Verdens yngste arkivar?

Elise By Olsen har blitt interessert i bevaring, noe som resulterer i at verden får sitt første motebibliotek. Endelig! Eller?

b
a

SOM NORGES LENGSTLEVENDE blekke for unge voksne var vi naturligvis rasende da Elise By Olsen som 16-åring, globalt omtalt som «Verdens yngste redaktør», også holdt på med et magasin for unge. Vi tok likevel to motvillige ord med henne, og den gang, altså i 2016, ville hun snakke om høflig ungdomsopprør, hvor mye hun hatet at Norge ikke ga finansiell støtte til nytenkende prosjekter og om konservative utstillere. Nå har det gått fire år, og hun har i mellomtiden startet Wallet, et magasin som skulle passe i lomma (pokker, hvorfor tenkte ikke VI på det!), festet lite og blitt interessert i bevaring.

Nå, etter flere år i utlandet, returnerer hun til Oslo og Mellomstasjonen på Vestbanen i nettopp bevaringsøyemed – hun skal lage verdens første offentlige motebibliotek. Men hvor stor er egentlig interessen for et motebibliotek i bondelandet som avfødte allværsjakka? Og hvordan i helvete har hun tenkt til å få unge folk opp fra senga, ut av huset og inn på museene?

Ting er fortsatt litt i støpeskjeen, og det er ikke alt du kan avsløre rundt motebiblioteket ditt – og det er greit –, men hva kan du si?
– Hvis man ser på utviklingen, fra Recens, som var et mer idealistisk prosjekt som fokuserte på ungdomskultur, til Wallet, som er et mer kritisk og modent prosjekt, så føles nå en arkiveringspraksis naturlig. Jeg har tenkt mye på bevaring i det siste. At det har utviklet seg en bruk og kast mentalitet, i hvert fall i motebransjen.

Motebiblioteket er nå lansert, og kan sjekkes ut HER.

– Og så fikk jeg en telefon fra min 75-år gamle og mangeårige mentor i New York. Han er liksom en kjent down town New York-figur, men samtidig veldig anonym. Han har drevet litt med alt, gæren fyr, var liksom roomie med Jean Michel Basquiat rett før han døde, og en del av den scenen der.

Den kuleste tiden i New York …
– Den kuleste tiden i New York… megaklisjé, men ja, han har vært min mentor de siste syv, åtte årene. Han har samlet på trykt materiale i lang tid, fra 1975 og fram til i dag. Og faktisk før det, men han ble heroinavhengig på 80-tallet og solgte hele pre-1975 samlingen. Vår samling består av 4-5000 tusen bøker, magasiner, lookbooks, showinvitasjoner, illustrasjoner og annonsemateriale. Så ja, han ringte og ville at jeg skulle arve samlingen. Bevare den.

Biblioteket er jo eldgammelt både som institusjon og idé, finnes det biblioteker av samme art?
– Det er det som er så synd. I de siste tretti årene i mote, så har det vært en akselerert og høyfrekvent produksjon som har gått bekostning av bevaring. Det finnes ikke et eneste åpent og tilgjengelig motebibliotek i verden. Det finnes kostymesamlinger, ja, og biblioteker som er en del av utdanningsinstitusjoner, men alt foregår bak lukkede dører. Tung, tørt og institusjonelt. Det fikk meg til å tenke: hva er et bibliotek for det 21. århundre? Kan det være noe mer enn et mausoleum og et lager for fortiden? Hvordan kan man gjøre biblioteket til et mer levende utstillingsrom for formidling. Lage en samtale om fremtiden.

Mitt inntrykk, som også kommer fra kunstbransjen, er at kunstnere ofte tror nordmenn flest bryr seg langt mer om kunst enn de faktisk gjør. Så la oss cut to the chase: hvor genuin og stor interesse er det for et motebibliotek i Norge sånn eeeegentlig?
– Liten tipper jeg. Tror det handler om at mote som kunst er en del av den flex-kulturen som skjer på internett, der man tilsynelatende skal være mer involvert og interessert i ting enn det man er. Det virker også som Norge har lav selvtillit når det kommer til mote. Vi ser til Sverige og Danmark, og til deres fashion week. Og til Ganni, Acne eller whatever… Det er jo masse spennende talenter som blir oppfostret i Norge, men fordi det ikke er noe selvtillit å spore her, stikker disse til utlandet, utdanner seg og gjerne blir der.

LES OGSÅ: Cezinando møter folk: Elise By Olsen

Av både eldre og nyere dato har Norge hevdet seg internasjonalt i kunst, litteratur og musikk, men mote derimot … Ligger det noe der?
– Mulig. Men jeg tror også at mote blir sett på som et feminint felt. I Norge er det jo også et spørsmål om vær og klima. Det mest kjente motemerket fra Norge internasjonalt er Helly Hansen. Det har kanskje ikke vært praktisk for oss å ha fokus på design. Jeg får i tillegg et inntrykk av at nordmenn tror at mote er et sånt «gøyalt felt», at det ikke er den tunge industrien det faktisk er.

Det virker som du har en lang vei å gå her hjemme.
– Mm. Ha ha.

Apropos lange veier å gå. Ungdataforskning peker jo også i klar retning av unge i dag leser mindre bøker enn noen gang, samt at de oppsøker institusjoner som for eksempel museer i liten grad. Hva er planen her?
– De dropper jo museumsbesøket når det sitter voksne folk på toppen som skal lage innhold de tror passer unge. Der ligger hemmeligheten: vi må aktivt involvere unge i alle ledd. Sånn har det alltid vært med kommunikasjonen unge mennesker imellom. Vi hører på hverandre, ikke foreldre våre.

Du har jo alltid hatt den unge målgruppen som fokusområde, med Recens og Wallet, men jeg tipper at motebiblioteket også har som formål å henvende seg til … voksne?
– Ja. Og til bransjen.

Siden vi først er inne på temaet. Hvordan står det til med motejournalistikken her og i utlandet?
– Da vi begynte å prate om å starte Wallet, og den påfølgende rekrutteringsprosessen, var det interessant å se at det trykte ordet i mote er på et så dårlig sted at vi hadde store problemer med å finne folk som hadde den tunge, kritiske ballasten.

Så det intellektuelle nivået er med andre ord jevnt over lavt?
– Ja. Og hele økonomien til en motejournalist eller kritiker, hele livsstilen som følger, er så basert på bransjen.

Og annonsepenger?
– Annonsepenger, produktplasseringer. Du kan liksom bli flydd inn til Gucci sin cruise-kolleksjon.

Så alle er i lomma til bransjen?
– Ja. Ellers kunne du ikke hatt råd til det, ikke sant. Du hadde ikke hatt råd til å dekke det showet om du ikke hadde tatt i mot den invitasjonen og blitt hostet.

De hadde kanskje heller aldri fått den invitasjonen i utgangspunktet?
– Nettopp. Og da handler det om å ha ett bein i hver leire. Et slags outsider perspective som jeg føler teamet i Wallet har.

Man blir fort persona non grata i motebransjen om man kommer med en kritisk kommentar eller anmeldelse.
– Det er kanskje en ting som har kommet av sosiale mediers assosiasjons-kultur, det at man liksom skal ha et sånn tydelig cosign. I mote opplever jeg at den kommersielle biten er dobbelmoralsk. På en side er mote verken en næring eller kulturfelt. Den kommersielle delen av næringen er liksom her, og den intellektuelle der. Samtidig er er de avhengige av hverandre.

Hva er grunnen til at du ikke kaller mote en næring?
– Jeg vil kalle det en næring. Men om du søker etter penger med et moteprosjekt i Norge, får du verken penger av Innovasjon Norge eller Kulturrådet. Innovasjon Norge mener det er kultur, mens Kulturrådet mener det er næring. I utlandet er det et annet syn på disse tingene.

LES OGSÅ: Mote fra 2015: Hardstyle-cruise i Oslofjorden

Hva med tidsskrifter og publikasjoner, foruten ditt eget, som klarer å holde tunga rett i munnen i balansegangen mellom intellekt og bransje?
– Det nærmeste du kommer er en blekke som heter VESTOJ. For en alminnelig leser oppleves den kanskje som heavy moteteori og akademisk. Den er drevet av en moteteoretiker som heter Anja Cronenberg. Hun får penger til drift av utdanningsinstitusjoner. Hun har heller ikke annonser, og ingen kommersielle bidragsytere. Jeg tenker at det viktigste du må vite om du velger å gå inn i motebransjen, er at du er en del av et system hvor store penger er i omløp uansett. Jeg har vært såpass naiv at jeg tenker at de Gucci og Prada-annonsepengene er i omløp uansett, og da er det heller bedre at de går til å betale mine skribenter og bidragsyterne. Så lenge man er tydelig og transparent, så tenker jeg at det i utgangspunktet ikke er et stort problem. Man må jo ha penger til å drifte.

Ja. Ingen slipper unna. Vi lever alle i og under et kapitalistisk system. Men det finnes måter å deale med det på, det finnes alternativer.
– Men hva betyr det å være selvstendig? Hva er en selvstendig blekke i dag?

Over til noe annet. Du virker som en travel person. Hvordan ser en vanlig dag ut? Er du et rutinemenneske, og hvordan kobler du av?
– Jeg er veldig dårlig på rutiner. Liker å jobbe sent, på natta. For å koble av går jeg mye tur. Det er noe av grunnen til at det har vært deilig å være hjemme i Oslo den siste perioden. Jeg bor rett ved Østmarka. Vokst opp med fiske og tur. Men jeg er mye i mitt eget hode. Er vanskelig å komme seg ut av det. Jeg fester lite, går lite ut generelt.

Hvorfor det?
– Fordi jeg føler det er mer draining enn det er givende. Jeg vet ikke… kanskje det kommer en periode hvor jeg kjører dødshardt. Jeg håper jeg kan ta en Bjarne Melgaard hvor det liksom er 5-10 år av livet man bare ikke husker. Ha ha! Men jeg er veldig glad i musikk og konserter. Den type opplevelser. Jeg bor veldig langt unna alt også. Kjører mye bil. Living the suburban life, ha ha.

Hva tenker du om å trekke seg mer tilbake. Ikke være på alle plattformer. Ikke mene så jævlig mye om alt og alle hele tiden. Være mer privat og sammen med folka sine, og gjøre greia si mer i stillhet. Den type filosofi.
– Jeg føler det er en filosofi jeg har jobbet mye etter. Jeg har fått mye tilbud om synlighet siden jeg var veldig ung. Hele den pakka om «verdens yngste redaktør». Den ideen om alder, jeg føler det har blitt skvisa så sykt. Jeg må virkelig tenke meg om før jeg forteller hvor gammel jeg er.

Som de fleste av oss. Men det perspektivet er jo heller ikke noe du har bedt om?
– Nei. Og jeg har alltid vært redd for å bli overeksponert. Føler også at når jeg først gjør et offentlig intervju eller opptreden, må prosjektene mine snakke litt for seg selv. Jeg gjør lite presse generelt. Rundt hver utgave av Wallet, som kommer hver 3-4 måneder, gjør jeg noe, men jeg gir sjeldent gir sitater. Men ellers føler jeg at jeg er veldig lite in your face. Jeg bruker Instagram lite, egentlig mindre og mindre. Ideelt sett skulle jeg gjerne vært foruten de greiene, men det er så linka til jobb og salg.

Business er mer kaldt og instrumentelt. Men du er ikke privat eller sosial.
– Jeg går nesten aldri på fashion week. Det har jeg så å si aldri gjort. Og det er ikke for å være kjip, jeg setter pris på å bli invitert, selv om jeg nå sjeldent blir invitert fordi jeg aldri dukker opp. Men mye av grunnen er at jeg føler at alle skal ha så mye av deg i deg i den konteksten. Går du på et event så prøver folk å suge så mye ut av deg. De skal ha gratis konsulenttime, og vite alt, og mene alt. Jeg setter mer pris på å heller ta en øl eller en kaffe med folk jeg liker. Jeg har mye bra folk rundt i Oslo jeg setter pris på å møte. Og nå under korona har jeg satt spesielt pris på å være sammen med familien min, eller barndomsvenner fra Høybråten. Det er en måte for meg å koble av alt jeg holder på med. De har ingen formening om noe av det jeg gjør til vanlig.

Ja. Man får andre perspektiver og beina godt plantet på jorda. Man ser det motsatte i for eksempel deler av kunstmiljøet. At de er sammen med kolleger døgnet rundt, som en liten sekt. Virker nesten som de ikke har noe kontakt med verden utenfor.
– Kanskje for noen av dem er det en positiv ting å bli stimulert hele tiden, men om jeg skulle gjort det hadde jeg ikke klart å stå opp om morgenen.

 

Denne saken stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Dag Solstad

 

Nå kan du få NATT&DAG hjem uten å bære den dit selv.

 

NATT&DAG tilbyr å levere hver utgave, der du bor, mot at du betaler frakta på kroner 40,-. Avisa kommer rett på døra, rett fra trykken. Betaling skjer via Vipps, og trekkes noen dager etter at avisa er levert. (Den 1. hver måned).

 

Du kan avbestille levering hjem når som helst.