(Over)tenkefilm

Letters to Paul Morrissey er vakker, tankefull, og en smule uinteressant.

b
a

På 60- og 70-tallet samarbeidet Paul Morrissey og Andy Warhol om en rekke filmer i sjiktet avant-garde/B-film. Flere av filmene har kultstatus, deriblant Flesh (1968), som ble filmet mens Warhol kom seg etter å ha blitt skutt i sin egen leilighet av forfatteren Valerie Solanas, og Trash (1970), den første filmen der en transkvinne spilte en cis-kvinne. 

LETTERS TO PAUL Morrissey handler ikke om disse filmene. Den handler om fem ulike mennesker som skriver brev til Paul Morrissey. Én har oppdaget at livet ikke har mening, og flytter fra syndens pøl, Berlin, til Spania, der han nesten finner gud like ved Franco-monumentet. En annen har forteller om livet som rusavhengig. En tredje var pen filmstjerne før, men er gammel og avdanket nå.

Det er derfor vi har kunsten. For å tenke ting om kunsten og snakke om kunsten – og dermed finne ut litt mer av dette mysteriet som er å traske rundt på planeten i ca. 70-100 år, mens vi vekselvis irriterer oss og bryter ut i brede glis. Og det er der Andy Warhol og Paul Morrissey kommer inn i bildet. Ikke som et motiv i filmen Letters to Paul Morrissey, nei, men som en unnskylding for å snakke om …. ting. Sagt enda litt rarere: filmen om brevene til filmskaper Paul Morrissey er en nøkkel som åpner opp en dør til resten av det som er her nede på jordskorpa – det vi har å stri med, for å si det rett ut. 

I Roviras verden, blant annet: narko, vampyrer, gud og forfall.

Men det er mer.

LA DET VÆRE klart, det er ikke bare vi her i oslogryta som synes livet kan være vanskelig til tider. Det gjelder også disse brevskriverne. For ordens skyld kan vi ramse opp noe av det som plager dem: kjærligheten, biologien, tiden som går, populærkulturens manglende dybde, livets manglende mening, kunstens tilkortkommenhet – og sikkert enda mer.

Nok å gripe fatt i, men også kanskje for mye, i alle fall akkurat for denne filmen. 

ROVIRAS GJØR noe forsøk på å komme med definitive svar. Det er kunstfilm, dette. Det er underforstått og uuttalt, og attpåtil i svart-hvitt. Bare noen ganger er handling og budskap spesielt tydelig – som når den ene karakteren finner ut at det er noe med en fin sang som gjør henne trist, og grubler på om det kan være en frekvens vi mennesker ikke kan høre som har denne virkningen på henne. Hun går vitenskapelig til verks og skaffer seg hvite lab-mus for å sette opp et eksperiment. Hun retter ikke blikket mot seg selv. Hva hører hun? Hvorfor får det henne til å føle seg slik?

LES OGSÅ: Kristoffer Rygg om det nye Ulver-albumet og den evige nostalgien

Selvgransking er ikke med det sagt en vei ut av uføret. Ikke for filmens karakterer, og ikke for oss andre heller. Kommer man helt nær noe ser man bare ytterligere dybde og ytterligere nederlag. I dette tilfellet er det heldigvis tidvis vakkert å se på. Spesielt scenene der sola får lov til å skinne er flotte. Men kinematografien står ikke i fare for å komme i veien for det tvetydige budskapet.

Et budskap som best kan oppsummeres som: her er livet, her er et ark med spørsmål, still de du vil, men ikke forvent svar på noen av dem.

Du ser ikke denne filmen hverken for å bli opplyst eller underholdt. I stedet er det en film som prøver å fange deg i garnet sitt, og nekte å slippe deg løs.

LES OGSÅ: Charlie Kaufmans første roman er like underholdende som filmene hans

DET ER BARE et problem: Kunst som faktisk klarer å få oss til å gruble over Dette som nekter å slippe oss løs (livet) er også, både dessverre og paradoksalt nok, kunst som ikke kan redde oss. Og det er vel derfor de skriver brev til en avdanket filmskaper, Roviras karakterer, selv om verden er rundt dem akkurat nå. Og i samme slengen kan en tenke at det er derfor vi mennesker sitter som vi gjør, og ser film etter film etter film. Den eneste måten å fordype seg i verden er å flykte fra den, eller rettere sagt oss selv og de rare hodene våre.

SPØRSMÅLET ER OM akkurat denne filmen lykkes med det den prøver på, om den klarer å fylle seeren med sin stemning – om den kan flyktes inn i. Svaret på det er ja. Det er bare det at det den har å komme med ikke er veldig originalt, eller at det fester seg veldig lenge. Til det er de fem historiene den (bare nesten) forteller for vage.

Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.

Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.

Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.

Velg din størrelse: Samtidig godtar du våre vilkår.
Ønsker du å donere et annet beløp (uten t-skjorte) kan du gjøre det direkte med Vipps. Velg «Send» og tast inn nummeret 586717 eller søk opp NATT&DAG.