På middag hos Voe: – Jeg har alltid elsket kjærlighet

Emilie «Voe» Nereng har sluttet å blogge flere ganger, men vi blir ikke kvitt henne av den grunn. Voe 3.0 har skrevet kokebok og sluttet å se på nyheter.

b
a

– Jeg fikk et skikkelig anstrengt forhold til hele bloggkarrieren min da jeg sluttet å blogge, uten at jeg vet de psykologiske årsakene som ligger bak det. Jeg var helt ekstremt flau, jeg har lagt ut hele ungdomstiden min på internett! Folk vet ting om meg jeg aldri ville ha fortalt dem ellers.

Hva skjedde? Våknet du opp en morgen og fant deg selv i sengen forvandlet til en person som ikke var Voe?
– Jeg dro til psykolog fordi jeg ikke hadde det noe bra. Jeg gruet meg til hver dag, det var veldig rart.

– Jeg har hatt to eller tre psykologer, men det var egentlig bare hun ene som var flink. De andre bare satt der og hørte på og sa ting jeg har tenkt på selv. Hvorfor skal jeg betale over 1000 kroner i timen for det?

Hva sa hun flinke?
– Hun gjorde meg bevisst på tankemønsteret mitt og gav meg verktøy for å stoppe triggertankene som fører til bekymring.

– Jeg hadde tjent penger på en helt bisarr, rar greie.

VI ER HJEMME hos Voe, i en leilighet som er inspirert av New York lofts. Vinduskarmene er sorte, spottene er plassert i gulvet (!) og teglsteinsveggene er eksponert. På en av dem henger et bilde som staver ut ordet O-S-L-O. På en annen henger en stor tegning av en sykkel, kreativt nok delt opp i to rammer som henger tett ved siden av hverandre. Går man opp en smal trapp havner man på en privat takterasse med helt ok Oslo-utsikt. På badet er det nesten tomt for såpe, men noen har etterfylt med vann slik at man får i alle fall får illusjonen av rene hender helt til neste gang noen gidder å dra på butikken.

Det lukter ikke noe spesielt i leiligheten, men et bord med tallerkener, bestikk og en vannkaraffel feier all tvil til side: Voe har laget middag til oss! Maten som står på bordet er hentet fra den nye boken hennes Sunt og godt. Det er squashboller fylt med mynte, persille, og fetaost, og i skåler er det tsatsiki, rødbethummus, oppskårete grønnsaker og hele herligheten nyter vi i halvgrove pitabrød fra frysedisken på butikken.

– Det er veldig sånn mat jeg liker, da.

Les også: Torbjørn Røe Isaksen: – Ironi er et privilegium i en verden som er fin

GRUNNEN TIL at den forhenværende toppbloggeren byr oss på middag er at hun debuterer som forfatter. Sunt & digg er først og fremst en kokebok, men i tillegg til oppskrifter på mat som er «god for kroppen, jorda og sjela», inneholder den et forsøk på en kort selvbiografi over Norges første store tenåringsblogger – hennes vekst, fall, og så gryende interesse for sunn og næringsrik mat. Forordet er skrevet av kjæresten, samboer og forlovede Torgeir. Det avsluttes med setningen «Du er sunn og digg!».

Emilie Voe Nereng har nemlig blitt opptatt av sunn mat. Siden hun la opp som blogger i 2017 har hun studert ernæring og skaffet seg 107.000 følgere på mat-instagramprofilen sin. I tillegg har hun et eget program på TV-kanalen Matkanalen og driver podcasten Foodies.

Første gang Voe sluttet å blogge var i januar 2011. Hun var utmattet, lei av all oppmerksomheten og de negative kommentarene. Åtte måneder etter var hun i gang igjen, og denne gangen holdt hun på helt til 2017, men da sa det stopp. For godt. Hun var sulten på noe nytt.

– Jeg trivdes ikke med den hverdagen. Jeg hadde jo levd av å skrive om meg selv i åtte år …

Knausgård-style!
– Ja, hehe! Når man skal leve av å konstant drive med selvutvikling, for det er jo det man gjør når man blogger – man tenker hele tiden: hvordan kan jeg bli bedre? Klærne mine må bli bedre, håret mitt må bli bedre – da blir man virkelig aldri fornøyd. Man blir også fort utbrent av å leve av å være så opptatt av seg selv og alt som er galt i livet.

«Hva er egentlig forskjellen på meg og han som selger luer?»

Maten smaker ikke mye, men ser veldig fargerik og spennende ut. Litt salt hadde gjort seg, mener den journalisten som bryr seg mest om hvordan mat smaker.

Du ble tvunget til å se på deg selv som et produkt?
– Ja, og det var det jeg følte, også. Hver gang jeg satte navnet mitt på en reklame for et produkt, følte jeg at jeg brukte opp meg selv litt.

I 2014 begynte Nereng å legge ut bilder av mat på en halvanonym Insta-konto, der hun ikke brukte Voe-navnet. Men det var først da hun sluttet å blogge for godt, og samtidig studerte ernæring, at hun tenkte at hun skulle ta @emilienutrition mer seriøst. På den tiden kom hun også i kontakt med bladet Elle, som hadde lagt sammen to og to og skjønte at det var Voe som gjemte seg bak bildene av smoothie bowls og pasta med speltlompe i stedet for lasagne. Elle lurte på om hun ville bli livsstilsskribent hos dem.

– Jeg gikk sinnsykt mange runder med meg selv på om jeg skulle gjøre det, for det ville bety at jeg skulle komme tilbake. Jeg var nervøs for hva det ville si at jeg igjen satte navnet mitt på noe, men jeg hadde kommet til et mye bedre sted med meg selv, og følte at jeg hadde funnet en nisje, i stedet for å leve av å være en merkevare man må opprettholde hele tiden.

For Voe virker det å være kjendis både umulig og det eneste mulige. På den ene siden har hun aldri vært noe annet, hun har blitt gjenkjent på gata siden hun var 13. På den andre ble kjendisstatusen og presset som fulgte med noe som stod i veien for å leve et vanlig og i alle-fall nesten lykkelig og behagelig liv. Til slutt takket hun ja til Elle-giggen og i 2019 var hun også med i Skal Vi Danse. Én gang kjendis, alltid kjendis.

Er du flau over bloggekarrieren din nå?
– Det tok i hvert fall et år eller to, men så begynte jeg å se tilbake på det og tenke shit, jeg var egentlig ganske god! Tenk at jeg klarte å bli Norges største blogger da jeg var TRETTEN år!

FORRIGE GANG Voe ble intervjuet i NATT&DAG var hun 14 år. Da poserte hun på forsiden med åpen munn full av tyggis og overskriften «Voelita». Ikke et stolt øyeblikk for denne avisa, og for henne var det et veldig forvirrende og ubehagelig et.

– Jeg bare, «Mamma? Hva er Voelita? Hva er det her?». Jeg skjønte på mamma og pappa at det var en slags … prostituert … ? En historie om en jente som var uvøren eller et eller annet sånn da.

Følte du deg lurt?
– Ja, litt. På den tiden var jeg veldig vant til å gi intervjuer, men det var liksom min første …

Ditt første brutale møte med slibrige journalister?
– I hvert fall den første gangen jeg følte jeg ikke hadde kontroll. Man blir sånn etter hvert at man har lyst til å ha kontroll over det som skrives om en.

Det gjaldt foreldrene også.

– Alle fulgte meg på haukeblikk, og jeg følte at selv små feil kunne ha store konsekvenser.

Hun var redd for å gjøre feil, bli mistolket og å tabbe seg ut. Det tror hun hun har tapt penger på.

– Jeg kunne nok tjent veldig mye mer enn det jeg har. Det er først nå jeg har lyst til å være med å starte ulike ting, fordi prosessen er veldig gøy.

Les også: Nerdrum-eleven William Heimdal: – Skole er for idioter

Så lenge hun kan kjøpe granatepler og urter føler hun seg ganske rik, sier hun over squashbollene og vannglasset og tsatsikien, og legger til at det å ikke tenke på matbudsjettet er en «kjempeluksus». Voe fremstår kledelig nøysom. Og en kan gripe seg i å tenke at protestantisme og pietismen har satt sine spor også i bloggosfæren. Kanskje var det derfor akkurat Voe ble den første store norske bloggeren? Stygge kommentarer – ja, men sett i ettertid fremstår hun som en helt ukontroversiell figur. Verdens vanligste norske jente, der var Emilie «Voe» Nereng.

– Jeg husker da jeg skulle kjøpe en Alexander Wang-veske til 8000. Det var den første dyre tingen jeg kjøpte, og da måtte jeg ringe pappa og be ham overføre, selv om det var mine penger! Da var jeg fjorten.

Hun mener hun kunne tjent mer.

– Jeg hadde flere lesere enn TV2.no, men ingen ville annonsere, fordi blogg var så nytt. Jeg var for tidlig ute.

I 2022 GIFTER Voe og forloveden seg. Ett år på overtid, grunnet en viss pandemi. Det går fint.

– Jeg har ikke brukt så mye tid på det. Men jeg har alltid elsket kjærlighet. Jeg har alltid elsket symbolikken i det å gifte seg. Det er på en måte den største kjærlighetserklæringen du kan gi til noen.

Forloveden Torgeir driver et podkastfirma. De møttes i fadderuka på Westerdals, der hun studerte markedskommunikasjon.

– Vi ble kjærester med én gang. Vi flyttet sammen før vi var ordentlig kjærester, til og med.

Det var i løpet av året på Westerdals at Voe skjønte hvor kynisk reklamebransjen er, og i forlengelsen: også bloggeryrket. En mann som drev et firma som solgte stygge luer skrøt av at han hadde funnet ut at man kunne ha 302 reisedager i året før man blir skilt.

– Jeg måtte gå i meg selv, for jeg hadde jo reklameavtaler hvor jeg skulle selge sminke, som ikke bidrar til noe godt for verken verden eller jenta som kjøper sminken.

– Jeg har alltid skrevet mye om selvbilde og kroppsbilde, og vært opptatt av å legge ut naturlige bilder og ikke være for glamorøs. Men likevel har jeg bidratt til kroppspress ved at jeg har lagt ut pene bilder av meg selv og fokusert på at det er en verdi, og solgt den verdien. Så da begynte jeg å tenke, hva er egentlig forskjellen på meg og han som selger luer?

Er ikke en kokebok med sunn mat også en måte å fremme forestillingen om et vellykket liv?
– Jo, men derfor har jeg også med et kapittel i boka som heter «sunt for sjela», hvor det er masse sukker, smør og sjokolade. Matlaging handler mest om å ha det gøy og kose seg. Sett på en kul spilleliste, ha noe godt i glasset, og nyt resultatet uansett hva det er!

Hvorfor kan ikke du bare leve sunt selv, hvorfor må alle andre gjøre det også?
– Jeg er veldig glad i den nabolagsfølelsen, det er noe av det jeg savner mest fra Hønefoss.

Voe har blitt en idealist!
– Jeg lever i hvert fall mye etter idealer, selv om jeg ikke helt vet hva en idealist er. Jeg føler man har et visst ansvar når man er del av et samfunn, til å bidra litt.

Voe er i det hele tatt ydmyk og snill, hun er ikke engang ekkel på byen!

– Jeg misunner de der Paradise-folka som kjenner dørvakta og alltid kommer inn. Jeg står alltid i køa, og er kjempeklein og vennene mine bare, kom igjen, Emilie! Gå frem og si hvem du er! Men jeg har bare gjort det to ganger, den ene gangen var på … Lavvo?

Var du full da?
– Jeg har aldri vært noe særlig full i Oslo. Jeg synes det er ubehagelig, men jeg var full nok til at jeg gikk forbi køa, da.

I boken skriver du at maten din skal være «god for sjela». Tror du på sjelens udødelighet?
– Ehhh, nei. For det må jo bety at det egentlig finnes veldig få sjeler, men at de vandrer rundt?

Ja, eller at de tar seg en tur til himmelen eller helvete. «Tur/retur!». Den greia der.
– Jeg liker å tro at det er noe mer enn at vi bare lever og dør. Det er en eller annen energi ved mennesker man ikke kan bevise. Den er så abstrakt at man ikke kan se den, men man kan føle den.

Hun utdyper:

– Jeg kan gå inn i et rom og merke stemningen, og det er ikke bare kroppsspråk. Det er en vibe man kan sende ut.

Er dette det forjettede artsfelleskapet? Mennesker sender ut stoffer som påvirker andre underbevisst, gjennom lukt, feromoner … Eller er det telepati vi snakker om her?
– Uh, nå er vi dypt inne i det. Hva er telepati?

(NATT&DAGs journalist gidder ikke å svare på spørsmålet, samtalen går videre)

– Jeg har møtt flere folk som har sagt at de kan se farger på folk, auraer og sånn. Jeg tror litt på auraer. Jeg føler det litt selv. Noen mennesker får man energi fra, mens andre trekker energi.

Du er jo veldig vanlig. Egentlig litt kjedelig.
– Kjedelig er negativt, vanlig er positivt. Men jeg vil uansett heller ha et lite publikum som liker meg, enn et stort publikum der mange ikke liker meg.

Du har helt motsatt strategi fra media, som vil ha et så stort og så sint publikum som mulig.
– Det er kanskje litt feil å si, men jeg leser ikke media. Det er så negativt ladet. Og så vet jeg at det de skriver om, det er ikke nødvendigvis det viktigste i verden akkurat nå.

Burde andre også ta avstand fra nyheter?
– Jeg kan ikke anbefale andre det. Men folk er veldig forskjellige. Hvis jeg ser en film som omhandler et tungt tema og ikke har en happy ending, så får jeg ikke sove, jeg kan gråte i flere timer etterpå. Mens kjæresten min er sånn jaja, det var den filmen. Han leser nyheter og takler det fint.

– Før så vi på nyhetene hver dag klokken ni. Da jeg sluttet med det fikk jeg en mye bedre kveld. Jeg slapp å bekymre meg over vonde ting, og så vet jeg om the basics, hvis jeg leser om klima, for eksempel-

Du har fått med deg at alt går til helvete?
– Jeg har fått med meg det.

Du skriver at det er viktig for deg at maten er god for jorda. Hvordan har du gjort research for å lage miljøvennlige oppskrifter?
– Jeg prøver å holde meg til norske tall, fordi det kan variere litt. Men generelt er et sunt kosthold mye mer bærekraftig enn det som er basert på prosessert mat. Og så fremmer jeg bærekraftige matvarer som bønner og linser.

Gi oss en fun fact!
– To pakker kjøttdeig til tacoen tilsvarer 135 bokser bønner i CO2-utslipp. Så da kan du velge, da.

Hva annet leser du enn kokebøker?
– Jeg leser ingen skjønnlitterære bøker. Jeg har lest Hunger Games. Jeg leste masse da jeg var yngre, det ble en konkurransegreie på skolen. Læreren skrev opp på tavla hvor mange bøker de forskjellige elevene hadde lest. Jeg var en av de flinke elevene, så jeg måtte lese de vanskeligste og lengste bøkene.

Da hun var rundt ti år plukket hun ut den tjukkeste boka hun fant på biblioteket. Det viste seg å være … en navnebok.

– Men når man først hadde valgt en bok fikk man ikke levere den tilbake uten å ha skrevet referat! Og da ble jeg så flau, men var så pliktoppfyllende at jeg leste hele skiten. Så flink pike var jeg.

– Jeg hadde ikke vært den samme personen om jeg ikke hadde blogget, det er en unik erfaring som har formet meg. Samtidig skulle jeg ønske jeg hadde færre bekymringer, og at jeg ikke hadde levd gjennom ungdomsårene på en måte som gjør at jeg hver dag tenker at hvis jeg gjør en feil nå, så bryter helvete løs. For man skal kunne gjøre feil i ungdomstiden, du skal kunne være frekk mot foreldrene dine.

Likevel er du ikke helt ferdig med å eksponere deg selv?
– Nei, det som er rart med meg, og som var grunnen til at jeg måtte til psykolog, var det at jeg hadde et skikkelig ambivalent forhold til det at jeg ikke likte den posisjonen jeg var i, det å være så utsatt for kritikk. Samtidig liker jeg å være på TV. Når jeg er foran kamera føler jeg at jeg har en på-knapp. Jeg kan være veldig god. Det er en god følelse.

– Det som holder meg gående er at jeg føler meg veldig som alle andre.

Les også: Undine er en vakker og overnaturlig kjærlighetshistorie med røtter i europeisk kulturhistorie