Kunstnernes rus: Begeistring og irritasjon på Høstutstillingen 2020

Vi befant oss på riktig side av gjerdet under årets viktigste (?) kunstutstilling.

b
a

Det er lørdag formiddag den 19. september, og pressen, Abid Raja, Knut Olav Åmås, og alle andre som føler at de har noe gjøre her, er inngjerdet i hagen til Kunstnernes Hus. Sammen skal vi oppleve en av de helligste kulturelle opplevelsene vi har her i landet, bortsett fra Grevinnen og Hovmesteren, nemlig åpningen av høstutstilling nr. 133.

DENNE ÅRLIGE TRADISJONEN har fått en slags oppdragende og informerende rolle, et slags lavterskeltilbud til folk som er interesserte nok i samtidskunst til å dra hit, men som kanskje ikke er like interesserte resten av året. En kulturell skolesekk for folk som blir glad hver gang Madrugada gjør comeback. Kunsten skal gjøres tilgjengelig, den skal være for folket.

Skuelystne har stilt seg opp utenfor gjerdet, og overraskende mange av dem prøver å låse fast sykkelen sin til det fysiske skillet som er mellom dem og ny, norsk samtidskunst. Hadde de vært mer insisterende og mindre unnskyldende, kunne det kanskje minnet litt om en slags protest. Syklistene blir irettesatt av de ansatte, som gjør det på en måte som er umulig å misforstå, nemlig ved å vifte fingeren teatralsk fram og tilbake.

To damer i 40-årene prøver på et tidspunkt å bruke syklene som en slags plog for å dytte gjerdet vekk, helt til de møter noe som ikke kan stoppes: den vaiende fingeren. Sikkerhetsvakter og politiet observerer, men trenger ikke gripe inn.

Les også: Sløserikommisjonen: Kunst av, med og for folk som hater kunst

Ifølge nettsiden skal Høstutstillingen «utfordre, forbause, glede, irriterere og begeistre». Men før vi får lov til å føle noen av disse følelsene skal vi høre taler. I en time. Lederen for Den Nasjonale Jury, den hvite mannen Espen Dietrichson, mener man bør «trekke i nødsnoren» om det blir for dårlig kjønnsbalanse i juryen. I år er fire av seks jurymedlemmer hvite menn.

Deretter tar kultur- og likestillingsminister Abid Raja seg opp på podiet, og han vil snakke om hvor viktig det er å støtte kunsten under så uvisse tider. Han skryter av hvor mye penger som brukes, og som fortsatt skal brukes fremover, på kultur. Lille corvid-19 har i det minste ført til en samtale om hvor mye vi som samfunn verdsetter kunst og kultur. Når Abid Raja og regjeringen legger frem flere hundre millioner for å bevare kunsten, kødder de ikke. Det betyr at myndighetene mener at kunsten overleve, og at overlevelsen skal prioriteres, selv når operasjoner utsettes, folk mister jobben og en pandemi nok en gang tar tusenvis av liv.

To døgn senere kunngjør regjeringen at de vil redusere støtten til selvstendige næringsdrivende og frilansere med 2,2 milliarder kroner. Takk Abid!

Talene er over, og vi slikker oss rundt munnen og gnir oss i hendene. Det er på tide å føle ting. For Høstutstillingen 2020 er i gang, motherfuckers! Nå skal vi se de konkrete resultatene av hva alle disse menneskene jobber for, og bruker livet (og noen år som springbrett på neste steg i karrieren) på å forsvare. Det hele starter med performance-verket Falling Down the Stairs 2020 in A#major av australske Kristy Kross.

DET ER VANSKELIG å lage kunst som med rette kan beskrive som «modig» i 2020. Derfor er det faktisk noe modig med å starte årets høstutstilling med en performance som med all godvilje lagt til føles en slags parodi på det Frp-ere tror performance er.

Kross er iført et kostyme inspirert av den oransje korall-ørreten. Verket er en videreføring av performancen fra 2017, hvor Kross i ganske likt kostyme falt ned (spoiler alert) trappen inne på Kunstnernes hus. Nå er vi ute, alle sammen, og folket bak gjerdet får se kunst samtidig som eliten. Vi noterer et demokratiserende steg, eller fall, for kunsten. Kross faller og det heises ned bannere laget av noe som ligner på søppelsekker fra taket på hver side av trappene. Etter hvert slippes det også ned en rok som fiskekostymet henges på og heises opp med. En dame har kledd seg ut som en fugl, og later som at hun brenner opp, på samme måte som australske dyr brant i de voldsomme skogbrannene som rammet landet. Etter hvert gjør Kross en konkluderende bevegelse og vi klapper.

Ifølge nettsiden til kunstneren var det vi akkurat så en performance om oppmerksomhetsøkonomi, økologisk krise og «the rise of the oligarchs». Programmet legger også til at verket handler om individuelle narsissistiske begjær, klimakrisen og konsekvensene av pandemien.

Folk smiler, nikker ettertenksomt eller gestikulerer fornøyd til hverandre. Vi reiser oss i en slags felles performance, walking up the stairs. Inne er det nok av andre uttrykksformer å velge i. Her er det videoinstallasjoner, skulpturer, tegninger, malerier, fotografier, tekstil, kortfilm, mer performance og ting tatt ut av sin kontekst. Kort sagt, mye kunst. 94 verker fra 136 eldre og yngre kunstnere.

Les også: Kunstneren og tyven er norsk dokumentar på sitt beste

En av fordelene er å se hva andre stopper ved og bruker tid på, og hvilke følelser som eventuelt oppstår i dem. Trekker de andre i rommet også på smilebåndet når de ser 84 år gamle Willibald Storns Jeg skammer meg, eller passerer de også hestehodet på bakken like fort som andre, bortsett fra Mona Pahle Bjerke i NRK som synes det var det beste med hele utstillingen?

Ekstra mange følger selvsagt med på hvilke verker landets øverste kunstssjef bruker tid på. Raja smiler, diskuterer og leser beskrivelsene ved siden av verkene. Noen som også følger med, er Rajas livvakter. Titter de også litt på kunsten? Får de også noe ut av å være her? Klarer de innimellom voktingen å nyte litt kunst de og? Og hva føler de når de ser den? Hva ville de tenkt om Raja ble drept foran Sara Skogøys syden-topp laget av perler med navnet My Dad went to Syden and all I got was this lousy bead-top?

DET ER UTVILSOMT MULIG å føle mange følelser her inne, men mye av årets kunst gjør også at man ikke føler så fryktelig mye, selv også om man setter seg inn i konteksten. Noe er teknisk imponerende, men ikke mer, mens annet er direkte fantasiløst. Det er kanskje prisen å betale for variasjon.

Eliten ser ikke bare på kunsten, eliten i kunsten ser også tilbake. Spesielt godt er oljemaleriet The Sleepless Elite, av debutant på høstutstillingen, Fredrik Wiig Sørensen, hvor fire mennesker og en slags centurion, alle i bar overkropp og med øyne som nesten renner nedover ansiktet, ser søvnige og utmattede tilbake på oss. Over de deformerte, nesten hovne, kroppene deres smelter restene av en regnbue, rundt dem er en urovekkende og mørk natur utslitt av det vi antar er høye temperaturer. Får dere ikke sove fordi dere vet dere vet at dere burde gjort mer for klimaet, kanskje?? Katalogen gir oss ikke noe mer forklaring, men det trengs heller ikke.

Håkon Holm-Olsens Opp Ned/Ned Opp er et fotografi som roterer rundt og rundt. Rett ved har Hilmar Eriksen malt masse små bilder, ett av dem er et hvitt toalett. Inne i to små boder vises det film. I én av dem vasker en dame et folkemuseum, i en annen gjør en nordlending i skinnjakke opprør mot forbrukersamfunnet på en Coop-butikk. I Gunhild Engers kortfilm Play Schengen prøver to menn å lage et dataspill basert på EUs migrasjonspolitikk.

Tankene om kunst avbrytes av en eldre mann som roper høyt på dansk, uten at det ser ut til å være rettet mot noen spesielle. Kanskje ble det bare for mye kunst på en gang. Raja er ikke lenger noe sted å se, og sakte men sikkert skiftes de som var innenfor gjerde klokken 13 med folket som stod utenfor og ventet på sin tur.

Om kunsten vi så på Kunstnernes hus ikke hindrer at Trump vinner valget, ikke stopper oljeboringen eller sørger for at flere får et nyansert forhold til flyktningkrisen er kanskje ikke det så farlig. Midt i en pandemi, klimakrise og begynnelsen på demokratiets fall satte vi av noen timer, la mobilen i lomma, så på kunst og ble irriterte, glade og begeistret.

Denne saken stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

Les også: Nytt nummer av NATT&DAG er ute på gata nå!