I studio med Siyabång: – Man må starte hardt

Norsk rap kan fortsatt bli bedre, mener Oslo-rapper Siyabång. Men ikke ved å etterligne svensk eller britisk rap; vi trenger vårt eget sound. Hvordan får man det? Det er det han prøver å finne ut av.

b
a

– Det jeg føler, er at vi faktisk snakker om hverdagen vår. Det vi sier, det er det som skjer, skjønner du? De som har litt kjennskap til oss … de vet.

SIYABONGA MBILASE Papa Enyam, eller bare kort og greit Siyabång – helst uttalt med den ikke-eksisterende a-en på slutten der – er ikledd på Strømsgodsets hvite bortedrakt. På ryggen står det et 10-tall og Moses Mawa. Kompisen har i likhet med Siyabång fått sitt gjennombrudd i år. Siyabång som artist, Mawa som angrepsspiller i Eliteserien. Rundt halsen har Siyabång en designerveske, der henger den som et smykke. 

– Først må du løse metaforen, kan du ta det bokstavelig.

Vi snakker om det man alltid snakker om når rappere bestemmer seg for å rappe om gata. Med en gang tekstuniverset består av klokker på hender, masker på ansikter, penger som skifter hender og dop som gjør det samme, kommer spørsmålene – er det ekte? Er tekstene basert på virkeligheten? Har du gjort den og den tingen? Folk blir stressa. Finnes det en intellektuell teori som kan (bort)forklare dette? Har vi kanskje med en form for litterær realisme å gjøre? Sånt blir plutselig veldig viktig å slå fast når noen rapper om gata

Men hvorfor mystifisere hvor tekstene kommer fra? Verden er ikke bare folk med nøkkelkort rundt halsen og kullsyremaskin på en jobb de reiser til og fra med elsparkesykkel. Musikk kommer fra et sted.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Union Blindern: – Dette er neo-Egon!

I SIYABÅNGS TILFELLE er det stedet Urtehagen, dette litt udefinerte området som utgjør grenselandet mellom strøkene Tøyen og Grønland i Oslo, og som nylig ble portrettert i Mona Hoels vidunderlige film Skal dere gå allerede. Urtehagen, det er det som er «inni der». Det er i de gatene der du garantert har mistet retningssansen på vei fra Velo til nach i Gamlebyen, til tross for at det ikke er store området det er snakk om. Siyabång har bodd i Urtehagen siden 1995, altså hele livet. 

– Beliggenheten er sexy, ass. Selv om det er crack city. Men crack-folka er hyggelige, de. 

I URTEGATA ligger Frelsesarmeens lavterskeltilbud Fyrlyset, som er omdreiningspunkt for et av hovedstadens tunge rusmiljø. I flere år har det vært gnisninger mellom de som bor der – mange barnefamilier – og de rusavhengige. Siyabång ser derimot ikke det som noe problem. Crack-folka er bestis. Om det er et problem er det bare å rope litt. 

– Det er vanskelig å havne i trøbbel med dem fordi de er redde for deg basically.

Låta «Området» er Siyabång og squaden 129 sin hyllest til denne delen av Oslo. I musikkvideoen har han på seg Raufoss-drakt og peker rundt seg med en fake maskinpistol av den typen som følger med når du kjøper deluxe-versjonen av et skytespill. Musikkvideoen har over 100.000 views på Youtube, og låta har i visse deler av Oslo blitt en aldri så liten sommerhit. Det er ikke så rart, for «Området» er det det beste norske posse-cutet på noen år.

Beaten er simpel: det er en fløyte oppå standardarrangement med trommer og bass som egentlig ikke gjør mye ut av seg. Tekstmessig går den i harde, korthugde linjer i grenselandet mellom kameratslig fortrolighet og dårlig skjulte trusler: «Trap line always callin’ / Null pappa betaler / Området er farlig / Om twelve ser oss, vi avor». Men det er ikke en perfekt låt. Rappinga er for uslepen, men det er kanskje også derfor den er uimotståelig. Rapperne, ledet an av Siyabång, målbærer en energi man sjelden hører. Siyabång, Yemz, T-Section, redz og Money Mitch koser seg. De mener hvert eneste ord. Det er nesten hypnotisk.

Plusser man sammen tallene fra Spotify og Youtube har folk hørt Siyabång åpne «Området» med «Ey, hva skjer, stacker de flusa hva mer?», over 400.000 ganger. Han har fått den noen ganger i retur, også. 

– Det går ikke an å si «hva skjer» til meg, ass. For svaret er: stacker de flusa, hva mer? Shamener. Men det folk sier mest er «null pappa betaler», ass.

MIDT I KORONA-PANDEMIEN samlet tusenvis seg midt i Oslo sentrum for å demonstrere mot politivold og strukturell rasisme. For tre måneder siden stod Siyabång et sted i folkehavet og var sint. Nå ser han dumt på oss. Vi har nettopp spurt om det var viktig for ham å være der.

– Selvfølgelig! Er man black, skal man gå. Om jeg ikke hadde gått, hadde moren min sagt hva skjer? Moren hans (peker på en av de andre) hadde sagt hva skjer? Hans. Hans. Hans. Alles mødre hadde sagt hva skjer

Som et påskudd for å slutte med fotball dro Siyabånga i militæret. Den første dagen kom han ut fra messa med seks bananer i hendene da en kar litt lenger bak i køa sier «sulten eller?». 

– Jeg sier, ja? Og så sier han: du er en apekatt, da. 

Siyabång svarte ikke, bare stirret tilbake på medsoldaten, som tar ordet igjen: «Ja, for det ser man jo på fargen.»

Siyabång tok et steg bakover i køen og slæppa karen. 

– Etterpå fikk jeg bot og straff og … Men jeg gjorde ikke så mye ut av det. 

Fikk han andre bot og straff?
Njet

Hvordan var det etterpå? Fikk du støtte av resten av troppen?
– Nei. Jeg kjente jo ingen. En n**** slappa en av deres, du vet. Alle var på han andre sin side.

I TILLEGG TIL Siyabonga og NATT&DAG er folk fra 129 og «129 junior» på plass i studio. Harun er manager og ungdomsskolelærer (for tiden underviser han i demokrati i praksis), lillebroren Ungenugatti vil gjerne bli modell og ligger på en saccosekk og scroller på mobilen. Et par uker senere dukker han opp på en reklame for den nye bortedrakten til det norske fotballandslaget. Oppe på en hems ligger Ungenutella og chiller på en sofa, mens rapper Yemz står i døra og har nettopp kommet hjem fra ferie. Ved miksepulten sitter han som gjorde at Siyabång rapper i det hele tatt, lydtekniker Herman Hassel.

– Jeg havna i session med ham en gang, vi ble venner på face. Han sendte meg meldinger hele tiden og bare «yo, fortsett å rap, fortsett å rap!» Jeg tenkte «what the fuck, jeg kjenner ikke karen!» Men etter hvert ble vi homies, og han hadde tilgang til studio. 

– På ekte, jeg hadde ikke rappa om han ikke hadde mast så mye. Du vet når moren din maser på at du skal gjøre en ting så mye at du gjør det til slutt? Det var sånn.

LES OGSÅ: 10 på byen i Oslo: Hva har du gjort for å fortjene å være ute i dag?

Hvordan havna du i studio den første gangen?
– Det var en barndomskompis av meg fra Urtehagen, Kinge, som på den tiden bare var sånn «rap rap rap rap!» Og han visste at jeg kunne rappe litt, han kjenner meg. Så møtte jeg på ham sent en lørdag. Han bare: «Jeg skal til studio på Området, bare kom!» Så drar jeg. Han sitter der med Herman, og etter hvert er jeg sånn: «Yo, bare la meg rappe! Jeg kaster bort tiden her!» Det var etter det Herman begynte å mase. 

Noe av det første man legger merke til med Siyabång er den dype stemmen. Den treffer deg i magen som en kontrabass. Den er messende og seig. Men det har ikke alltid vært sånn, på låta «Flow» fra 2018, som ligger ute på Spotify har han lys stemme, han høres nesten ut som en ung OnklP når han rapper: «Hun var gæst og jeg var tørnt / hun går opp og ned – Oslo Børs». Hva skjedde? 

– Jeg fant ut at jeg kan bruke stemmen min på forskjellige måter. Og jeg høres bedre ut nå, flowen er tilnærmet perfeksjonert. Tilnærmet – den er ikke perfeksjonert ennå. Men ja, dere kommer til å få høre litt lysere stemme også. 

Hva er hemmeligheten til en god studio session?
– Ikke ha femti n***** samlet et sted, mann. Ha de riktige n***** samme sted, det er kanskje fem, maks. Litt Urge, zoot (sånn kjapt, bare!) Og å ha en bra dag. Hvis jeg hører riktig beat har jeg hele sangen i hodet mitt med én gang.

Kan dårlig humør komme ut på en bra måte i studio, eller må du komme med en god attitude?
– Eh ….

Lydtekniker Herman Hassel bryter inn.

H: – Hahah! Det blir alltid RÆVA når han er i dårlig humør. Da setter han seg i hjørnet og holder på å gi opp, så får han ett bra take, og så blir han alltid driiitglad. 

S: – Jeg vil bare gå hjem eller gjøre noe annet, eller klage hele dagen. Helt til jeg kommer på én bra linje. Kanskje dagen blir redda av det. Men det er ikke hver dag.

Må man planlegge på forhånd, eller kan man bare gå i studio og håpe at det skjer noe?
– Jeg har aldri klart å gjøre noe jeg føler fra hjertet hvis det er planlagt. Da føler jeg at det kan bli forced

Så du har ikke en notatblokk på nattbordet ditt der du skriver tanker som kommer rett før du sovner?
– Jeg har en liten greie på telefonen min som heter «key bars», der jeg skriver en eller to bars, og de må være bra da, det er key bars, skjønner du. Og de barsa der, de er ofte, eller som oftest, åpningsbaren min i en sang. 

 – Man må starte hardt. «Bando», for eksempel.

«Bando Freestyle», låta som gjorde at mange fikk øynene opp for Siyabång åpner med linja: «Å rive uten neck er som å dra på kino uten å holde popcorn». 

– Den der hadde ligget på telefonen min i et år. Jeg kom inn her og bare «jeg skal bruke den linja», men Herman mente jeg burde prøve å bruke den litt senere i låta. 

– Den linja … for det første så satt den ikke da jeg recorda den. 

Herman: – Du brukte femti takes, faens drit! 

DYP STEMME, gateforankrede tekster, det er ikke veldig far-fetched å se til rappere som Pop Smoke eller UK Drill-rappere når man skal forklare hvordan Siyabång lyder. Men det stemmer visst ikke helt. Siyabång gikk to av VGS-årene på skole i Frankrike.

– Jeg hørte litt på franske rappere fra før, jeg har fransk familie – jeg har fettere og familiemedlemmer som har putta meg på mye greier. Jeg ska’kke lyve, ass. Jeg er mest inspirert av fransk. For det meste Niska. Og så er det mye underground-rappere.

Du må si hvilke.
– Nummer én for meg er Kodes. Og så har vi Zola.

Fra bakgrunnen, et respektfullt «Ouf!». 

DET ER IKKE bare i Urtehagen-området det spirer for tiden. Oslo-området synes å ha fått ny selvtillit, og ikke minst en klarere regional sound de siste årene. Rappere som S1SCO, Daniel Obede, Britz og AJ har tatt inspirasjon fra fransk og britisk rap, i tillegg til at de er sterkt påvirket av den svenske hiphop-musikken som de siste årene har tatt over hitlistene i nabolandet. Rapfans har undret seg: hvorfor har ikke rap samme posisjon i Norge som i alle de andre nevnte landene? Hvorfor spilles det ikke mer norsk rap på radio? Er radio relevant i 2020? Hvordan kan det ha seg at hitsene nesten ikke unnslipper det lukkede økosystemet som er Instagram og Youtube?

– Jeg føler det, ass. Men alle må bare fortsette å gjøre greia si, så går det nok bra for alle oss til slutt, tenker jeg. 

Ser du på S1SCO, Britz osv. som konkurrenter?
– Alle de du nevnte er my dawgs! Det er selvfølgelig konkurranse, men det er venna mine, du vet. Jeg vil uansett se dem vinne. Regardless om de gjør det bedre enn meg eller ikke. Det er konkurranse, men det er sunn konkurranse. 

Siyabång har noen tanker om hvorfor Norge ligger bak Sverige på hiphop-fronten. 

– Jeg føler at med en gang man blir nummer én, eller man nærmer seg å bli nummer én i Norge, så switcher folk fra rap til pop. Eller noen ber deg om å gjøre det, eller det blir snakk om å gjøre det. Jeg vet ikke om det skjer i Sverige også, bare at alle de jævlene sier «fuck off!» Men … om det ikke hadde vært sånn her? Hm … Norge er i utvikling. Vi kommer.

LES OGSÅ: Fransk hiphop er BEST

Fransk og britisk musikk har et definert sound, man hører med en gang at det er britisk eller fransk rap, sier han. Noe tilsvarende finnes ikke i Norge enda. Skrur du på en norsk raplåt er det ikke lett å vite hva slags rett som kommer på bordet. Folk prøver å lage mye forskjellig. Det kan være en styrke, men kanskje er det også en svakhet PR-messig. Kanskje må det også være sånn: Norge er et lite land, åpent for impulser utenfra – på godt og vondt. 

– Hva mener du, Norge er for lite? Sverige, hvor mange er de? Ti millioner? Hva? De er bare dobbelt så mange som oss, og streamsa deres sprenger åtte ganger mer enn oss. Musikken deres viser at det er mulig.

Er målet svenske tilstander i norsk rap?
Yeah! For hva skjer da? Skandinavia fakker mer med oss og vi kan få flere collabs. Det blir ikke Norge, så Sverige, så Danmark. Det blir Skandinavia, skjønner du? Ollø! Det blir sånn: Skandinavia! Det skjer ting der!

I Sverige er rappen mye hardere i Norge. Er det derfor det er mer populært der?
– Kanskje? For det er det folk liker om dagen, det er nesten sånn at jo hardere du er, jo mer føler folk deg. 

Har du lyst til å være med i konkurransen om å være den hardeste?
– Nei, ass. Jeg føler ikke at jeg kan være noen andre enn meg selv. Jeg kan ikke være hardere enn jeg er. De som later som, de blir ikke følt de heller. 

Hvordan kommer du på melodier?
– Det er forskjellig. Moses Mawa ga meg hele «Bando». Han bare flowa den. Jeg hørte, skrev og rappa. Som jeg sa i stad, du må ta med deg riktig folk til studio. Da han bodde i Oslo, i Kåffa-tidene (da han spilte for KFUM Oslo, red. anm.), pleide han å komme mer. Han hører beaten og bare «pabbada-dabbada», skjønner du? Så recorder vi det, og ser om det blir schpaa. Men han kan ikke gjøre det by force, han må gjøre det med eget hjerte. Og da blir det dum flow!

– Så tar jeg den flowen og skriver noe.

Hvordan finner du beats?
– Jeg går inn på Youtube og søker på «NLE Choppa type beat» og trykker på den øverste. 

Hva hører du etter?
– Jeg klarer ikke å sette ord på det. 

Herman: – Han sitter her og hører, og hvis det er en bra beat så begynner han å sprette i stolen. Da begynner’n. Alt begynner bare med mumling. 

Det må være en spesiell type bounce i beaten?
– Er det en fin bounce i beaten, så blir alt mye enklere.

Hva hører du på for tiden?
– For tiden er det veldig mye UK Drill, ass. Og drill skal dere høre fra meg snart!

Etter at han kom hjem fra Frankrike forsvant gradvis interessen for fotball. I de to musikkvideoene som ligger ute har han rukket å vise frem både Strømsgodset og Raufoss-drakt. Vi ymter frampå om noe om manglende lojalitet, spesielt med tanke på at han spilt for både Lyn og Lillestrøm også.

– Hør ‘a, wolla Koran: Fuck de klubbene der! Fuck dem! Og fuck alle trenerne jeg har hatt! ********, du er en morrapuler! 

Han hever stemmen, men det er glimt i øyet og et lite smil om kjeften, like fullt: Siyabonga raser:

– De brukte meg! De henta meg, og jeg var god, men hvis jeg var dårlig i 2-3 kamper: de slang meg. Hvordan kan jeg føle dem? Ærlig da.

Hvor god var du?
– Jeg hadde mine perioder. 

Hva var du best til?
– En kjapp høyre-venstre.

Har du alltid villet bli stjerne? Sånn først fotball, nå rap?
– Jeg har alltid ville ha læg! Jeg sverger, om det hadde vært sinnssyke læg av å spille i Eliteserien … Jeg tror kanskje tre i det rommet her hadde spilt. 

Det handler bare om penger?
Læg gjør deg sulten, gjør det ikke? Hvis du vet at det er penger i det, at du er flink til det, og at du er i ditt eget land, så du vet at det kan gå. Hvorfor ikke?

Moses Mawa, klager han på lønna, eller?
– Hehehe! Han spiser han, ass. Han klager ikke. 

Hva er likt og hva er ulikt mellom å satse på musikk og satse på fotball?
– Det ene er lagsport, det andre er det ikke. 

Du har et lag rundt deg da?
– Det er sant. Men på slutten av dagen: det er din stemme folk hører.

Siyabång utdyper:

– Alt er opp til deg selv. Selv om jeg har et team rundt meg, er det fortsatt jeg som bestemmer når jeg skal i studio, når jeg skal skrive. Med lagsport er det bare trening, trening, trening. Og det er fire, ikke halv fem. Skjønner du? Det er fire. Hver dag. 

Hadde du et problem med det?
– Jeg hadde ikke noe problem med det, men da jeg var rundt 16 visste jeg at jeg ikke skulle bli fotballspiller. Men jeg slutta ikke før jeg var 19. Det var bare siste året jeg var litt sånn: «Æææh fotballtrening?»

Det var da han dro i militæret. 

Hva gjør man der?
– Man dør ut, liksom. Jeg følte ikke militæret. Man drar på Rema. Det er det man gjør, ass. Man drar på Rema og kjøper tre store Urge. 

Er det sant at man får bot for å runke i militæret?
– Ja. Men hvordan skal man bli catcha? 

Vet ikke.
– Du er dårlig hvis du blir catcha i å runke av befalet ditt, ass. 

Hvor mye får man, i så fall?
– 1000 eller 1500. Jeg husker ikke.

… og hva fikk du for å slå rasisten?
– 2500. Halve lønna. Jeg blødde, ass, ska’kke lyve. 

Forresten, jeg ser at du har en Iphone. Rapper ikke du at du har kasta den og mover med Leica?
– Jeg gikk Iphone-løs i ett år. Det var litt irriterende hvis jeg ikke hadde telefon, og ingen rundt meg hadde, og jeg måtte ringe noen. Men jeg hadde Ipad. 

Kanskje skal ikke alt tolkes helt bokstavelig likevel.

Men får man bedre psykisk helse av å ikke være på Instagram og sånn?

– Ikke en shite! Ikke bedre noe. Det bare var vanlig, det var bare sånn «okei du har ikke telefon?». Jeg skada meg selv, skjønner du?

 

[sc name=»donasjonsknapper artikkel hale»]