Dansesmerz og jazzesmerz

Smerz har brukt 2020 til å stikke innom to av landets største festivaler for samtidsmusikk.

b
a

SMERZ HAR ALLTID laget Elektronika Med Høye Kunstneriske Ambisjoner, og 2020 har ikke vært noe unntak fra regelen. Ultima, Oslos festival for samtidsmusikk satte i høst opp Smerz/Carte Blanche-samarbeidet Øy, et bestillingsverk de gjorde for Borealis i Bergen tidligere i år. I samme slengen satte de opp en konsert på Victoria nasjonale jazzscene.

Ultimatronics heter det tydeligvis når det er mye datamusikk involvert. I september inviterte de «publikum med på en reise fra Roma til Oslo, fra barokken gjennom modernismen via tidlig 2000-tall og inn i fremtiden». Og publikum fikk sant som sies høre alt fra trancete synthmelodier til griegsk nasjonalromantikk, forførerisk r&b og sentimental elektropop.

Konserten på Jazzscenen komplementerte på mange måter det harde i Øy, i den grad det musikalske her dunkelt, lunt og nedtonet. Det fremstår som en del av et sammenhengende og nyansert musikalsk og estetisk univers.

Det uutgitte materialet som fremføres mens Motzfeldt og Stoltenberg ligger henslengt på et flygel på Victoria, som vanlig iført kostymer av moteskaperen Bror August, er også av en særere og mer maksimalistisk kvalitet enn ellers. Smerz viser de begge er spennende vokalister i ren teknisk forstand, på en måte mange nærstående, hypede, alternative elektropopartister ikke kan skilte med.

MOTZFELDT OG STOLTENBERG er etter alt å dømme fornøyde med innsatsen når vi snakker med dem, og sier det var fint å få mulighet til å arbeide under Ultima-vingen.

– Victoria var et bra sted. Tror likevel det er plass til flere arrangementer i Oslo hvor man kan høre etablert og uetablert – kunststøttet og ikke kunststøttet – samtidsmusikk, eller hva man skal kalle det. Men ansvaret for å få det opp og stå deler vi vel alle.

Smerz, som stadig pendler frem og tilbake mellom henholdsvis tigerens og kongens by sier de har arbeidet på materialet i rundt to års tid.

– Og så har vi jobbet med en pianolærer og operasanger for å lære oss å fremføre det selv.

Hva er greia med barokken?
– Det er så mange vakre melodier og morsomme roller i barokkmusikk. Vi er veldig glade i cembaloen (forløperen til pianoet, red.anm). Vi synes det har en så fin karakter.

LES OGSÅ: Her er den: musikken som er Best Akkurat Nå

Hvordan er det mulig å synge med så mye kraft mens man sitter og ligger?
– Vi har lært at man skal ha aktivt diafragma og synge inn i bakhodet mens man spenner noen muskler i kinnet. Der hvor vi lå på magen og sang sammen, synger vi faktisk oppå en innspilling vi har gjort med et kor, bare for å ha vårt på det rene.

Ultima hevdet at mye var improvisert?
– Alt var veldig planlagt og innstudert … Tror egentlig ingenting var improvisert. Vet at overskriften for kvelden var at konsertene skulle tøye konseptet improvisasjonsmusikk, men vet faktisk ikke helt hvor det kom fra. Haha.

Også sang dere på norsk, er det noe dere vil gjøre mer av?
– Ja!

Forestillingen med Carte Blanche var som musikken deres pleier å være – hypnotisk og eksplosiv. Det får som forventet en ny dimensjon når et helt dansekompani farer rundt i salen og klikker. De syv danserne veiver med armer, ben og rumpe, kaster tegl og steinheller i bakken og triller sløvt rundt på lysinstallasjoner. På et tidspunkt ruller samtlige synkront rundt på gulvet som Neymar i VM-kampen mellom Brasil og Mexico i 2018. Yndigere melodier forekommer også blant støyen, men det er først og fremst villskapen i verket som gjør det så severdig.

Musikken deres har tidligere lydsatt både catwalks og muskelbygging. Hvordan var det å arbeide med samtidsdans?
– Det var ganske vanskelig. Ikke fordi det var samtidsdans, men fordi vi skulle utvikle et uttrykk parallelt sammen med noen andre.

Smerz beskriver hvordan musikken og dansen påvirket hverandre vekselvis i flere ledd til alt satt som det skulle. Selv om de normalt er fremmede for jamming tror de likevel verket resulterte i god musikk de aldri ellers hadde laget.

– Ole (Martin Meland, red.anm) har vært god til å være sjef og ikke-sjef på samme tid. Vi ville jo gjerne lage noe som passet til forestillingen Ole ville lage, men samtidig stole på at det var noen uoppdagede ting som ingen av oss kunne beskrive i starten av prosessen. Han klarte å skape bra rammer for å jobbe på den måten.

– Også elsket vi jo bare å få lov til å bo litt i Bergen og jobbe der. Borealis, Kode 2, Landmark, Blåmanen, Rundemanen, Tinder, Legal, sideveiene opp til Fløyen … Alt var veldig hyggelig.

Det var Melands ønske å skulle få samarbeide med Smerz under årets Borealis-festival. Sammen utvekslet de ideer i noe han beskriver som en ganske kaotisk, lag-på-lag prosess, når vi når ham på mail.

– Jeg opplevde det som at vi sammen halte og dro, prøvde, feilet og lyttet oss frem til det som ble selve materien i Øy.

Hvorfor ønsket du å arbeide med Smerz?
– Det er noe med det antydende, eksplisitte, rare, harde, historiefortellende og abstrakte som kombineres i Smerz sitt arbeid. De jobber presist med mange sprikende referanser, overraskende vendinger og utfall.

Meland beskriver uforutsigbarheten og det han kaller motstanden i musikken deres som spesielt viktig.

«Worth It» fra 2018 stakk seg plutselig ut blant all den uutgitte musikken?
– Smerz jobbet hovedsakelig med nytt materiale, men «Worth It» sneik seg inn, ja. Det er noe med det stempelet som går, slipper, og går igjen. Det frista meg.

Meland sier at verket ikke tilstreber å si noe om menneskets natur, selv om dansernes til tider voldsomme ekspressive utfoldelse kan virke som et uttrykk for noe urmenneskelig. «Øy» forsøker likevel ikke presse frem statements, mening eller logikk i klartekst.

– For meg ligger kanskje verkets mulighet, og også potensielle havari, i pendlingen mellom det hverdagslige og det sublime. Jeg tenker at Øy inviterer oss ut på viddene, og inviterer oss til å bli værende der.

LES OGSÅ: Jouska har gitt ut album: – Vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her