«The Lighthouse» er en marerittaktig skipperskrøne

Robert Pattinson og Willem Dafoe er perfekte i Robert Eggers vellykkede fremstilling av den altomfattende skrekken for tilværelsen.

b
a

Etter å ha blitt vist grå himmel, svarte klipper, øde omgivelser og truende stillhet får vi se Willem Dafoe prompe høyt mens han tisser i en potte. Dette er særdeles toneangivende for resten av denne marerittaktige skipperskrøna.

Det som gjør The Lighthouse til en forfriskende film er at den til tross for å passe perfekt inn i den tidsriktige bølgen av art-horror føles litt som den kunne vært laget når som helst. Utover den gammeldagse settingen er tematikken tidløs: å brytes ned av isolasjon og press, hjelpeløshet i møte med naturkrefter og hva som skjer når menn heller vil lyve og drikke sprit enn å bearbeide følelsene sine. Filmen fremstiller mildt sagt ikke tiden da MENN VAR MENN og gjorde ORDENTLIG ARBEID som noe å hige etter.

Les også: «Uncut Gems» er et eneste langt adrenalinrush

Robert Pattinson og Willem Dafoe er perfekte i hovedrollene, som ikke er noen overraskelse, i og med at disse har vist seg å være mestere av ville blikk og frynsete nerver i filmer som henholdsvis Good Time og Speed 2. Dafoe ser ut som et levende Christian Krohg-maleri, mens barten, arbeidsklærne og det intenst fysiske skuespillet gjør at Pattinson vekker assosiasjoner til Buster Keaton, eller Charlie Chaplin i Modern Times. Dialogen kan best beskrives som ramsalt.

Filmen er full av konstraster, ikke bare mellom lys og mørke, men også i bildenes størrelse, der kropper og ansikter oftest enten opptar hele bildet eller fremstår som små flekker omgitt av bekmørke rom og blek, grå himmel. Bruken av svart/hvitt og det nesten kvadratiske bildeformatet bidrar ikke bare til den tidløse følelsen, men også til følelsen av innestengthet.

Nesten helt fri for konvensjonelle skrekkfilm-skremsler til fordel for trykkende dårlig stemning – kvernende maskineri, tungt regn, ubehagelige scener med sinte måker alle som har blitt overfalt av fugler utenfor McDonalds kan relatere til – som av og til sklir ut i voldsomme hallusinatoriske utblåsninger.

Selv om filmen eksplisitt refererer til sjøfartsmarerittene til Melville og Coleridge minner den vel så mye om Lovecraft. Det er en sjeldent vellykket fremstilling av den altomfattende skrekken over både natur, kropp, andre mennesker, arbeid og tilværelsen generelt.