Teknologioptimismens mørke side

Ideene som råder i Silicon Valley er bekmørk nihilisme forkledd som en app, en VR-løsning eller et romprogram.

b
a

Toppsjefer i Silicon Valley investerer i bunkere på New Zealand. Jeff Bezos og Elon Musk satser på romprogrammer. Mark Zuckerberg vil gi VR-briller til alle mennesker i hele verden. Alt dette er tapsprosjekter. De gir ikke økonomisk mening. Det vil si, de gir ingen økonomisk mening med mindre de gambler på at verden slik vi kjenner den kommer til å gå under. Rikingene er i ferd med å legge en fluktplan.

DET ER ET UBEHAG i kulturen. Det er forespeilet at minst en million dyre- og plantearter vil dø ut som en følge av global oppvarming. 1% av verdens befolkning eier 99% av verdens formue. Ingen av trendene ser ut til å stoppe med det første.

Selv milliardærene begynner å bli urolige. I en TED Talk advarer Nick Hanauer, en av de tidlige investorene i Amazon, at hvis ikke noe endres snart, kommer folk til å plukke opp høygaflene. Hoder vil rulle.

Hvorfor skjer det ingenting? Hvorfor gjør ingen noe?

«VI GJØR MASSE!», runger det fra en dal hvor Ohlone-folket levde i pakt med naturen inntil slutten av 1700-tallet. Dalen, bedre kjent som Silicon Valley, har nemlig svaret klart allerede. Ikke bare spiser vi bananer feil – som Buzzfeed må forklare oss gang på gang – vi gjør alt feil! Og teknologien vil redde oss.

Disrupsjon, baby! Det er det som må til. Lei av å gå på butikken med store planer om å spise sunt, for så å kapitulere og kjøpe grandis i stedet for? Bare ta på deg denne stroppen mellom pungen og anus som måler blodsukkeret ditt og så får du et skreddersydd forslag til en meny som passer akkurat for deg – og bare deg!

Silicon Valley er et merkelig sted, og det har vært skrevet nok om det fra før. Likevel skader det ikke å skrive enda litt til. Det er viktig at vi lytter til disse menneskene. De sier noe viktig om oss, om arten vår, om nåtiden, og – ikke minst – om fremtiden.

Les også : «Uncanny Valley» er et fascinerende innblikk i ideologien som former samtidens techindustri

LYTT TIL MARK Zuckerberg, for eksempel. Mark Zuckerberg er ingen vanlig person. Han var den yngste selfmade milliardæren i historien, inntil i fjor da Kylie Jenner tok over tronen (yaass queen). Han er også en mann med visjoner, illustrert ved de bisarre nyttårsforsettene han har satt hvert år siden 2008.

Det begynte med at han i kjølvannet av finanskrisen ville vise til de ansatte ved Facebook at han Tok Dette Seriøst og hadde derfor som forsett i 2009 at han skulle bruke slips hver dag. Siden har han, i kronologisk rekkefølge, hatt som forsett å: lære seg mandarin, være vegetarianer med unntak av dyr han hadde skutt selv, kode litt hver dag, møte en person som ikke jobber i Facebook hver dag, skrive ned noe han er takknemlig for hver dag, lese en bok hver 14. dag, lage en kunstig intelligens han kunne ha hjemme OG løpe 365 kilometer, møte folk i hver eneste amerikanske stat, fikse Facebook og være vertskap for debatter om samfunnsrollen til teknologi. Det er imidlertid ingenting i forhold til forsettet hans for 2020, eller for å være mer presis, for det neste tiåret. 

Nå har Mark løftet blikket. Han skal ta fatt på den amerikanske boligkrisen.

Den amerikanske boligkrisen er mildt sagt fucka. Til tross for at ca. 18 000 000 hus står tomme på en gitt dag er det i overkant av 500 000 personer som ikke har et sted å bo (Endhomelessness.org). Men Mark har en løsning, virtuell virkelighet.

I et FB-innlegg der han oppsummerte 2019, skrev han at muligheten for å være «til stede» hvor som helst også vil hjelpe oss å løse mange av de største samfunnsmessige problemene i dag, som økte bokostnader og geografisk ulikhet: 

«Today, many people feel like they have to move to cities because that’s where the jobs are. But there isn’t enough housing in many cities, so housing costs are skyrocketing while quality of living is decreasing. Imagine if you could live anywhere you chose and access any job anywhere else. If we deliver on what we’re building, this should be much closer to reality by 2030».

VIRTUELL VIRKELIGHET skal fjerne behovet for å flytte for å få jobb et nytt sted. Arbeidstakeren kan «være til stede» på jobb, når de i virkeligheten befinner seg flere hundre kilometer unna. Kanskje vil dette ha en viss effekt på boligmangelen, men det løser ikke det underliggende problemet. Det er at det ikke er nok jobber, den tingen som folk trenger for å kjøpe eller leie bolig i utgangspunktet. Trolig gjør Marks «løsning» bare vondt til verre: I stedet for å konkurrere mot de som bor i samme by som deg om de samme jobbene vil man måtte konkurrere med folk fra hele verden. En global spredning av virtuell virkelighet vil føre til global sosial dumping. Vestlige industrier outsourcer allerede produksjon til lavkostland som Kina og Bangladesh. Er det noen tvil om at den kognitive industrien ikke kommer til å gjøre det samme?

Hva er forskjellen på dette og «Normal Kapitalisme»? Vi må kjapt innom nyliberalismen.

DET NYE MED nyliberalismen var dens drastiske endringer i kapitalens prioriteringer. Der hvor kapitalister tidligere hadde sett seg fornøyd med å tilby produkter og tjenester som folk hadde varierende behov for, åpnet nyliberalismen et helt nytt marked – markedet for essensielle tjenester. Sykepleie, barnepass, eldrehjem og lignende felt som tidligere hadde vært statens domene, ble en del av det frie markedet. Dette er ikke ting som folk bare har et alminnelig behov for, det er ting folk trenger for å overleve.

Nyliberalismens genistrek var å spørre, «men hvorfor kan vi ikke tjene penger på det også?».

Les også: «iHuman» vil ha oss til å ta debatten om kunstig intelligens. Men hvilken debatt?

TIL OG MED Det Internasjonale Pengefondet (IMF), den nyliberalistiske institusjonen fremfor noen annen, begynner å lure på om kanskje det muligens kan være noen bitte-pitte-små problemer med den økonomiske politikken de har ført siden 1945.

Hva er disse problemene? Intet mindre enn en eksistensiell trussel mot menneskeheten: klimaendringer, økonomiske forskjeller, og den manglende evnen til det liberale demokratiet å gjøre noe med disse problemene. Nyliberalismens gamle forkjempere ser her den åpenbare begrensningen til deres eget system: de kan ikke tjene penger hvis det ikke lenger finnes folk som betaler for tjenestene deres. 

HER KOMMER MARK Zuckerberg tilbake – eller mer spesifikt, det Richard Barbrooks og Andy Cameron kaller the Californian Ideology. I et essay fra 1995 med samme navn legger Barbrooks og Cameron frem en idehistorisk analyse av fremveksten til Silicon Valley. Hovedargumentet deres er at Silicon Valley er en syntese av to i utgangspunktet motstridende idehistoriske tendenser, «the free-wheeling spirit of the hippies and the entrepreneurial zeal of the yuppies (jappene)».

FRA HIPPIENE har de lært å sette pris på personlig frihet og og å være i opposisjon til autoriteter, i tillegg til en generelt liberal holdning i sosiale spørsmål. Fra jappene tar Silicon Valley ideen om entreprenøren som den som beveger verden, og en sterkt konservativ holdning i økonomiske spørsmål. Denne uhellige alliansen toppes med en mystisk tro på teknologi som det ypperste verktøyet som kan frigjøre oss fra … ja, hva du vil egentlig.

Uber vil ha selvkjørende biler i gatene for å frigjøre oss fra kjaset og maset det er å kjøre fra A til B (eller gå eller sykle for den saks skyld). Facebook vil lage virtuelle agoraer for å frigjøre oss fra debattspaltenes harde sensur. Amazon vil revolusjonere måten vi kjøper og selger varer på.

Det viktige er at disse løsningene, i den grad det var noe problem fra før, på død og liv ikke kan være kollektive. Entreprenøren, som jobber dager og netter for å utvikle en eller annen teknologi, skal bevege verden. Og fordi bevegelse er moralsk (Facebooks opprinnelige motto var «Move fast and break things»), og fordi entreprenøren er en beveger, så er entreprenøren pr. definisjon moralsk. Bare husk Googles gamle motto: «Don’t be evil».

Les også: Den akademiske eliten samlet seg på Nobelinstituttet for å høre Fukuyama fortelle oss at det er veldig vanskelig å løse klimakrisa

Denne ideologiske miksturen er i beste fall ustabile greier. Silicon Valley overlever mye takket være statlig finansiering. Som Barbrooks og Cameron skriver: også amerikanerne har planøkonomi, det er bare det at de kaller det for forsvarsbudsjettet.

Fetisjeringen av teknologi er en nødvendig konsekvens av denne innebygde selvmotsigelsen. For å rettferdiggjøre sitt eget selvbilde som hyperliberale frihetsforkjempere er det essensielt at de ser på støtte fra staten som et nødvendig onde for å spre teknologi. Teknologi som til slutt vil gjøre staten overflødig.

I praksis artikuleres dette som en sosioøkonomisk fatalisme. Det finnes ikke noe alternativ, sier de, til den kinesiske modellen. Enten kan vi få statssanksjonert teknologi og sosial kreditt, eller så kan vi få Silicon Valley og universell frigjøring.

Sannheten er selvfølgelig at forskjellene mellom Kina og Silicon Valley er minimal. Sosial kreditt blir det uansett, spørsmålet er bare om teknologien skal være styrt og eid av sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet eller av konsernsjefer i Silicon Valley.

DET ER HER vi kan begynne å antyde at dette ikke lenger er noen vanlig kapitalisme. Kapitalister har sjelden vært fans av staten, men det 20. århundret, i hvert fall etter krigen, var lenge historien om hvordan industrialiserte nasjoner fant et kompromiss mellom stat og kapital. Det er med nyliberalismen at dette kompromisset går i oppløsning.

Det er også her man ser begrensningen til Barbrooks og Camerons analyse. I deres analyse er Silicon Valleys teknologioptimisme først og fremst en ideologisk mekanisme for å rettferdiggjøre en form for cowboy-kapitalisme. Med andre ord, Silicon Valley er teknologioptimister fordi de tror at teknologi faktisk kan løse alle samfunnsproblemer. De har en generell tro på fremtiden og mulighetene som ligger foran dem.

Jeg tror dette er feil. Silicon Valley er stort sett befolket av harde realister. De tror på klimaendringer, de tror på at sorte, homofile, og transpersoner undertrykkes, og de kan til og med forfekte mer eller mindre marxistiske hypoteser om hvordan kapitalismen undertrykker arbeidere. Problemet er at de i tillegg er nihilister. De tror ikke egentlig at disse problemene kan løses. 

I stedet for å lese troen deres på at teknologi kan løse sosioøkonomiske problemer som en teknologioptimisme, bør vi lese det som det det er: et totalt fravær av enhver tro på menneskeheten og dens muligheter. 

DENNE NIHILISMEN har i det siste tatt en enda dystrere retning, som for så vidt ikke burde kommet som noen overraskelse. Det er åpenbart for de fleste at oljeavhengigheten vår er et problem. Dette vet Silicon Valley veldig godt, som er grunnen til at de fleste selskapene som har hovedkvarteret sitt der har ambisjoner om å være fullstendig utslippsfrie. Men i 2019 begynte en trend som burde heve noen øyenbryn. De store tech-selskapene, med Google, Microsoft og Amazon i front, gikk inn i profittvennlige partnerskap med oljeindustrien. Produktet de tilbyr er maskinlæringsalgoritmer som kan effektivisere oljeleting- og utvinning, altså det eksakt motsatte av det vi trenger. Denne forretningsbeslutningen kan ikke forklares med at de tror at teknologi vil redde oss fra klimakrisen. Den eneste fornuftige forklaringen er at de gir faen.

Det er nesten så man skulle tro at det som driver dem er et kaldblodig overlevelsesinstinkt, og at de er villig til å la verden gå under så lenge de kan sikre eksistensen til seg selv og en fremtid for sine (hvite) barn.

OG DA HAR jeg ikke engang nevnt de virkelig mørke sidene av Silicon Valley. Peter Thiel, for eksempel – tidligere sjef for PayPal, risikokapitalist og filantrop med en særlig interesse for livsforlengende teknologier – har hevdet at det som gjør startups så effektive er at de er mikromonarkier. Stater har visst litt av hvert å lære av denne organisasjonsformen. Hans støtte til Donald Trump var pragmatisk. For ham var Trump mellommannen mellom det amerikanske demokratiet og USA A/S, ideen om et USA styrt som en bedrift med ingen ringere enn Thiel selv som CEO. Han har også sittet i styret til, men senere trukket seg ut av, et prosjekt for å bygge byer på havet, en visjon han da hevdet var «one of the few technological frontiers that has the promise to create a new space for human freedom». Jeg mener å huske å ha sett noe lignende i den post-apokalyptiske dystopien romantiske komedien Waterworld.

Han har også flørtet med noen av de mest ekstreme stemmene i alt-right bevegelsen, som tidligere forretningspartner Curtis Yarvin, alias Mencius Moldbug kjent for å snakke om «raserealisme» og å ikke være helt fremmed for muligheten for at noen typer folk faktisk er bedre egnet enn andre til å være slaver.

Forskjellen mellom Thiel og resten av Silicon Valley er likevel minimal. Han sitter i styret til Founders Fund, et risikokapitalfond som har investert i Facebook, Airbnb, Linkedin, og mange andre, og er godt likt i dalen (det vil si, han har mye penger). Det er ingen kulturkrig i Silicon Valley. Den eneste forskjellen er mellom aktører som kjenner verdien av god, liberalvennlig markedsføring, og dem som ikke gidder å late som.

PROBLEMET ER selvfølgelig ikke apper, VR-briller, og egentlig heller ikke romprogrammer. Problemet er, som det alltid har vært, at noen folk har mye mens andre har lite. Vi beveger oss mot en verden hvor noen har alt, mens resten har ingenting. Bare spør Siri. 

Les også: Møt TravisBott, en AI-generert Travis Scott-klone