Stillhetens voldsomhet

Regissør Lars Øyno har laget et helhetlig marerittbilde av Edgar Allen Poes kanskje mest kjente dikt.

SPONSET INNHOLD
b
a

(Sponset innhold fra Grusomhetens Teater)

11.september har Grusomhetens Teater premiere på oppsetningen The Raven (1845), basert på den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poes mest berømte dikt, om en mann som prøver å glemme sin kones død, for så å bli avbrutt av en ravn. Ja, kanskje det er en bedre måte å komme over kjærlighetssorg på enn Tinder?

Kompaniet er kjent for å lage teater basert på Antonin Artauds fysiske tradisjon, hvor mimikk og bevegelser er like viktig som replikker. Artaud hatet det han beskrev som«lidenskapsløs kunst», og mente skuespillerne måtte være forberedt på fysisk smerte.

Skuespillerne i Grusomhetens Teater sin oppsetning er på ingen måte unndratt dette, ifølge regissør Lars Øyno.

– Vi jobber svært vitenskapelig med bevegelsene, og skuespillerne utsettes for en mental og fysisk påkjenning. Å jobbe innenfor Artauds tradisjon krever lang forberedelse, det tar mange, mange år å kontrollere og beherske dette fysiske språket vi jobber med. Og det krever en mengde trening for at kroppene skal tåle belastningen.

Hva kan vi vente oss av skuespillerne denne gangen? Pantomime, ekstatisk dans, skriking? Eller aller verst: publikumsinteraksjon??
– Det blir et helhetlig marerittbilde. Utgangspunktet for stykket er hvordan du snakker i en drøm. Poe skriver et sted at alt vi ser og opplever, bare er drømmen i en drøm. Vi formidler også Poes forfatterskap i sammenheng med diktet. En kan tenke seg at han selv er den unge mannen som mister sin 17-årige kusine og kone. Det blir smertefullt å se hvordan hans kone formelig visner mellom hendene hans.

Det ryktes at Artaud var opptatt av vold, og at Grusomhetens Teater viderefører en tradisjon av voldsom og grotesk art. Stemmer det?
– Vi går ikke for den naturalistiske brutaliteten som kjennetegner institusjonsteatrene, men det stemmer at det kan være temmelig voldsomme og dystre scenarioer. Når det er sagt jobber jeg mest på et poetisk plan, og stiller opp grusomhetene innenfor stille scenarioer. Jeg opplever stillheten som en langt dypere og farligere grusomhet. Stillheten finnes i alt, i naturen, tingene, i mennesket.

Hvordan klarer dere å fascinere publikum med stillhet?
– Det er snarere omvendt: hvordan fascinere publikum med støy? Det er et kommersielt krav fra systemets side at vi skal ha fart, spenning og voldsomhet. Jeg tror mennesket og publikum søker det motsatte, det de ikke får. Det finnes en stillhet i oss, som dette stykket omhandler. Det er en spekulativ voldsomhet i mye av det vi ellers får servert. Nei, stillheten kan være voldsom, et ingenting kan ha enorm kraft. Samtidig er stykkene våre litt farlige, jeg legger ikke skjul på det. Noe av det vanskeligste i verden er å kontrollere et stille rom. Det er trolig også derfor vi har overlevd som teater i 30 år.

Øyno var ikke spesielt opptatt av skrekkens mester Poe i barne- og ungdomstiden, og foretrakk Hesse og Dostojevski. Det er i alle fall det han påstår selv. Det var kanskje bare vi som leste Donald da vi var barn. Etter å ha kommet over Poes dikt for noen år siden, innså Øyno at de ville gjøre seg fint på scenen.

– Med dagens aktualitet for øyet, representerer Ravnen en veldig naturkraft som betrakter mennesket og hevner seg på dem. Verket er meget visuelt og dramatisk, og passer godt med Artauds fysiske teaterspråk, som vi tar utgangspunkt i.

«The Raven» har premiere 11. september, og du kan kjøpe billetter her!