Historiens slutt, jordens endelikt

Den akademiske eliten samlet seg på Nobelinstituttet for å høre en av verdens mest kjente statsvitere fortelle oss at det er veldig vanskelig å løse klimakrisa.

b
a

Se for dere at det kommer en komet mot jorden. Hvis kometen treffer, utsletter den alt liv, dinosaur-style. Dette er faktisk et relativt ukomplisert problem. Kometen krever at kun én aktør – trolig USA – tar ansvaret for å stoppe den. 

– Det kommer til å gå greit. Sannsynligvis.

Det er Francis Fukuyama som snakker.

VI SITTER I et rom like ved Solli Plass i Oslo. Ikke hvilket som helst rom. Det er her, i tredje etasje i bygget til Det Norske Nobelinstitutt, at fredsprisen hvert år blir annonsert.

Den amerikanske statsviteren snakker om kollektive problemer og spillteori. Tidligere på dagen har han vært på Civita-frokost, noe som ble behørig dekket av norske medier. Er vi de eneste norske journalistene som ikke orker å stå opp tidlig? Godt mulig, salen er i alle fall befolket av Blindern-tryner, og det er tilsynelatende ingen andre journalister her, selv om Geir Lundestad sitter på nest bakerste rad og utstråler, vel, auraen til Geir Lundestad, og selv om Nina Witoszek spratt opp trappene til salen like foran oss. Men vi er ikke kommet for å se D-kjendiser fra akademia.

Vi er kommet for å se en A-kjendis fra akademia.

LES OGSÅ: Guide: Den beste virus-underholdningen

FRANCIS FUKUYAMA er identitetspolitikkens dissektør numero uno. Han er trofast forsvarer av den liberale orden, og – fordi han har beveget seg fra høyrevridd neo-con til det politiske sentrum – tenketankenes favorittakademiker. Den politiske vandringen vitner nemlig om at han er villig til å endre synspunkt konfrontert med empiri. At han tross alt ikke har endret synspunktene sine mye, bekrefter det tenketankene vet om seg selv: at de har rett. Sånn cirka, i alle fall.

Og så skriver Fukuyama lettfattelige bøker, om staten, om verdier og identitet. 

Long story short: den politiske utviklingen går i feil retning. Det gjør et i utgangspunktet veldig vanskelig problem, klimakrisa, til en nesten uløselig et. Politikere har halvhjertet prøvd å få utslippene ned i mange tirå, men ingenting skjer.

Utslippene stiger. 

– Mange er av den oppfatning at demokratier er ineffektive.

Fukuyama snakker sakte, med veldig tykke R-er og nesten helt uten karisma. Han nevner hullet i Ozon-laget, som ble oppdaget i 1986. I likhet med den fiktive kometen han begynte med, var dette også et problem som kunne fikses relativt lett. 

– Siden problemet i hovedsak stammet fra noen få land, var det mulig å komme til enighet om tiltak. 

Kun tre år etter at hullet var oppdaget, var Montreal-protokollen på plass. Avtalten regulerte bruk av CFC-gassene som hadde laget hullet. 

Men hvordan i svarte skal vi løse klimakrisa?

DET LURER FUKUYAMA på. Og det lurer en sal fylt av akademikere med blazer på. Et lass unge kvinner og menn med briller og anonyme klær lurer også på det, der de sitter blant oss og tilsynelatende er klare for å på 20 minutters varsel gjøre en innsats i norske departementer. I det kirkelignende rommet er det stille.

Men folk holder faen ikke kjeft om at Fukuyama skrev et essay i 1989 med tittelen «The End of History?», og folk holder heller ikke kjeft om at han utvidet essayet til en bok som heter The end of History and the Last Man, tre år senere. 

Historien har jo ikke slutta, påpeker folk, fornøyd med å vunnet den dype innsikten at tider skal henrulle og slekter skal følge slekters gang. Og dessuten bytter vi regjering en gang i blant, ofte i forbindelse med valg.

Historien fortsetter!!!! 

DESSVERRE HAR akkurat dét vist seg å være et problem. Økonomien dundrer videre. Olje pumpes opp, kull graves opp, og begge deler brennes, noe som frigir CO2 som fyller atmosfæren hver eneste dag, og sakte men sikkert varmer opp atmosfæren. Temperaturen har allerede økt med én grad siden førindustriell tid.

Paris-avtalen vil begrense oppvarmingen til 2 grader innen 2100. En studie i Nature Communcations, viser at temperaturen vil stige fem grader, om kloden fortsetter med klimapolitikk tilsvarende Canadas, Russlands eller Kinas politikk i dag.

Historien får ikke lov til å slutte her.

LES OGSÅ: Gründerhelvete: Vi lot D2s «Ledestjerner» forklare hvordan vi kan kjøpe oss bedre klimasamvittighet

FUKYAMAS TESE ble lansert idet 80-tallet var iferd med å bli 90-tall, men 30 år senere er det bare å slå fast at 80-tallet fortsetter, bare ikke oppi hodene våre. Det er derfor vi nå står midt oppi en klimakrise, som absolutt ingen ser en vei ut av. Klimaet er en oljetanker som det tar tid å snu. Utenfor skinner februarsola på Slottet, og en dame går forbi i flyvertinne-uniformen sin. 

På Nobelinstituttet heter det forresten ikke klimakrise, men «the climate challenge», optimistisk nok. Men stemningen er mindre preget av grønnvasking enn av total nihilistisk apati.

– Det har aldri noensinne eksistert et troverdig alternativ til den kapitalistiske modellen.

FØR FUKUYAMA inntok talerstolen viste økonomikommentator i Financial Times, Martin Wolf, frem en lang rekke grafer. Ingen av dem hjalp på humøret. På den første Powerpoint-sliden hans stod det «People, not capitalism, are the problem». I den grad at kapitalismen er noe mennesker har skapt, så kan han ikke ta helt feil. I spørsmålsrunden etterpå tar en dame ordet og sier at det trengs litt kapitalismekritikk.

Wolf avfeier henne. 

– Det har aldri noensinne eksistert et troverdig alternativ til den kapitalistiske modellen, sier han, og legger til:

– Jeg levde under den kalde krigen.

LES OGSÅ: – Jeg vet om en kvinnelig psykolog som fikk en truse i gave av en pasient

En av grafene viser hvordan BNP og utslipp henger sammen. Men Wolff benytter anledningen til å trekke fram noe positivt: nylig stabiliserte utslipp per hode seg. Men om det er et tegn på økende ulikhet, heller enn lavere utslipp, betyr det bare at vi har enda et problem. Og like få løsninger som før. 

Selv om GDP og utslipp henger tett sammen, så må vi ha vekst, mener Wolf. Mennesker vil ha mer, og å gi dem mer hindrer konflikter i samfunnet i å bryte løs. 

FUKUYAMAS HOVEDPOENG er at akkurat det motsatte har skjedd i mange vestlige land. Resultatet er politisk polarisering. En polarisering som hittil har vist seg å være til fordel nasjonalistiske bevegelser, hvis fremvekst vil gjøre det ytterligere vanskelig å løse det problemet vi er for å diskutere, nemlig klimakrisa. 

LES OGSÅ: Miljø-trend? Endetidstegn? Nå SLIPPER du å dra på ferie!

Demokratiet er på tilbakegang, nasjonalismen på fremmarsj. Fra USA til Ungarn, til Storbritannia til India. Fukuyama ser bekymret på utviklingen. Han trekker frem to forklaringer. 

Den første er politisk. Demokratiet er på tilbakegang fordi de har vist seg å ikke løse oppgavene sine godt nok. 

– Mange er av den oppfatning at demokratier er ineffektive. At de er ikke i stand til å ta gode avgjørelser. Interessegrupper, lobbyister, og en endeløs rekke av parlamentariske diskusjoner og politiske manøvre kommer i veien for de tøffe beslutningene som kan forbedre velferden til folk flest.

«Stemningen er mindre preget av grønnvasking enn av total nihilistisk apati»

For mange land er dette sant, mener Fukuyama, og trekker frem: USA, Italia, India og Japan som demokratier som har opplevd at politikken har gått i vranglås de siste tiårene. 

Den andre forklaringen er kulturell: 

– Hvis det viktigste spørsmålet hadde vært den økte ulikheten som kommer som følge av globaliseringen, så skulle en tro at finanskrisa ville ført til økt oppslutning om venstrepopulistiske partier. 

– Men det er det motsatte som har skjedd: høyrepopulistiske partier har økt oppslutningen, mens venstresidens store partier er i ferd med å forsvinne. 

Og det har med identitet å gjøre, mener Fukuyama. Og med det har han kommet til kjernen av sitt syn på politikk: først og fremst handler om det å tilfredsstille folks behov for å føle at de blir sett. Problemet er: Hvordan får man det? Når det ikke er mer penger å ta av, kan man få legitimitet ved å appellere til nasjonalistiske følelser. Det er det som skjer nå.

Og det er dårlig nytt for klimaet.

Et av Fukuyamas hovedpoeng er at mennesker bare samarbeider under veldig spesielle forhold. Et slikt negativt – eller som det heter, realistisk – syn på mennesket og samfunnet, gjør den skandinaviske modellen til en ledestjerne. Vi har jo klart det! 

LES OGSÅ: Ny trend: dø miljøvennlig

DET ER I DEN forstand historien sluttet, ifølge Fukuyama. Ikke ved at hendelser sluttet å skje, men at forestillingsevnen nådde sitt ytterpunkt. Går det an å se for seg et ideal som er bedre enn frie valg og en liberal rettsstat? Hvis svaret er nei, har ideene fullført utviklingen sin. Er svaret er ja, betyr det at historien fortsetter.

Skal en dømme etter venstresidens politikk de siste tiårene er det vanskelig å argumentere for at Fukuyama tar feil. Det som i dag er radikalt: utvidelse av velferden, statlige bedrifter, høyere skatter, er ikke vesenforskjellig fra det sosialdemokratiske styringspartier en gang gikk til valg på i hele etterkrigstiden. Historien har i så måte, nådd sitt endepunkt. 

Men den har ikke stoppet. Den har gått bakover. 

– Folk blir ikke mobilisert av statistikker alene, men av å oppdage at naturkatastrofene skjer nå, foran alles øyne. Sånn som brannene i Australia.

Nå kan bare en katastrofe redde oss.

Det er det siste vi trenger å høre akkurat nå. Men vi klapper takknemlig for at Fukuyama fortalte oss dette likevel, før vi forlater Solli plass. Enda litt mer nedtrykte enn da vi kom.

Denne teksten stod først på trykk i NATT&DAGs mars-utgave. 

LES OGSÅ: BILDESERIE: Korona 2020