Algoritme-kunst: problematisk metode, monotont resultat

Hannah Weinbergers interaktive algoritme-baserte kunstverk etterlater en med følelsen av å være genuint usikker på om man faktisk er med og påvirker, eller om man bare gir fra seg dataene sine.

b
a

Wedidntwanttoleave.live er en digital plattform initiert av den sveitsiske kunstneren Hannah Weinberger (f.1988). Når man besøker nettsiden, kan man være med på å aktivere algoritmer som utløser ambientlyder: noe som gjør en til både tilskuer og aktør. For å være aktør må man gi nettsiden tilgang til bevegelsessensoren på smarttelefonen, og bevegelser utløser ambientalgoritmene. 

I TILLEGG TIL å være en nettside, foregikk lydverket fysisk i 13 gallerier rundt om i verden. Et av dem var galleri Schloss i Oslo. I fire dager, fra 17.- 20. september, mellom kl. 16 og 20, var det mulig å delta i lydinstallasjonen på galleriet. Slik frekventerer verket mellom et fysisk og digitalt format og mellom en global og lokal forankring: et spenn som legger opp til forvirring. Simultant ga nettsiden en oversikt over hvor mange som var på nettsiden, og hvor i verden.

KL. 14.00 den 17. september, mens jeg sitter hjemme foran dataen, viser oversikten at det er elleve stykker i Basel, to i Mexico City, fire i Berlin, to i Oslo og en i Bangladesh. I øreproppene, en svak trommelyd, noen cymbaler. Av og til bryter det inn noen kraftigere suselyder.

Jeg befinner meg i et nettverk jeg på en eller annen måte er med på å påvirke, selv om det er usikkert nøyaktig hvordan.

Gjennom nettopp muligheten for, og usikkerheten rundt, om det finnes mennesker bak tallene og kropper i bevegelse som påvirker lydbildet, kommenter lydverket til Weinberger kollektivitet som digital og fysisk størrelse. Det blir et forsøk på å iverksette et kollektivt fravær og nærvær der det maskerte ved algoritmers virkemåte tematiseres. At det er et premiss for verket at alle må logge seg på gjennom hver sin smarttelefon er problematisk, og kravet om deltagelse er fundert i smarttelefonen.

LES OGSÅ: På Høstutstillingen med Abid Raja

Å godkjenne egen data som råmateriale i kunstverket gjør at problematikken rundt digitale nettverk og personvern summer i kulissene. Man kan spørre seg om verket adresserer nettopp dette, eller snarere blir en del av dataoppsamlingens maskineri.

Lydverket i seg selv er også svært monotont. Rammeverket rundt verkets mekanismer og virkemåter er mer virkningsfullt enn selve besøket i installasjonen. 

KL. 18.12, når lister meg inn på galleri Schloss, er det 122 påloggede globalt. Fire av dem befinner seg på galleri Schloss. Og ja, det er mer lyd enn tidligere … Det minner litt om noen som leter etter spesiell syntheffekt på et gammelt Roland Keyboard, eller kanskje litt klimpring i Garage Band. En jente vifter med Iphonen sin. Hun veiver med armen i den samme rytmen som takten i lydverket. Forbindelsen mellom hennes bevegelse og lyden er bedragersk. Musikken beveger seg videre mens hun, noe forvirret, forsøker å vifte den tilbake til sin egen rytme. Uten hell.

LES OGSÅ: My Year of Rest and Relaxation-forfatteren: – Det er på tide at vi respekterer kvinnelig makt og autoritet som ikke arter seg på den «riktige» måten