Hva har Cez siden sist?

Cezinando om: seg selv, det nye albumet, det forrige albumet, kunst, følelser, hiphop, estetikk, smak og TikTok. 

b
a

FORRIGE GANG NATT&DAG snakket med Cezinando ville han bli størst. Han hadde akkurat gitt ut det prisbelønte albumet Noen ganger og andre, han hadde grått fordi «Håper du har plass» ble brukt i SKAM. Siden den gang har han tatt hjem vandrepokalen som er å spille den aller siste konserten på Øyafestivalen. 

– Nå har jeg blitt bittelitt eldre, og litt sikrere på meg selv som menneske. Forrige gang jeg gikk en sånn vill runde med masse intervjuer og album og liksom – nå skal vi gønne på! – så var jeg egentlig ikke på et bra sted. Jeg var kanskje ikke moden nok. Så føler jeg jeg har hatt en bra sånn … formativ fase i livet mitt. Jeg har blitt mer sikker på hva jeg egentlig prøver på.

SIDEN SIST har han også dratt på backpacking i Sørøst-Asia («Så jææævlig klisjé!») og begynt på Statens kunstakademi («Jeg lagde en bullshit greie basert på scan av lungene mine»). Selve plata har blitt til i blant annet Sverige. 

– Det var en venn av en venn som har et sykt hus som han hadde veldig lyst til å låne bort. Så hang vi ut der en uke. Det var veldig nice. Jeg har alltid hatt en drøm om å være med et dreamteam og så være et sted og bare «okei nå er vi her en uke», så man bare sovner, våkner og jobber … 

Drømmelaget bestod av Ole Torjus Hofvind, Eivind Helgerød, og Axel Carlsson. Og så var Maria Pasenau en tur innom og tok bilder.

– Jeg har gjerne et sett referanser og ting jeg ønsker å … et par kjerneverdier eller filosofier som det gjelder å få de man jobber med til å forstå, og så derfra jobbe sammen om noe.

Hvilke verdier var det du ville formidle denne gangen som du ikke ville formidle forrige gang?
Noen ganger og andre var veldig retrospektivt. Nostalgisk i både fremtoning og historier jeg valgte å dra frem. Dette handler mye mer om . Det er mer et direkte avtrykk av det livet jeg lever nå.

HVA ER DET med Cezinando, egentlig? Muligens er det noe med måten han kombinerer et alternativt og utfordrende image, spesielt med tanke på den estetiske pakka han pakker musikken inn i, med musikk som med enkle og nedtonede arrangementer, og tekster som kan tolkes både hit og dit, er noe veldig mange forskjellige mennesker kan relatere til.

Les også: «Et godt stup i et grunt vann» er et overflødighetshorn av idéer, kitschy kvantesprang og forbløffende vidd

– Det jeg prøver å uttrykke visuelt er egentlig bare en smak. Det er ikke nødvendigvis noen konseptuelle tanker rundt helheten. Fra gang til gang så vil man uttrykke den smaken med forskjellige uttrykk, ikke gjenta seg selv, jobbe med forskjellige folk som du føler kan hjelpe deg, som er på samme bølgelengde, som kan skape noe kult. 

 Ikke bare er det mange mennesker som hører på ham. Det er også mange forskjellige grupper mennesker som liker Cezinando. Han er en i høyeste grad kulminasjonen av en Oslo-hipster, men jeg er overbevist om at en fjortenåring på Vestlandet hører på Cezinando akkurat nå, og like sikker på at hjertet hennes slår litt hardere og litt raskere enn det pleier å gjøre. Det fører et ansvar med å være populær. Den som lager musikk med veldig mange streams, må også være veldig snill. 

– På et punkt etter forrige runde følte jeg at jeg fikk veldig mye oppmerksomhet fra folk som mente at jeg hadde redda dem og sånn. Den type tilbakemelding var jeg på den tiden ikke i psykisk form til å ta innover meg. Det var vanskelig for meg å føle at jeg betydde det for noen. Folk åpnet seg til meg og sa så mange personlige ting til meg. I Insta DMs og på gata.

– Lager ikke alle følelsesmusikk, a?

Spagaten mellom det kommersielt aksepterte og det helt individuelle og alternative har vist seg å være en potent kombo, når det kommer til popmusikken. Et godt stup i grunt vann ble lansert uten noen singler i forkant. Det er hans eget valg. Little Big Sister står for distribusjon, men de er ikke noe plateselskap som forteller hva Cezinando skal gjøre.

På mange måter går Cezinando mot strømmen, samtidig som han ikke egentlig gjør det i og med at han lager popmusikk. 

– Jeg følte ikke at jeg hadde noen enkeltstående singler som jeg hadde lyst til å presentere alene, som en pekepinn og en frister. Da låtutvalget var satt, var det ingen jeg hadde lyst til å presentere utenfor konteksten. Da var det like greit å være litt raddis å slenge det ut i ett.

Det er heller ingen gjester på albumet. 

– Det at jeg ikke har gjester er nesten litt sånn av praktiske grunner. Jeg vil ha livemateriale, og ikke vær amputert når jeg står på scenen. Ikke være avhengig av andre. Og så synes jeg det er utrolig vanskelig å jobbe med andre artister på eget materiale. Jeg elsker å være på andres materiale, for da …

Det er som å være på fest hos andre vs. å hoste fest. Du føler deg friere?
– Ja. Og hvis man skal si det på en litt mer saklig-kreativ måte: du forstår deg på greia og sier ja til å være med på en låt på grunnlag av det. Du føler at du faktisk kan tilføre noe. Det er jævlig gøy synes jeg, å være med på en King Skurk One-låt, for eksempel.

Hva synes du om at han har begynt å rappe som deg? Han trekker pusten mot slutten av hvert eneste ord.
– Gjør han det da? Men han har påvirka meg óg. Hele ideen om å ha et fargerikt tekstunivers. Han er leken som faen, og det er gøy å høre på ham. Men det er morsomt det du sier om å trekke pusten, for det er ikke et bevisst virkemiddel. Den eneste andre som har kommentert det er Gaahl fra Gorgoroth.

Å?
– Jeg møtte ham på en vinbar i Bergen og da sa han sånn: «Det er bra, men eg skjønner ikke greien med all den pustingen.»

Kanskje både jeg og Gaahl har litt problemer med intimitet?
– Ja, dere er vare på munnlyder og sånn.

Se også: Gaahl: – Jeg hører nesten bare på andre ting enn metal

CEZINANDO HAR IKKE intimitetsproblemer. Eller? Den offisielle historien om hiphopen de siste årene og Cezinandos plass i den, lyder omtrent slik: Stadig flere unge rappere tematisert følelser i musikken sin. Først gjorde Future og Drake det stuerent å sippe, så gjorde Soundcloud-rapperne det kult å være sårbar. Her i Norge har vi artister som for eksempel Cezinando som lager musikk som utforsker den nye mannsrollen. Det er ikke en veldig presis historieskriving, mener Cezinando selv. Han ser ikke på seg selv som en representant for den nye, myke mannen. 

– Det er på ingen måte noe jeg har bedt om, og jeg har i hvert fall ikke tatt cred for det. Men jeg kjenner til den tendensen, ja.

– Jeg vetta faen, jeg! Lager ikke alle følelsesmusikk, a?

Riktignok har han tonet følelsene og inderligheten ned et par-tre hakk denne gangen. Mener han selv, i alle fall. 

– Etter forrige album så var det noen som skrev at jeg hadde mistet mye av humoren og lettbentheten. Det tok jeg veldig til meg. Så det er noe jeg har prøvd å balansere litt mer. Jeg vil beholde en viss fargerikhet, selv om sangene kan være litt introverte. Og så har jeg prøvd å ikke bruke så mange ord. Skjære det ned, skrive mer smakfullt og mer muntlig, samtidig.

Jeg ymter frempå med at det følesesnarrativet er litt urettferdig mot hiphop-artister. Når en ung mann skriver tekster slik alle andre har gjort det hele tiden, og attpåtil tar i bruk noen hiphop-referanser her og der, blir man med en gang tolket som en representant for … et eller annet. 

Det er lenge siden yoyo-perioden i hiphop?
– Mange av de skribentene som henger seg opp i dette med følelser er nok blant dem som fortsatt ser hiphop som en «yoyo-ting». Den journalist-generasjonen før deg har litt den tendensen.

Det stemmer jo ikke på noe som helst plan at svart musikk ikke har handlet om følelser. Tvert imot.
Ja, det er bare helt faktafeil. Det er gubbete å si, men: hva stammer hiphop fra, liksom? Og, Young Thug! Det er den mest følsomme musikken som finnes, og har de i det hele tatt hørt Lil Wayne, liksom? Eller Gucci Mane som rapper om traumatisert barndom?

–WOAH! De som er født i 2003, 2004 er fungerende mennesker som går rundt og har meninger og sånn!

Han forteller at også han dealer med ting som skjedde i barndommen. Å lage musikk er en måte å sette hendelser i system. 

– Og så er det også en grunnleggende ting i mange mennesker at man savner sin egen purhet. Man blir voksen og forsøpla av egen skam og angst, liksom. Og humoren blir ødelagt og … 

Det er en avstand der, mellom Cezinandos veldige ønske om å gå tilbake i tid for å fikse ting som uttrykkes i tekstene, og den avvisningen av fortiden som ligger i lydbildet. Ikke mye med soundet minner om tidlige tiders rap og pop. Faktisk, høres det tidvis skamløst samtidig ut. Lyden av Cezinando er lyden av 2020. Og det fremstår nesten kalkulert, tar en utgangspunkt i det visuelle personaet hans, eller musikken han spiller på byen. 

Det er mye klimpring og strykere? Det blir fort veldig sukkersøtt? Er målet å bli bedre likt av tantene til lytterne dine?
– Det der sier du bare for å være morsom i intervjuet. Men Ole Torjus (produsent journ.anm.) har jo en musikalsk bakgrunn han også, fra litt sånn klimprete elektronisk musikk.

Er det ballett-arven som lever videre i deg, kanskje?
– Hundre prosent! Da jeg dansa på ballettskolen hadde vi en pianist i rommet som spilte for oss hver dag. Det har vært helt grunnleggende for musikkforståelsen min.

– Du får nesten spørre Ole Torjus om hvorfor han er så glad i klimpring. Jeg er glad i klimpring sjøl, jeg. 

Du er det?
– Ja … eller … Pfff. Jeg vet da faen jeg.

Spesiallager du musikken din for P3?
– For eksempel «Krokodilletårer», som er prosessert på den måten … Jeg tenker ikke at det veldig P3? Når jeg tenker P3, tenker jeg mer på en synthdrevet poplåt.

Jeg tenker en poplåt, som ikke er EDM, som likevel har dropp.
– Ja, word.

På «Spiderman» har du både strykere og dropp på én og samme låt.
– Jeg kjøper ikke at den er P3-musikk.

Det minner meg om da jeg spilte i strykeorkester og vi absolutt skulle spille Akon og sånn.
– Du er skarp, du er det. Men okei.

Litt stillhet. 

Hva er det du holder på med der borte på Kunstakademiet, a?
– For å være helt ærlig har jeg fått til veldig lite så langt. Jeg har laget et par videoer som ligger på Youtube, som ingen vet at ligger der …

– Det er inspirert av første gang jeg følte meg gammel, eller ute av touch med samtiden. 

Det måtte en kinesisk mime-app til for at Kristoffer Cezinando Karlsen (24) skulle føle seg gammel. Det er ikke helt urelaterbart. Sommeren 2019 var en reality check for mange 20-somethings. Reality checken het TikTok.

– Det var sånn wow, det her er noe som er etter meg! Så jeg ble obsessed med det. Det er dette iboende, intense behovet for å skjønne alt som har med ny estetikk å gjøre.

Stresset det deg?
– Sånn WOAH! De som er født i 2003, 2004 er fungerende mennesker som går rundt og har meninger og sånn! De skriver kronikker på NRK, liksom. Altså i 2004 hadde jeg sikkert allerede sett på porno.

Les også: Grimes’ «Miss Anthropocene» er en plate full av motsetninger og variasjon

Tilbake til de Youtube-videoene.

– Jeg hadde en periode der jeg så veldig mye på covere av kjente låter som ligger på Youtube. Det er en slags moderne måte å connecte med noen du ikke kjenner over internett. Å se at de liker den samme musikken som deg, og at de sitter og fremfører det med passion.

Å se en Youtube-cover er som å titte inn et vindu til noens liv. Man kan la seg fascinere like mye, eller mer av det som ikke er musikken som selve sangcoveren. Det er så mange små detaljer, både av det slaget som det er meningen at man skal se og det som ikke er det. Tilforlatellig platecover i bakgrunnen, utilforlatelig dorull. Like and subscribe. 

– Du ser hvordan det ser ut hjemme hos dem, du ser hva de har på seg, det er sangvalget, hvor i leiligheten de sitter og så videre. Så jeg lagde et par sånne ish-stereotypiske Youtube-karakterer som covrer sanger. 

I tillegg til å lage kunst på skolen har Cezinando i løpet av 2019 startet hiphop-klubbkveldene Klubb Verdensstjerne (KVS), som booker artister fra inn- og utland og ikke minst spiller kompetente og harde DJ-sett med 2010-tallets hiphop. Uten mikkmakk, uten for mye beatmiksing og uten å prøve å imponere. Hiphop slik det bør spilles, og slik det nesten aldri spilles i Oslo eller ellers i Norge, for den saks skyld. 

– Jeg er egentlig ikke noen god DJ. Jeg kan bare utrolig basic beatmixing og overganger, men det holder som faen når du spiller hiphop.

Han beskriver KVS som et overskuddsprosjekt basert på lyst. 

– Vi er tre stykker som liker fritidsaktiviteten Være På Byen og som savnet et sånt sted å dra. Vi innså at shit – vi kan faktisk ikke gå ut et sted å høre på kul hiphop! Det er liksom bare EDM-remikser av nesten kule låter. Det er mye crowdpleasing. 

Det går mye i Chief Keef. 

– Han har så enormt mye musikk, når man står der er det så mye å ta i. Og så spiller vi en mer under overflaten Chicago-ting som kanskje ikke så mange hører på, som er fett å spille på stort anlegg, som King Von, Sada Baby, Rico Reckless, Ballout. Alle de fete, egentlig. 

– Tidlig Young Thug som faen!

Musikken din høres jo ikke ut som noe av dette. Ikke i det hele tatt
– Jeg prøver å følge med på amerikansk hiphop. Og er litt nostalgisk i det også. Hører på gullæraen til Chicago, liksom.

Enda en ting som kan få deg til å føle deg gammel. Det er ikke så lenge siden dette var samtidsmusikk. Nå høres det allerede datert ut.
– Ja, jeg vet!

Blir vi rockegubber, bare med Chicago og hiphop?
– Ja, vi kommer til å bli det. Legit! Hvis ikke hiphop fortsetter å være fett, da. Jeg tenker mye på det, at man må være åpen.

Mye av den nye musikken som er bra lengter tilbake til tidlig 10-tallet.
– Det er akkurat det. Men, det skal sies til vårt forsvar, at mye av den hiphop-musikken som er utfordrende, er, enten den er selvbevisst på det eller ikke, grunner mye i den pre 2012 … Tidlig Lil B, Soulja Boy, Futuristic … Om det så er den trancesynthen i dur. Speaker Knockerz med «Flexin and Finessin» kunne vært sluppet nå og vært en hipp hit, liksom.

– Altså, wow! Smaken hans! 

Den ER jo Futsal Shuffle 2020.
– Akkurat det! Boom. There you go.

Hvorfor har det tatt så lang tid for dette til å piple inn i mainstreamen?
– Det har tatt lang tid. Men en del har holdt på ganske lenge.

Det har vært veldig mange andre tendenser. Afrobeats, cloud rap …
– Veldig mye av deres smak igjen stammer fra den samme greia.

Og så har man Young Thug-sounden, som har stagnert kreativt de siste par årene.
– Den har blitt veldig formalisert.

Vi har gått gjennom alle de andre referansene, tatt konsekvensene, så og si, av tidlig 2010-tall, og nå får vi tid til å løfte blikket og gå tilbake til den greia og bruke tid på det? Endelig kan vi sette pris på Rich Kidz og Skooly og tidlig Young Thug.
– Tidlig Young Thug som faen! Den gangen var han mye mer ignorant i stemmebruken. Ikke så melodisk-intrikat og sånn. Det er jo også tilbake, du har sikkert fått med deg han 645AR, som rapper squeeky *gjør til stemmen* «miiimimimimimimiiiiii!».

– Det er mye humor i musikken til 645AR, men han er óg en intellektuell. Ja, han er et eksempel på at man «går tilbake til 2010», men han er også 100 % konsentrert ekstremifisering av et ytterpunkt av Playboi Carti. Sånne ting føler jeg man ser mye nå i den aller nyeste hiphopen, at man tar ett element av en stil og gjør det enda mer ekstremt.

– Jeg føler jeg er i starten av den musikalske reisen min.

Denne tendensen til å bruke vokalen mer aktivt, og dra et eksisterende sound i en ekstrem retning, kan man også se i Cezinandos musikk. 

– Denne gangen jobbet vi mye mer materielt med vokal enn jeg har gjort før. Vi har brukt vokalen som et råmateriale som vi har bearbeidet og prosessert på en veldig moderne måte med DAW-en og alle disse plug-insa … Vi har fokusert mer på vokal fra startpunktet.

Ta «Krokodilletårer», for eksempel. Etter åpningsakkorder som minner om Lil Uzi Verts «XO Tour Lif3», starter Cezinando å synge. Først lavmælt og snakke-aktig, før vokalen gradvis skrus til i takt med at narrativet utfolder seg. Først bruker han bare sin egen stemme, før digitale effekter tar over, og til slutt har forvrengt stemmen helt. 

– Det er jo ikke et leie jeg hadde rukket opp til uten å transponere hele låta ned kanskje 2-3 tonearter, kanskje fire til og med, sånn at jeg på en måte akkurat rekker opp dit. Så først vi pitcha hele låta ned og jeg sang i vanlig leie akkurat så høyt som jeg klarte, for å få den sprekke/bare akkurat klare det-type vokalen. Så transponerte vi alt opp igjen, sånn at vokalen følger med opp, og da får du den pitcha i samme key som det jeg synger i egen stemme.

Du strekker deg lenger enn du egentlig klarer å strekke seg. Litt symbolsk?
– Det er en idé der om at det er en samtale, der to ødelagte selvbilder ender i en ødelagt samtale som når et veldig høyt intensitetsnivå. Men det er mest musikalsk. Det høres kult ut.

Forrige gang skulle han bli størst. Nå er han det.

– Hungeren etter suksess som en form for ultimat bekreftelse har avtatt ganske mye. Hvis man får den bekreftelsen én gang, føles det ikke uoppnåelig lenger.

Hva er målet ditt nå?
– Målet mitt nå er å tørre å bare lage musikk kun for å stå for det. Jeg føler jeg er i starten av den musikalske reisen min, at jeg ikke har klart å samle alle trådene i min smak enda.

Til hva?
– Til hva det etter hvert kan bli.

Les også: Taggerne og byplanleggerne er begge veldig opptatt av byen. Klarer å snakke sammen? Tja!