Sint på ingenting: I Telenor Arena med Slipknot

Slipknot har gjort comeback igjen, og det føles ikke så rart som det burde. Hvorfor?

b
a

Slipknots estetikk er selve legemliggjøringen av alt som var edgy på det vanvittige 2000-tallet. De riffet hardere og brølte høyere enn alle andre på MTV, og med masker og videoer fulle av møkk, larver og rustne spikre skapte de en skitten verden der BDSM-estetikken til Marilyn Manson og Nine Inch Nails møtte Motorsagmassakren. Vokalist Corey Taylors «gærning»-stemme hørtes til og med ut som han var ustabil på ordentlig (selv om det i ettertid virker mest som en imitasjon av Mike Pattons imitasjon av Dennis Hopper i Blue Velvet på det første Mr. Bungle-albumet).

ÅRET VAR 2006, jeg begynte i niende klasse, hadde aldri hørt noe hardere enn Metallica, og turte ikke se skrekkfilmer. «If you’re 555, I’m 666» var en av de tøffeste og snedigste tekstlinjene jeg hadde hørt.

Det er nærmest rutine at Slipknot tar et par år pause mellom plater og turneer, men denne gangen kunne ikke timingen vært bedre. Nu metal og raprock er tilbake, først og fremst i form av skrikete og åpenlyst Slipknot-inspirerte rap-aktører som City Morgue, Scarlxrd og Ghostemane. Vi lever også i en sint tid der outsiderne og underklassen som Slipknot alltid har appellert til virkelig bobler over av raseri, og det med god grunn. Det må ha vært ille nok å være en ung mann i den amerikanske midtvesten på nittitallet som jobbet på bensinstasjon og tok speed – nå er det arbeidsledighet og fentanyl de må hanskes med. I tillegg er et så estetisk forvirret og usammenhengende kulturuttrykk som Slipknot tross alt 100 prosent i tråd med den overveldende alt på en gang-tidsånden.

De har alltid vært hardrockens svar på Jokeren-memes. Facebook-folkets band. Og nå står jeg altså sammen med akkurat disse menneskene på en fullpakket buss ut til Fornebu.

Les også: Trist Pike møter Deathcrush

SIST JEG SÅ SLIPKNOT, i 2009, gikk jeg på videregående. Jeg hadde akkurat oppdaget de faktisk ekstreme tonene til Mayhem og Napalm Death, og følte allerede da at jeg hadde vokst fra Slipknot. Som mange andre musikkinteresserte og internettforgiftede ungfoler havnet jeg etterhvert i Rate Your Music-bobla, og bestemte meg for at det faktisk bare var Swans og Peter Brötzmann som var bra musikk.

Senere utviklet jeg en voldsom semi-ironisk fascinasjon for nu metal, som førte til et nytt dypdykk i katalogen deres. Jeg ble forbløffet over hvor godt det faktisk hadde holdt seg, og siden har jeg vært ganske bastant Slipknot-apologet – spesielt nå i det siste, nå som musikken deres har vist seg å samsvare svært godt med nåtidens politiske virkelighet.

NU METAL ER en veldig merkelig, fascinerende epoke i popkulturen: et vanvittig brygg av metal, punk, grunge og rap vannet ut, misforstått og rotet sammen til punktet der det ikke egentlig er noen ting. Raseriet til Rage Against the Machine uten den politiske analysen, melankolien til Nirvana uten selvransakelsen og sjangerblandingen til Faith No More uten den gjennomførte musikaliteten.

Det er nærmest et tidlig uttrykk for den kulturelle forråtnelsen under nyliberalismen. Du vet at du er sint og du føler deg undertrykt, men du har ikke verktøyene til å forstå hvorfor, så sinnet uttrykkes uten noe klart mål annet enn et ullent definert dem. Musikken har ingen grenser lenger, men når man befinner seg i et landskap der ingenting er hellig og alt står fritt til å brukes kan det slå ut både på godt og vondt.

Deres siste album, We Are Not Your Kind, overrasket positivt. Etter to album på rad som hovedsaklig bestod av ganske tøffe heavyriff som snublet i middelmådige radiorock-refrenger og generell tomgang representerer We Are Not Your Kind definitivt en return to form. Albumet har mer ektefølt aggresjon og kreativt overskudd enn de har hatt på lenge. Påstandene om at skiva kanskje er deres beste hittil, er likevel i mine øyne helt bisarre. Det er fortsatt ikke spesielt mye grunn til å sette på denne når du kan sette på en av de tre første platene deres.

I TELENOR ARENA har Behemoth rundet av oppvarmingssettet sitt. Storskjermene viser reklamer for Slipknot-cruiset(!) «Knotfest At Sea», og før de går på spilles AC/DCs «For Those About to Rock» på anlegget. Så braker rocken løs, med albumåpneren og førstesingelen fra det aktuelle albumet, «Unsainted». Ikke en spesielt god låt, med et refreng som er litt i overkant stadionrock, men det er kanskje nettopp denne kvaliteten som gjør at det er en helsikes stemningsskapende showåpner. Når de etterpå raskt går hardt ut med de eldre, mer death metal-inspirerte «Disasterpiece» og «Eeyore» nikker og smiler jeg.

Hiten «Before I Forget» får virkelig publikum til å gå bananas. Det gir all meningen i verden at denne låta, sammen med «Duality», var kjempehits det samme året den første Saw-filmen kom på kino. Maskene til Slipknot er nesten en primitiv protoype av Jigsaw-dokka og Heath Ledger-Jokeren, og den skitne verdenen av rural forråtnelse og en høyst bokstavelig tolkning av begrepet «rustbeltet» var alt en ung edgelord syntes var Creepy og Forstyrrende.

Sceneshowet deres er imidlertid ikke fullt så gudsforlatt og kaotisk som det en gang var. All lekeslåssing og stagedives er luket ut. Gnisten er imidlertid på ingen måte borte, og som alltid fungerer de to perkusjonistene pluss DJ Sid Wilson like mye som hypemen og dansere. Showteknisk er høydepunktene naturlig nok delene der det er mest flammer. Perkusjonist og brand manager Shawn «Clown» Crahan hamrer løs på et oljefat med et brennende balltre under «Duality», og bassisten veiver med en flammekaster under «Birth of the Cruel», som forøvrig er en av de sterkere nye låtene (ikke minst på grunn av sangtittelen, som insinuerer at det er minst én i Slipknot som vet hvem noe om Miles Davis er). Dette er entertainment!

Les også: Hvor ble det av nyvinningene i norsk metal som oppstod mellom kirkebrannene og The Matrix-oppfølgerne?

VOKALIST COREY TAYLOR har, basert på liveopptak jeg har hørt, ikke alltid utvist den samme stemmeprakten på konsert som på plate, men i Telenor Arena gjør han en kjempejobb, selv om diksjonen som vanlig kommer litt til kort under dødspop-klassikeren «Wait and Bleed». Det som virkelig gjør ham til en frontmann i verdensklasse er den enorme karismaen han utviser i mellompratet. I et annet liv kunne han vært foredragsholder eller tech-visjonær, men dem har verden mer enn nok av. Jeg er glad han valgte rocke-yrket.

Det mest minneverdige er monologen der han raljerer om at vi som er her og liker heavy metal, vi er spesielle og fantastiske. Det er mange som ikke skjønner greia og hører på DRITT, mens vi som er her på Slipknot-konsert i det herrens år 2020 har rike indre liv og FØLER musikken. I et øyeblikk kjennes det nesten som om jeg faktisk har noe til felles med folk som liker Disturbed.


Mick Thomson og Chris Fehn som spiller XBOX 360 i 2008. (Gamerscore Blog, CC-BY-SA-2.0)

Utover dette styrer Taylor stort sett unna polariserende retorikk, og holder det overraskende positivt og livsbejaende sammenlignet med tekstinnholdet. På et tidspunkt påpeker han at det sikkert er mange i publikum som ikke var født engang da debutalbumet kom ut, til rop og håndsopprekning. Jeg føler meg jævlig gammel, men hey, jeg var jo ikke født da Butchered at Birth kom sjæl.

DET ER VERDT å tenke på at Slipknot, uansett hvor mye de blekner i forhold til mer obskure band, faktisk er et av de rareste og det soleklart mest brutale bandet som har oppnådd dette nivået av kommersiell suksess. De hardeste låtene til Slipknot er ordentlig harde, og sidestiller intens Cannibal Corpse-riffing med Pantera-aktige idiotgrooves. I tillegg har du det faktum at de er et nimannsband med to perkusjonister, en sampler og en DJ, som ofte fører til ville sammensetninger av lyder. Spesielt de tidlige platene er pepret med seigere, mer atmosfæriske kutt der lydlandskapene til kultband som Neurosis og Skinny Puppy forenes med Alice Cooper-aktig rocketeater. De sliter ofte med å skille gode og dårlige idéer fra hverandre (spesielt rapversene på debutplaten har ikke holdt seg), men det er egentlig bare enda en av tingene som gjør dem interessante.

Den merkeligste misforståelsen jeg har sett er at Slipknot først nå har begynt å eksperimentere musikalsk. Hvis du tror det, er det bare fordi det er for lenge siden du hørte på ikke-hits fra de tidlige platene. Slipknot har alltid vært et relativt eksperimentelt band. Det er lite på det siste albumet deres som er like merkelig som for eksempel «Scissors», «Skin Ticket» eller «The Nameless».


Slipknot på Roskilde i 2013. (Morten Jensen, CC-BY-2.0)

Av den gemene hop blir Slipknot enten avskrevet som bare bråk eller omfavnet som et helt normalt heavyband. Av musikkvitere blir de gjerne avskrevet som møl med mye gimmick og lite substans.

Ingen av disse karakteristikkene stemmer. De er både smarte og dumme, både brutale og radiovennlige, både ekte og uekte. Uansett hvordan du vurderer kvaliteten deres er det unektelig interessant hvis du bruker et øyeblikk på å reflektere over det.

DET SOM VIRKELIG gjør kvelden for meg er at jeg tilfeldigvis sitter bak tre drita unggutter i identiske hettegensere fra merchboden. Fra og med første låt står de stort sett oppreist i seteraden og gauler og headbanger. En av dem sovner og faller på gulvet og blir ført vekk av snuten.

Uansett legger dette ingen demper på stemningen for de to resterende guttene, som etterhvert tar av seg genserne, og så t-skjortene. De veiver med klesplaggene over hodet og har en spesielt ritualistisk move der de pisker løs på setene sine med dem. Konserten peaker for min del når en av dem treffer meg i ansiktet midt i «Eyeless».

Les også: Hva har skjedd med Shining?

Ekstranummeret er blottet for store melodier til fordel for tre av de mest nådeløst brutale kuttene fra de to første platene. Jeg headbanger på meg en mindre hodepine under «People = Shit».

Den fremoverlente avslutningen forsterker inntrykket mitt av hva det faktisk er Slipknot driver med. Selv om det stort sett er enkle riff og populistiske refrenger har de lykkes i å oversette ekstrem, kaotisk metal til stadionrock-format uten å låte utvannet.

I en bedre verden hadde flere band kommet unna med å holde på sånn.

Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.

Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.

Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.

Velg din størrelse: Samtidig godtar du våre vilkår.
Ønsker du å donere et annet beløp (uten t-skjorte) kan du gjøre det direkte med Vipps. Velg «Send» og tast inn nummeret 586717 eller søk opp NATT&DAG.