Privilegert edgelord eller stor kunstner? Jordan Wolfson-dokumentaren er best når Jordan Wolfson holder kjeft

ANMELDELSE: Spit Earth: Who is Jordan Wolfson? er overfladisk, men gøy. Ikke heelt ulik kunsten hans med andre ord, hvis man ikke tar den så på alvor.

b
a

At kunst skal provosere er for det første en klisjé, og for det andre feil. Det meste som vises på vegger og tar opp gulvplass inne i kunstverdenens hvite bokser er bedre egnet til å generere skuldertrekk enn høyt blodtrykk og kronikker. Det betyr ikke at slik kunst er dårlig, bare at et kunstverk er noe annet enn en slem vits.

MEN KUNST KAN også være en slem vits, og skulptøren og 3D-kunstneren Jordan Wolfsons kunstnerskap viser at den også kan provosere. Det er i alle fall premisset for dokumentare Spit Earth: Who is Jordan Wolfson? På den ene siden er han en suksessrik og godt betalt kunstner, på den andre siden er han en edgelord som bruker billige knep for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Én dæsj popkultur spedt ut med én spiseskje provokativ symbolikk, og vips – et typisk Jordan Wolfson-verk!

I DEN 55 minutter lange dokumentaren blir vi bedre kjent med kunstneren gjennom intervjuer med Wolfson selv, folk i kunstverdenen, samt mennesker som står, eller har stått, Wolfson nært.

En karakteristikk som går igjen i kritikken av Wolfson er at han er «privilegert» og leker med symboler og erfaringer som ikke tilhører ham. Eksempelvis har han møtt kritikk for å bruke homseporno, AIDS-virus, kvinnekropp og en rekke rasistiske troper. Men denne kritikken dukker bare opp via-via i filmen. Er det så mange som eeeegentlig lar seg provosere?

Selv sier han, «jeg er en hvit amerikaner, hvordan kan jeg ikke være rasistisk»?

Det som er sikkert er at kunsten er mer interessant enn den snørrhovne personaen filmen prøver å bygge opp under.

 

LES OGSÅ: Vega Scene åpner på fredag! Her er kinoprogrammet

INNSTALLASJONEN COLORED SCULPTURE (2016), som er avbildet på coveret, er en fascinerende Tittentei-aktig figur som er lenket fast til en innretning som slenger den rundt omkring i rommet. Er det ikke ofte slik en føler seg? Men så kommenterer et av filmens intervjuobjekter at han sa til Wolfson at han ikke kan kalle den Colored Sculpture – det ser jo ut som en lynsjescene! Dette er et sentralt øyeblikk i filmen, men også for å forstå Wolfsons kunst. Først lokker han til seg betrakteren med et lettfattelig og gjenkjennelig billedspråk, med referanser til leketøy, konsumprodukter og tegnefilmer, for så å introdusere et element som gjør oss oppmerksomme på et ubehag som har vært der hele tiden, uten at vi har merket det.

HADDE HAN KALT den noe mindre rasistisk ladet, hadde ikke dette øyeblikket av plutselig innsikt, og skammen av å ha internalisert rasisme til den grad at vi overser det når det er rett foran øynene våre, oppstått. Hele poenget med kunstverket hadde vært borte. Wolfson er derfor helt avhengig av at noen lar seg provosere. At filmen prøver å understreke hvor kontroversiell og fæl han er, er derfor ikke rart. At det mest kontroversielle øyeblikket de har klart å lete frem er at han én gang hadde et litt douchy ansiktsuttrykk under en Q&A-session på et kunstevent fremstår … desto rarere.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Jordan Wolfson (@jordanmatthewwolfson)

LES OGSÅ: Bjarne Melgaard med VR-utstilling: – Folk har vært uinteresserte i den VR-greia

KJENNER MAN IKKE kunstnerskapet fra før, er Spit Earth: Who is Jordan Wolfson? et i alle fall tidvis fascinerende portrett av kunstneren som en smått gæren mann som henger fast i en South Park-aktig virkelighetsoppfatning der drittsekkene er de som beveger verden. Som han selv sier, han har alltid trodd at «transgression can lead to transformation».

Samtidig hinter filmen til debatter som preger samtidskunsten mer generelt. Hvem eier en erfaring? Hvem eier en historie? Hva bør og kan kunst være? Sånt kan man sikkert diskutere lenge mens man drikker øl og kaster ut ordet «identitetspolitikk» med jevne mellomrom.

De mest interessante øyeblikkene er de som viser frem selve kunsten.

Hans mest kjente verk, Female Figure (2014), vies mye tid, og det er det verdt. Verket består av en mekanisk dukke i menneskestørrelse, kledd i undertøy og skummel maske, som står og danser foran et speil. Visstnok stiller Female figure spørsmål om blikket og hvordan vi hele tiden veksler mellom å være objekter og subjekter her på jorda. Først og fremst er den jævlig skummel. I tillegg vises klipp fra en rekke animasjonsfilmer der nakenhet, makt og overskridelse generelt er gjennomgangstemaer. Filmen Riverboat song (2018) der en liten gutt (blant annet) tisser i sin egen munn er morsom.

MEN Å HØRE Wolfson snakke om sin egen kunst i en dokumentar han åpenbart i stor grad har hatt minst én hånd på rattet til, har kun begrenset verdi. Det er for mye poserende babbel, han elsker å fremstå som en enfant terrible, han elsker å snakke om at han hadde læringsvansker som barn. En sitter igjen med en smått ironisk følelse av at kunsten hans faktisk har de kvalitetene han selv hevder den har – verkene snakker best for seg selv.

På 55 minutter blir man uansett ikke mer kjent med Mennesket Jordan Wolfson enn når en fyllik setter seg ved bordet ditt klokka halv ett om natta og begynner å snakke om seg selv.

Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.

Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.

Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.

Velg din størrelse: Samtidig godtar du våre vilkår.
Ønsker du å donere et annet beløp (uten t-skjorte) kan du gjøre det direkte med Vipps. Velg «Send» og tast inn nummeret 586717 eller søk opp NATT&DAG.