Kelly Lee Owens’ nye album er lunkent, men inneholder også hennes beste låt

«Inner Song» er fint, flinkt og forglemmelig. Mesteparten av det, i alle fall.

b
a

Pene popstrukturer som drukner i technobeats bør på dette tidspunktet regnes som en sjanger i seg selv, heller som et uttrykk for et oppgjør med «det etablerte». Inner Song når om lag 18 grader på «techno akkopagnert av fin synging»-termometeret, tilsvarende en helt grei norsk sommerdag.

Er det urimelig å kreve at musikk som dette bør bryte baner, når den egentlig bare vil være velprodusert og flink? Tja. De minimalistiske soundscapene på «Melt» er uansett uimotståelig tacky, og representerer en modig retur til den Nina Kraviz-aktige elektronikaen få hipsterprodusenter tør å ta i uten arbeidshansker i 2020. Å bruke en cover av Radioheads «Weird Fishes/ Arpeggi» som anslag for et arpeggio-fylt album er også en fantastisk idé, men også en som dessverre ikke lever opp til forventningene. De endeløse, oppbrutte akkordene som går igjen på flere av sporene er nok mer interessante for den som sitter og plugger i studio enn for lytteren. Hvis synth-sekvenseringene ikke er interessante nok til at de hypnotiserer deg kan man godt la være å bruke dem.

Samtidig, midt inne i all ambivalensen, dukker sporet «Night» opp, som sitter igjen som platas høydepunkt. Kanskje er det den beste låta hun har laget, til og med? Vi tar det på utsiden om du er uenig.

Inner Song er absolutt godt nok til å være lydsporet til kikking på våte høstblader gjennom 17-trikkvinduet på vei mot Zoom-sesh i Sophus Bugges hus på Blindern. Det er likevel overhengende fare for at størsteparten av albumet går inn i det ene øret, og rett ut av det andre.

Les også: Ulvers «Flowers of Evil» er nok et dypdykk i det umenneskelige i mennesket

 

[sc name=»donasjonsknapper artikkel hale»]