Mujaffa cruiser for siste gang – nå forsvinner Flash-spillene

En hel gamingkultur er i ferd med å forsvinne, og Nasjonalbiblioteket har ikke kapasitet til å redde kulturarven. 31. desember stenges Adobe Flash Player. Men Mujaffa-skaperen er ikke skuffet.

b
a

Vokste du opp på 2000-tallet har du med ett hundre prosent sikkerhet spilt et Flash-spill. MiniClip, 1001spill og 123spill var fulle av dem. Spillene het Yetisports, Playing With Fire, Holmenkollen Ski Jump, Line Rider, Leo Steel, Bike Mania og Sports Heads: Football. Og så var det Gorillaz-spillet, med «19-2000» på repeat som soundtrack Mike Jones (!)-spillet, der man spilte som rapperen på bilflukt fra lovens lange arm. I tillegg var det tidtrøyter som Bloons, Icy Tower og uendelig mange varianter av Tower Defence

Hva er den lyden, en bjelle som ringer? 

ELLER ER DET en varsellampe? Har du brukt en nettleser de siste par årene, er det en viss sjanse for at du har fått med deg at Adobe Flash vil slutte å virke fra 31. desember 2020. I begynnelsen virket advarselen som poppet opp i nettleseren som et omen fra en fjern fremtid, som Mayaene som for hundrevis av år siden tenkte at 2012 var et fint tidspunkt å avslutte tidsregningen sin på. 

Flash vokste fra å være et skarve tegneprogram eid av selskapet FutureWave på begynnelsen av 90-tallet, til å bli kjøpt opp av Macromedia i 1996, og av Adobe – kjent for blant annet Photoshop – ni år senere. Samme år, altså 2005, dukket en viss nettside opp. Den het Youtube og brukte Flash for å spille av videoene sine. I tillegg var hele hjørner av internett dedikert til enkle, kreative spill som man kunne spille i nettleseren.

Flash hadde tatt over verden. 

Men slik 2012 etter hvert inntraff – og heldigvis ikke medførte verdens undergang – gjør også 31. desember 2020 det. Veldig snart, faktisk. I motsetning til verden går Flash faktisk under. Apple gikk til angrep på Flash så langt tilbake som i 2010. Youtube gikk over til teknisk overlegne HTML5 i 2015. Og i 2017 ble dødsdatoen satt.

Nå som den siste reisen nærmer seg seg: Hva skjer med alle Flash-spillene? Hva skjer med kulturarven?

Men først må vi spole 20 år tilbake i tid og bevege oss noen titalls mil sørover, null mil vest og bortover. Til Danmark. 

ÅRET ER 2000, og det er agurktid da Dansk Radio lanserer et nytt spill på sine nettsider. Spillet er ganske enkelt: det går ut på at man er en innvandrermann som cruiser gjennom København i en BMW på jakt etter gullenker og blonde danske piger. Spillet heter Perker-spillet, som betyr noe sånt som «pakkis-spillet», men bytter navn to uker etter lansering på grunn av en massiv klagestorm.

Mujaffa-spillet, som det ble hetende, skapte store kontroverser, men også mange klikk. På et tidspunkt stod det lille Flash-spillet for 30% (!) av trafikken til DR.dk (danske NRK).

– Selv folk jeg møter i dag vet ofte om spillet, og venner av meg introduserer meg fortsatt med «Der er Thomas, han som lagde Mujaffa-spillet»!

Thomas, han som lagde Mujaffa-spillet, heter Løfgren til etternavn. Da spillet kom var han 22 år. Da hadde han allerede arbeidet to år i DR-Ungs redaksjon som praktikant. De skulle gjøre noe revolusjonerende: produsere innhold til tre medier på én gang: TV, radio og internett.


Sånn ser han ut, mannen bak Mujaffa. Foto: Thomas Løfgren/Privat

Sammen med en annen praktikant utgjorde Løfgren nettredaksjonen. Rollen deres: å være internett-nerdene.

Nettavdelingen var en eksperimenterende avdeling med unge mennesker som hele tiden testet grenser for ville konsepter, forteller Løfgren. På nettsiden satset de på spill og satire.

Det slo an, og avdelingen ble langsomt større. Rundt tiden da Mujaffa kom var de 5-6 personer. 

– Jeg husker tiden i DR-Ung som nesten konstant spennende, sier han i dag. 

Nå er han 42 år og bor med kone og to barn like utenfor København. 

– Det var et travelt arbeide blandet med fest. Jeg elsket å være der og det gikk ikke an å sende meg hjem. Jeg satt til langt på natt – når det ikke var onsdags-, torsdags-, eller fredagsbar, da, eller at en fra redaksjonen spilte med bandet sitt i København. 

AT MUJAFFA-SPILLET ble til, kan man takke en rekke tilfeldigheter for. Det startet med at det som ikke skulle skje, skjedde. Løfgren måtte ta en pause fra jobben i DR og avtjene verneplikten. Men han var en militær-nægter, og fikk siviltjeneste i stedet. Heldigvis fikk han utføre sin nægter-gjerning som hjelpelærer på samme mediaskole han selv var utdannet, MouseDriver i Roskilde. Der møtte han de to studentene Jeppe Sloth-Olsen, som kunne programmere Flash og Sørem Amstrup, som var en tegner. De kom godt overens og begynte å lage Flash-spill sammen. Etter hvert fikk også Jeppe og Søren jobb i DR-Ung som praktikanter. 


Legendarisk Flash-spill. Foto: Skjermdump

LES OGSÅ: Anmeldelse av koronatest

Det første spillet de prøvde å lage sammen var et bartender-inspirert spill hvor man skulle servere likør på en «skummel bar/likør-stue». Men det ble aldri sjovt, forteller Løfgren. Spillet var inspirert av satiregruppen Banjo’s Likørstue som bestod av Jan Elhøj og Simon Jul. Sistnevnte er i dag dommer på X Factor i Danmark.

– På det tidspunktet lagde Banjo’s Likørstue sangen «Perker Rap», som vi hørte og straks tenkte kunne bli et gøy spill. Sangen handlet om å «pimpe sin BMW», så vi dro rundt til bilforhandlere i Roskilde og plukket opp brosjyrer og kikket på spoilers, eksospotter og så videre. 

Spillet skrev seg selv derfra.

En måneds tid senere hadde Thomas, Søren og Jeppe prototypen klar. Simon og Jan fra Banjo’s Likørstue syntes det var en gøyal idé og spilte inn både stemmer og musikk til spillet.

I tillegg til å være skandinaviske barns de facto første introduksjon til fenomenet «sex», skapte Mujaffa stor debatt om grensene for humor og satire. Var humoren inkluderende eller ekskluderende? Var det ok å si «perker»? Debatten kulminerte i at spillet byttet navn. Navnebyttet skapte selvsagt enda mer debatt.

– Etter Mujaffa laget vi mange andre Flash-spill (og oversatte spillene til norsk i samarbeid med NRK). Søren, Jeppe og jeg fortsatte å arbeide sammen på den måten vi hadde gjort med Mujaffa. Vi snakket om ideer, Søren tegnet skisser for hånd, scannet og konverterte til vektor-illustrationer i Flash eller Illustrator. Jeppe programmerte i Flash og jeg samlet de forskjellige delene og laget UI (User Interface, red.anm) grafikk, og hadde ansvar for testing og prosjektledelse.

– Det tok typisk 1-2 måneder å lage spillet i første utgave og kanskje 1-2 måneder til før det var klart til lansering. Men da gjorde vi andre ting ved siden av også.

Hva gjorde Flash til den foretrukne plattformen for nettspill?
– Flash hadde en veldig lav dørterskel. Verken jeg eller Jeppe hadde noen trening i programmering, men med Flash kunne vi likevel komme i gang relativt lett. Man kunne prøve seg fram og samtidig «vokse» med språket som også ble mer avansert hele tiden. Det startet med enkle start-stopp-animasjoner, og endte med ganske avanserte spill. 

Selv om Løfgren beskriver arbeidet i DR-Ung redaksjonen og spesielt Mujaffa-perioden som et «kæmpe højdepunkt i mit ungdomsliv», har han ikke noen sterke følelser når Flash nå forsvinner. 


Yetisports-serien er blant spillene som behøver Flash for å fungere. Foto: Skjermdump / Chris Hilgert

– Alle teknologier har sin tid. Flash har ikke vært uten problemer med hensyn til sikkerhet og har hatt cross-platform-utfordringer. HTML5 har overtatt rollen. Det har dessuten kommet masse fantastiske game engines, som Unreal, Unity, og verktøyer som Game Maker som gjør det lett, og ofte gratis, å komme i gang med å lage spill. 

– Men jeg vil nok savne evnen til hurtigt at åbne Flash og få noget til at bevæge sig på skærmen på 5 minutter. 

Verden går videre. Kanskje har den allerede gjort det. 

– Jeg merker at mange av de unge ikke lenger kjenner til spillet når jeg for eksempel underviser. Min street cred løper snart ut, sier Løfgren. 

Sånn er det med street cred også. Den har en utløpsdato. 

LES OGSÅ: Elektronika Med Høye Kunstneriske Ambisjoner

I 2010 PUBLISERTE Apple-sjef Steve Jobs et åpent brev med tittelen «Thoughts on Flash». Brevet var et frontalangrep. Sikkerheten var for dårlig, støtte til touchskjermer manglet, plattformen var for energikrevende, den førte til at enheter kræsjet, og dessuten var den, ifølge Jobs, et fordyrende mellomledd mellom utviklerne og publiseringsplattformen, Apples egen App Store. Konklusjonen: Apple ville ikke tillate Flash på sine produkter.

Kanskje hadde Jobs rett. Men det var også liten tvil om at det i stor grad var et utslag av Apples alltid tilstedeværende vilje til å nekte andre selskaper makt innad i Apple-systemet. Faktisk var det snakk om at tiltakene brøt anti-monopol-lovgivningen, og at det skulle åpnes en etterforskning. Det rant ut i sanden. Ett år senere, i november 2011, annonserte Adobe at de avsluttet arbeidet med å videreutvikle Flash for å heller satse direkte på apputvikling til mobile enheter.

Det var starten på slutten. Hvorfor har ikke arbeidet med å bevare disse spillene skutt fart før nå – og det kun på privat initiativ? 

– At Flash forsvinner har ligget litt i kortene en stund.

Det sier Svein Arne Solbakk. Han er direktør for Nasjonalbibliotekets avdeling for Digitial biblioteksutvikling, og en av de rundt 200 ansatte i Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo I Rana, som ble opprettet i 1989 som plaster på såret for at staten la ned jernverket året før. 

– Veldig mange dataspill, ikke bare Flash-baserte, er avhengige av spesielle plattformer for å fungere, sier han.

– Mange av spillene som kom for så kort tid tilbake som for fem til ti år siden, de vil man etter hvert få problemer med å kjøre på dagens plattformer. Operativsystemer endrer seg, omgivelsene forandrer seg … Dette er en grunnleggende utfordring for dataspill og programvare generelt.


Svein Arne Solbakk, avdelingsdirektør digital biblioteksutvikling. Foto: Nasjonalbiblioteket

– Og nå er det ikke så lenge siden pliktavleveringsloven ble vedtatt til å også omfatte spill. Det skjedde i 2016, og så har det vært jobb med forskriften frem til 2018. Etter at disse forskriftene kom, har vi jobbet systematisk med å implementere digital pliktavlevering. Men vi har fokusert på de materialtypene som gir størst gevinst først.

Og det er?
– Tidsskrifter, bøker, musikk og aviser.

Fra og med når var det dere begynte å få en ganske total dekning av disse andre medietypene?
– Det er spesielt aviser vi har klart det på. De andre typene media er vi på ingen måte nær 100 % dekning på. Det er det vi jobber med å få på plass løsninger for nå.

Så det er ikke bare en spill-problemstilling, det er generelt sånn at det produseres så mye informasjon at man gjerne kunne hatt et nasjonalbibliotek til.
– Hehe, det vil jeg nok ikke si, men det tar tid å implementere ting og få det på plass. I evighetens perspektiv så går det jo ikke så sakte. Men man kan føle selv at det er vanskelig å gjøre alt på én gang.

Dette er en problemstilling også i dag, der de fleste av dagens spill utvikles i rene ikke-fysiske formater.

Den beste måten er å lage emulatorer som etter beste evne gjenskaper spillopplevelsen. Men det har ikke Nasjonalbiblioteket ressurser til. 

– Det er ikke så lett å ta vare på et nettbasert spill, sukker han.  

IKKE ALLE GIR opp av den grunn. Den mystiske skikkelsen Blue Maxima holder til i Australia, er 27 år, og beskriver seg selv som «bare en fyr» som spiller masse forskjellige spill. I tillegg er han en digital bevaringsaktivist, inspirert av folk som Jason Scott og the Internet Archive.

Da han fikk nyss om at Flash skulle forsvinne, bestemte han seg for å ta ansvar for kulturarven. 

– Jeg leste en artikkel i Ars Technica tilbake i 2017 og tenkte: «er det noen som skal redde denne arven?». Det viste seg at svaret på det var … nei. Så da gjorde jeg det da.

Flashpoint har på nåværende tidspunkt samlet og bevart 59 000 (!) spill. Når han skal si hva som var så bra med Flash-spillene trekker han frem de demokratiske kvalitetene.

– Du trengte ikke en konsoll eller en gaming-PC for å spille Flash-spill! Du kunne spille de rett i nettleseren. Likevel var typen spill ganske jævla nære konsoll-spillene på den tiden.


Flashpoint har samlet over 59 000 Flash-spill. Foto: Blue Maxima

Dessuten brukte Flash vektorer (linjer i stedet for pixler) til å lage grafikken. Det betydde at et velprodusert spill kunne være relativt lite i størrelse, noe som var en fordel i en tid der internettmarkedet fortsatt var dominert av dial up-tilkoblinger.

– Og nesten alle spillene gratis. Ikke i dagens free-to-play eller free-to-try-forstand, men faktisk gratis. Det gjorde at man fikk et meritokratisk spillmarked der de aller beste spillene også ble de mest populære.

Det oppstod store communitier knyttet til denne typen spill. Sider som Newgrounds, Kongregate og ArmorGames var enorme. I Norge hadde Dagbladet stor suksess med 123spill.no.

– Enorme mengder kreativitet og masse ulike uttrykk fikk utløp. Som et resultat av det fikk man ikke bare spill i etablerte sjangre, men også helt nye, sånn som Tower Defense og endeløse løpespill. 

Nå forsvinner det. Gjør Adobe en tabbe?
– I øynene til folk som meg – som bryr seg om historien til spill og historien til spillbarhet som konsept – absolutt. Men tenk på det fra deres perspektiv: Flash har vært på vei ut i årevis, til fordel for andre standarder som HTML5, for ikke å glemme konkuransen Flash har fått fra casual-markedet for mobilspill. På PC er Flash fortsatt en enorm sikkerhetsrisiko. For Adobe leverer Flash rett og slett sviktende resultater over hele linja. De bare følger markedet.

Det verste med Flash var det uendelige antallet sikkerhetshull. Men i takt med at Flash har blitt faset ut, har det problemet minket. Flashpoint kan patche de hullene som er igjen i ro og mak. Dessuten: For at Flashpoint skal fungere kobles spillene til en egen falsk server, uten å være i kontakt med internett per se. Det er positivt for sikkerheten.

Han har et nostalgisk forhold til spillene, men fikk ikke spilt så mye på familie-PC-en som barn selv.

– Vi hadde bare en veldig treig dial-up-tilgang, så det meste av Flash-spillingen for min del har foregikk på datarommet på skolen, der vi delte .swf-filer (Shockwave Flash-filer) oss i mellom på minnepinner. 

Du beskriver Flashpoint som både et spill-bevaringsprosjekt og et museum. Tar myndighetene og de offentlige museene og arkivene internettkultur seriøst nok?
Hell no! Selv om internett er nummer én måte folk interagerer med hverandre i dag, er internett drastisk underrepresentert.


Slik ser den ut, digitaliseringen. Foto: Jan Inge Larsen / Nasjonalbiblioteket

– Allerede er det sånn at vi har mistet tusenvis av nettsider, være det seg sosiale nettverk, forumer, eller hva som helst midt i mellom. Det er fordi det er en antagelse om at «med én gang noe havner på internett, så er det der for alltid». Det har aldri vært sant, noe selskaper gjør et tydelig poeng ut av når de stenger ned én-gang-gigantiske sider uten å si fra på forhånd (les: GeoCities). De gjør det til en mekanisk greie: «all din data forsvinner om 30 dager».

Her i Norge har ikke myndighetene noen plan for å ta vare på kulturarven som Flash-spillene representerer. Hvorfor er det slik, tror du?
– Kanskje tenker de at det bare er et spill? At det er noe som et billig leketøy fra en 2$-sjappe? Det har krevd mye å få regjeringer til å se spill som en verdig form for underholdning, til tross for at industrien generer flere milliarder mer enn Hollywood. Den eneste instansen jeg vet om som bryr seg litt er Kongressbiblioteket.

Dere da? Får dere får ikke penger fra noe sted?
– Vi gjør ikke det, og vi tjener heller ingenting. Det er sikkert mange som pleide å tjene penger på disse spille som ville blitt skikkelig, skikkelig sure hvis vi gjorde det. 

Å SPILLE FLASH-spill er 2020s ultimate mimre-aktivitet. Ikke bare i kraft av spillene i seg selv, og fordums bragder med tastatur og mus, og heller ikke utelukkende av det faktum at det ikke blir mulig neste år. Men også at fordi Flash-spillene gjør at en kan drømme seg tilbake til en tid da internett i alle fall i prinsippet var fritt, gratis og ikke totaldominert av de store tech-gigantene.

Den opprørske og individualistiske mennesketypen som skapte denne frie epoken har kanskje utspilt sin rolle som premissleverandører for Det Store Internett, men vår kollektive hukommelse trenger piratene mer enn noen gang.

Folk som Blue Maxima holder tradisjonen i hevd.

– Den eneste grunnen til at vi fortsatt har tilgang til mange av spillene fra pre-Playstation-æraen er piratkopier. Vi i Flashpoint er neste generasjons pirater. 

Noe av den samme opprørske frihetstankegangen som preget internett pirat-miljøet kan man kjenne igjen i Mujaffas anti-politiske korrekte grunnholdning. Det er tvilsomt om spillet lever opp til dagens etiske standarder, men arven blir vi ikke kvitt. Heller ikke det uomtvistelige faktum at Mujaffa var mange nordmenns første møte med sex.

– Haha! Jeg håper at unge nordmenn også fant andre kilder til viten om sex i tillegg til Mujaffa, sier Løfgren. 

– Men jeg må si jeg er stolt hvis jeg har vært med å bryte tabuer, selv om spillet ikke er den beste kilden til informasjon om et godt seksualliv. Altså, Mujaffa er kul, men han holder ikke særlig lenge. Men han bruker gummi, da! 

PS: På grunn av grovt innhold er Mujaffa merket som «extreme» i Flashpoint. For å finne spillet må du skru på visning av dette innholdet i konfigurasjonene. 

LES OGSÅ: Slik sparte Marianne 120 millioner til Formel 1-bil