Jihadist-rap: bedre eller dårligere enn ekstrem islamisme?

Musikalsk søppel, vellykket propaganda eller faretegn som burde blitt plukket opp? Vi har sett nærmere på rap laget av islamistiske terrorister. 

b
a

Gjennomfører man en SWOT-analyse (Strength, Weaknesses, Oppurtunities, Threats) av den islamske staten og gruppene som bekjenner seg til den (i overkant?) strenge fortolkningen av islam som råder der, vil de ekstreme islamistenes avvisning av musikk dukke opp i kolonnen for svakheter.

Det er likevel ikke slik at det ikke finnes rap og hiphop laget av ekstreme islamister. Det er kanskje ikke så rart.

LES OGSÅ: De beste, morsomste og mest uforståelige muslimske memene

Islamistisk ekstremisme har alltid eksistert i et motsetningsfylt avhengighetsforhold til moderne vestlig kultur. Osama bin Laden, for å ta et tilfeldig eksempel, studerte i Oxford og var glad i fotball. Visstnok var han Arsenal-supporter til sin død. Mens Sayyid Qutb, den moderne islamismens far, studerte i USA i flere år, noe som resulterte i den sterkt kritiske boken The America I Have Seen, utgitt i 1951. Det var ikke en utgivelse USA kom spesielt godt ut av. Vesten generelt har måttet tåle å bli gjort til den store fienden – hate it or love it, si.

Det siste tiåret har den islamske staten forsøkt å lage et nytt kalifat med utgangspunkt i Irak og Syria. Noe av det som gjorde IS eksepsjonelle (i tillegg til det voldsomme ambisjonsnivået) er at de tiltrakk seg tusenvis av entusiastiske tilhengere fra den vestlige verden.

Det innebar ikke bare at for eksempel Brussel-terroristene var tidligere hasjrøykere, gamblere og stordrikkere – i deilig vestlig hedonistisk ånd – men også at en del jihadister har karrierer som rappere.

Men hvor bra rapmusikk lager egentlig folk som tror på hellig krig mot de vantro?

Sheikh Terra ft. the Soul Salah Crew – Dirty Kuffar (2005)

Ah, nostalgi, treng deg på, for her skal du ikke motstand finne!

Bush, Al-Qaeda og Irak-krig … Det er til å få frysninger av – bare ekte 90-talls-kids og … alle i den arabiske verden kommer til å huske dette! «Dirty Kuffar» er et tidlig eksempel på jihadistisk rap, og er et nådeløst oppgjør med kuffars, aka de vantro. Tøff-i-trynet-holdningen trekker umiddelbart opp. 

Ikke nok med det: beaten er basert på den legendariske «Diwali Riddim» som herjet hitlistene i perioden 2002-2005 med låter som Lumidees «Never Leave You (Uh Oh)», Sean Pauls «Get Busy» og Rihanna med «Pon de Replay». Liker du noen av disse vil du nok også tåle «Dirty Kuffar». Det vil si, om du klarer å se bort fra at den ikke handler om at DJ-en må skru opp lyden, eller at rumper er til for å ristes. Denne varianten handler om at det er bra å drepe mennesker som ikke tror på Allah. Nu, vel. 

Men! Her på huset vi er ikke like strenge mot annerledestenkere som jihadistene er. Velvillige som vi er, legger vi det hatefulle budskapet til side – forøvrig en ikke uvant øvelse for oss som liker gangster rap – og fokuserer på det musikalske. 

Sheik Terra synger på en patois-inspirert britisk. Kombinert med det tekstlige temaet gir det et komisk uttrykk, en spennende kontrast til det gravalvorlige budskapet. Dessverre forsvinner denne kontrasten halvveis ut i låten, når toastingen må gi seg til fordel for et vers med tradisjonell vestlig rap. Med det mister låten litt av drivet fra første parti, og fisler ut i ingenting, som en våt lunte. 

Karakter:

Deso Dogg – Alle Augen auf mich (2009)

Mye av den samfunnsbevisste hiphopen manøvrerer i et landskap der verdensbildet er i det minste smått påvirket av konspirasjonsteorier. Selve det å ha noia nok for mange har vært viktigere enn nøyaktig hva man har hatt noia for – å være redd til tross for at det går bedre med samfunnet enn noen gang tidligere i verdenshistorien, fører med seg en slags motkulturell kapital. Men der noen rappet om aliens – åpenbart med glimt i det tredje øyet – hang andre seg opp i Bilderberger-gruppen, reptilteorier og 9/11-konspirasjoner. Veien derfra til islamisme er ikke uendelig lang.

Deso Doggs musikk skriver seg inn i denne vestlige konspi-rap-tradisjonen à la Jedi Mind Tricks med Vinnie Paz pyramide-teorier, Immortal Techniques kommunisme, eller norske Bad Spit og Kaptein På Skuta  sine, vel, noget spesielle tekstunivers. Men Deso Dogg glir i motsetning til disse aldri over i det ravende gale. Skjønt et norsk øre nok går glipp av noen kontekster her og noen ulne referanser der.

Musikalsk: Det er seriøse og mørke beats med piano og strykere (litt mer sånn tenkende beaten!) som danner bakteppet for Deso Doggs nidviser over samfunnsutviklingen. Låtene heter ting so «Wer hat angst vom schwarzen Mann» (hvem er redd for den sorte mann?) og «CopKilla», og minner om at følelse av utenforskap med utgangspunkt i reelle samfunnsutfordringer er en viktig forklaring i radikaliseringsprosesser. 

LES OGSÅ: brenn. snakker ut om den mørke gaming-fortiden

Det er udiskutable kvaliteter her. Steinhard gangster-rap av den gode gamle skolen har det med å ikke tape seg i kvalitet. Til tross for at denne musikken er veldig tekstdrevet har den også, på sitt beste, en energi og ærgjerrighet som gjør at man føler seg tøff når man hører på den. Det gjelder også Deso Dogg selv om man ikke skjønner så mye annet enn hver gang han namedropper BERLIN!  

På et eller annet tidspunkt skjedde det noe med Deso. Han byttet navn fra Denis Mamadou Cuspert til Abu Talha Al-Almani, og plutselig dukket det opp en video av ham der han hyllet Osama Bin-Laden og Mullah Omar (kjent fra Taliban).

Han tok etter hvert også avstand fra sin egen syndige musikkarriere, og gjorde det han kunne for å få låtene sine fjernet fra Youtube, til ingen nytte. I 2013 ble han angivelig drept i et luftangrep i Syria. 

Låtene? De lever evig, i alle fall noen av dem.

Karakter:

L Jinny – The Beginning (2012)

L Jinny ble verdenskjent i 2014 etter at det gikk rykter at han var den hodeavskjærende og britisktalende bøddelen i en IS-propaganda-video, populært kalt Jihadi John. Riktignok var det ikke L Jinny som figurerte i videoen, i stedet var det snakk om en Mohamed Emwazi. Men helt skivebom var ikke spekulasjonene, for L Jinny vervet seg faktisk for den islamske stat. Badman! 

I motsetning til Deso Dogg, som musikalsk sett operer i et landskap en kan assosiere med ekstremisme av ulike sorter, er L Jinny på «The Beginning» mer en Oslo-hipster anno tidlig 2010-tall. Beaten er hentet fra indiefavorittene i The XX og deres majestetiske elektronika-anthem «Intro». Leveringen er intens, og kombinert med en tekst av godt gammelt keep it real-merke om en oppvekst preget av utenforskap føles det litt som en veldig, veldig mørk X Factor-audition: «I swear the day they came and took my dad / I could’ve killed a cop or two, and I wouldn’t look back, uh / Imagine, back then, I was only 6».

Men så var det kanskje ikke helt uten grunn at politiet kom og tok faren hans. Adel Abdel Bari, som han het, drepte til sammen 224 mennesker i en serie bombinger i Afrika på 90-tallet. 

Avslutningsvis rapper L Jinny foruroligende «Shouts to my mother, ’cause I seen her raisin’ 8 kids / You always knew what’s best for me / I hope I die before I see you rest in peace». Om L Jinny er i live eller ikke i dag vites ikke.

Karakter:

LES OGSÅ: Åtte tegn på at Havnesjefen var tilknyttet IS