyet i pannen, jeg tenkte «Ånei, det programmet!» Det ser ikke bra ut, Men når man faktisk ser på programmet, så er det jo strålende.»

Ikke all kritikk av Rogan og podkasten hans kan avskrives som ignorant, estetisk aversjon.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Anders Magnus

I løpet av sine mange tusen timer med live-sendinger, som ofte gjøres i enten alkohol- eller weedrus, og begge deler en gang iblant, har det blitt sagt dumme ting. Rogan har ved flere anledninger brukt n-ordet, dog alltid i kontekst av å snakke om selve ordet. Han lo også voldsomt av en kjip historie fra en komikerkollega om å kreve blowjobs fra damer for at de skulle få opptre på scenen han var portvokter for.

Et annet spørsmål er om ikke en så populær podkast bør forholde seg til enkelte presseetiske prinsipper. Hvor lett bør man for eksempel ta på feilinformasjon som får gå uimotsagt når mange millioner mennesker hører på? Er det forsvarlig å la så ytterliggående stemmer som Alex Jones eller Gavin McGinnes spekulere om konspirasjonsteorier og raseteori, uten å bli utfordret tilstrekkelig av noen med kunnskap på området?

Nylig refererte Rogan til en sak han hadde lest, om at «venstreekstremister» hadde blitt arrestert for å starte skogbranner i Portland. FBI avviste dette, og Rogan publiserte dagen etter en video på Instagram hvor han beklaget at han hadde oppført seg uansvarlig, og at han skulle lære av dette. Rogan har siden steppet opp med løpende faktasjekking i sine siste programmer, trolig som reaksjon på kritikken, og sagt at han har blitt mer bevisst sin innflytelse.

Så har vi dette med å «gi plattform» til «farlige stemmer» i det hele tatt. Alle som har en plattform har et visst ansvar for hva som kommuniseres gjennom den. Men hvem skal få avgjøre hva som er en farlig stemme? Terskelen for hvem som er «farlige» flyttes hele tiden, og hvert enkelt boblesamfunn på internett har sine egne tanker om hvem som er innafor og ikke. Kanskje går grensen ved Alex Jones, men andre vil mene det er uforsvarlig å la J. K. Rowling få snakke, og selv tror jeg Sam Harris, som tidligere har forsvart både tortur og amerikansk intervensjon i Midtøsten, er langt farligere enn Alex Jones, selv om sistnevnte er mer smakløs.

Likevel tror jeg folk er i stand til å tenke selv. Og følger de Joe Rogans podkast er det greit at de hører Sam Harris den ene dagen, for neste gang kommer en fyr som Michael Moore og mener det stikk motsatte.

Teknologiske omveltninger har ført til et voldsomt økonomisk press på amerikansk presse, som kombinert med uheldige mekanismer og polarisering i samfunnet fører til svært magert meningsmangfold og manglende evne til å peke på virkelige problemer. Frustrerte seere og lesere med en forståelig mangel på tillit til mediene har søkt til alternative kanaler, hvor mange har funnet Joe Rogan som den mest tillitsvekkende figuren.

Frykten for, og kritikken av Joe Rogan, er i seg selv symptomer på et større problem hos amerikansk venstreside og liberale journalistkretser, og det er disse problemene som har vært selve drivstoffet for raketten Joe Rogan.

Med stort publikum kommer stort ansvar, men tross enkelte svakheter, er Rogans posisjon og format bedre egnet for opplysende samtaler enn dem amerikanerne får på TV. Det er ikke optimalt at folk bruker en full, stein, synsende MMA-kommentator som primærkilde til informasjon om hva som foregår i verden, men amerikansk presse kan takke seg selv for at det nå er tilfellet. De sitter tross alt selv med det beste fartøyet for å dra utviklingen i en annen retning. Om de prioriterer tillitsskapende journalistikk og åpenhet, uten frykt for hva som kan komme til å skje, vil Rogans podkast bli redusert til det den burde være: Et underholdende supplement til en fungerende, undersøkende nyhetspresse.

Men selv med en mer troverdig presse på plass hadde det vært sykt gøy med presidentdebatt hos Joe Rogan uansett da, haha.

 

Denne saken stod først på trykk i novemberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Gode nyheter: Laila Bertheussen har åpnet Insta-kontoen sin