Kristoffer Rygg om det nye Ulver-albumet og den evige nostalgien

Vargnatt og weltschmerz.

b
a

Ulver har ikke vært et black metal-band på mange år, og kommer aldri til å bli det igjen. Og hva gjør vel det, når de stadig flytter grenser med mørke synthpop-verk – det ene mer konseptuelt og visjonært enn det andre?

– Det er jo en helt eksepsjonelt anal prosess det der å lage album.

VI TOK EN TELEFON til primus motor Kristoffer Rygg. I disse dager fyller bandet dessuten 25 år, og feirer med å gi ut biografien Wolves Evolve: The Ulver Story, der de reflekterer rundt bandets mangeårige oppheng i menneskets ubønnhørlige livsvilkår. Blant annet.

Det gjør de på mange måter på det nye albumet sitt også, Flowers of Evil, som ble sluppet i slutten av august. Det kan på mange måter kan sees på som en oppfølger til deres forrige, The Assassination of Julius Caesar. Og på mange måter ikke.

– Det er likt, men det er ikke likt. Det er kanskje litt skarpere i kantene nå, strammere. Det er også færre ting som skjer. Mye av prosessen er å kline på mengder med informasjon, men vi har kanskje vært litt flinkere til å trekke fra igjen denne gangen, holde igjen, sånn at man sitter igjen med noe enklere enn Caesar-plata. Selve kildematerialet og referansene er av litt nyere dato, da, så det er en mer kontemporær apokalypsefølelse. Vi var jo ferdig med dette akkurat i det det smalt (koronaen, red.anm), og denne plata skulle jo egentlig vært ute i april. Så nå er jo ironisk nok en låt som «Machine Guns and Peacock Feathers» nesten en slags kommentar til all galskapen rundt oss. Synthpunk-apokalypse.

Hva slags ting hørte dere på mens dere lagde den?
– Nesten ingenting, tør jeg påstå. Du vet, vi hører så mye på våre egne ting at vi blir så jævla mett på lyd. For å snakke litt sånn meta, så hørte vi på en måte mer på minnene våre, hva vi huska av annen musikk. Så det blir mer at disse referansene, altså disse nikkene til barndomsmusikken fra åttitallet og sånt, de er jo temmelig åpenbare, men det blir mer sånn at nostalgien liksom sitter i hodet. Da vi skulle begynne å mikse satte vi muligens på noen skiver for å høre hvordan man vil at det skal låte, sammenligne litt.

Det låter veldig proft.
– Dyrt, som det også heter.

Les anmeldelsen: Ulvers «Flowers of Evil» er nok et dypdykk i det umenneskelige i mennesket

Var det noe spesielt som førte til ønsket om å gå i en mer poppete retning på de nyeste platene? Det har vært merkbart siden Perdition City, om ikke enda tidligere, at dere har noe veldig god popmusikk i dere.
– Det har nok litt med alder å gjøre, at ting som tidligere har vært flaut ikke er så jævla flaut lenger. Vi har vel tidligere tenkt at hvis vi skal gjøre noe som er pent, så må vi gjerne ha med noen kontrapunkter, hvor noe er støyete eller vrangt i formen.

Setter dere dere og leser dere opp om ting dere vil lage musikk om, eller er det bare at tingene dere er interessert i organisk ender opp med å informere musikken? På Caesar-plata ser det ut som dere har gjort aktiv research.
– Ja, det gjør vi jo. Vi hadde lyst til å skrive en tekst om nostalgi, og i forlengelsen av dette så begynte vi å snakke om Tarkovsky-filmen med samme navn, og den famøse ni minutter lange scenen mot slutten hvor en mann går fram og tilbake i et tomt basseng med et stearinlys, og at dette lyset skal ikke slukke, for i det øyeblikket lyset slukker så dør han. Det er mange år siden jeg har sett filmen, så for oss var dette bare et minne, og så begynte vi å snakke om det. Så samlet vi inn trådene og gjør som du sier, søker opp litt informasjon, og kombinerer med egne netthinne-bilder fra barndommen.

Hva tenker du om nostalgi, da – bra eller dårlig?
– Ja, nei, det er jo fint, men det er fryktelig unødvendig, for du kommer jo på en måte ikke noen vei med det. Men det kan jo være en slags trøst i ulvetider, da. Og selvfølgelig gjør nostalgi seg mer gjeldende jo lenger man kommer opp i åra. Uansett hva man lager er det jo basert på noe som har hendt, så sånn sett driver vi jo og graver i en eller annen sånn historisk skraphaug, eller en popkultur-skraphaug.

Skyldes sjangeromveltningene dere har gått gjennom hva slags musikk dere er interessert i å lage, eller tar dere høyde for hva som passer best til å uttrykke en gitt følelse?
– Jeg tror nok det førstnevnte. Men ta Shadows of the Sun da, en ganske viktig utgivelse for oss, kanskje den viktigste av dem alle, egentlig. Etter den plata snakket vi mye om hvordan faen kan vi gjenta det der. Altså, det går ikke. Det lot seg på en måte ikke gjøre å følge opp den skiva egentlig, og da må man jo fornye seg, eller finne en annen fetisj, nærmest.

Jeg syns jo flere band kunne hatt godt av å tenke at det ikke er noe vits i å gjøre det samme om igjen.
– Tja, noen gjør jo det jævlig bra, Motörhead ville det jo vært jævla rart om de plutselig gjorde noe helt annet, ikke sant.

Les også: NATT&DAGs tips til deg som skal arrangere skogfest

Nå som dere feirer jubileum og kommer med bok: Hva er de røde trådene i Ulver-katalogen?
– Hm, det er jo en melankoli i musikken. Den har nok vært der hele tiden. En slags mollstemt grunnfølelse. Og så er det jo – hvis vi trekker fra de første årene, da det liksom gnostiske perspektivet gjorde seg gjeldende – det er noe med menneskets kår under sola. Jeg vet ikke, det ser ikke så jævla lyst ut akkurat nå, men det har brent under føttene på mennesket før. Man har jo liksom tenkt flere ganger at nå går alt til hælvete.

Dette er nesten en liten elefant i rommet: vi irriterer oss litt på deres vegne når vi ser folk ikke klare gå bort fra det at dere startet som black metal-band, og platene deres kommer fortsatt av og til i metal-avdelingen i platebutikker. Vi satt og kikket på noen gamle anmeldelser og Pitchfork sin anmeldelse av ATGCLVLSSCAP åpner sånn, «ja, det er sikkert mange der ute som håper at Ulver skal gå tilbake til heavy, men de har ikke gjort det denne gangen heller», og det er en rar vinkel.
– Det er vanskelig det der, sånn er det jo med sånn mytologi. Det er klart at den black metal-mytologien er blitt veldig stor. Det er blitt et sånt spøkelse som det er vanskelig å flykte fra.

Er det irriterende? Kjipt?
– Både og. Det er jo unektelig rørende at vi kommer med den eneste utgivelsen fra en helt annen sjanger enn det det normalt skrives om i Metal Hammer. På en annen side, jeg så nettopp en totalslakt i danske Devilution Magazine, og journalisten tvitret før anmeldelsen at han syns det var kjipt at han måtte anmelde den nye Ulver-skiva, for han ville heller høre på Unleash the Archers, som jeg tror er et power metal-band fra Canada. Det blir jo et litt rart premiss for å skrive en anmeldelse, tenker jeg. Det hender sånt dukker opp i forbindelse med konserter, «kunne dere dratt noen gamle låter» … Nei, selvfølgelig ikke, vi har ikke samme line-up. Vi har ingen trommis som øver på blastbeats. Vi har ikke doble basstrommer engang, og jeg har ikke skreket siden 1996.

Vi så dere jo på Tons of Rock i fjor, og vi hadde trodd det kom til å føles mer malplassert enn det var, på en måte.
– Vi takket faktisk nei til Tons of Rock i mange år, fordi vi følte litt det samme. Men så, jeg bor jo på Ekeberg, så jeg tenkte at faen, da kan vi jo ha backstage hjemme hos meg.

Noe av det som gjør de tidlige elektroniske-greiene deres på starten av 2000-tallet så interessant er at de bærer preg av at dere ikke har bakgrunn i den type musikk, men har mye kunnskap og kjærlighet til den.
– Det stemmer jo det, i årene opp mot den skiva hørte vi på veldig mye på industriell musikk og veldig mye elektronika, Autechre, Aphex Twin og Squarepusher og alle disse tingene som var i subkultur-eteren på den tiden.

Okey, men: falsett-vokalen på Vargnatt-demoen, hvor kom den ideen fra?
– Hehe, den er vond. Nei, du, det var første gang jeg var i studio, dette var liksom amatørdager, og jeg tenkte vel at jeg kunne dra en King Diamond, da. Jeg syns det er gøy å høre tilbake på de tingene nå, faktisk, jeg syns nesten det er sjarmerende. Samtidig som det er fryktelig pinlig.

Dere gir jo ut bok, så vi må spørre helt på tampen her om du har lest noen bra bøker i det siste.
– Akkurat nå er jeg midt i den boka om Iggy Pop, Open Up and Bleed. Før det leste jeg Electri_City: om the Düsseldorf School of Electronic Music, så jeg nørder veldig på sånn musikkhistorie og rockbiografi for tiden. Det begynner å bli en stund siden jeg leste mine Penguin Classics, det blir mer ting vi rører litt i når vi skal skrive tekster og bok selv. Så akkurat nå er det sex, drugs and rock ‘n’ roll som gjelder. Og den Swans-boka, leste du den? Sacrifice and Transcendence, den er veldig bra.

Ja, vet du hva, jeg leste den akkurat for andre gang nå over den siste uka.
– Dæven, der kan du se, liten verden.

Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.

Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.

Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.

Velg din størrelse: Samtidig godtar du våre vilkår.
Ønsker du å donere et annet beløp (uten t-skjorte) kan du gjøre det direkte med Vipps. Velg «Send» og tast inn nummeret 586717 eller søk opp NATT&DAG.