Mislykket reise på innsiden av den identitære bevegelsen

Identitær: En reise inn i Europas nye høyre er en tannløs og flat fremstilling av en ekstrem bevegelse.

b
a

«Hvis vi har en demonstrasjon, så plasserer vi ikke den tykkeste fyren foran med et banner. Generelt prøver vi å unngå tykke mennesker». Det sier Robert Timm, lederen for den tyske identitære bevegelsen, et sted i Rasmus Hage Dallands Identitær – En reise inn i Europas nye høyre.

LA DET IKKE herske noen tvil: de er opptatt av image, de unge europeerne som utgjør den såkalte identitære bevegelsen, det høyreradikale aktivistmiljøet, som forfatteren forsøker å komme på innsiden av. Dessverre bærer resultatet i veldig stor preg av akkurat det. Målet for boken er å forstå hvem de identitære er, og hvordan de tenker. I forordet skriver Dalland, «Formålet med boka er ikke å avsløre, men å undersøke». Det høres ut som noe man skriver når man nettopp har jobbet i to år med å komme på innsiden av en ekstrem bevegelse og ikke maktet å avsløre noe som helst.

LES OGSÅ: Kommentar: – Vi må tørre å snakke om Norges plass i Europa igjen

AT FORFATTEREN ikke evner å komme på innsiden er en svakhet, men det er en svakhet som kunne blitt maskert om vi kom på innsiden av forfatteren. Og det hadde ikke trengt å være personlig. Dalland reiser rundt i Europa, hvorfor ikke skrive om det også? Skrive om alt det han ser, forsøke å kontekstualisere utsagnene til de identitære? Leser man boken slik den er fremstår Europa som et kontinent i borgerkrig. Slik er det ikke å reise rundt i verdens mest utviklede og demokratiske kontinent.

DE IDENTITÆRE later som at de ikke hører til ytre høyre, men som forfatteren påpeker: fellestrekkene mellom de identitære han snakker med er at de utpeker minoritetsgrupper, at de har sterke anti-islamske meninger, er sterke motstandere av venstresiden og at de ønsker en statsbasert Leitkultur. I tillegg kommer ideen om «remigrasjon». Høres litt små-fascistisk ut gjør det ikke? Legg til at mange i bevegelsen har bakgrunn fra nazistiske organisasjoner, og at de snakker om å angripe før de blir angrepet, mens de skyter med AK-47 på polske skytebaner. Europa, våkn opp! For å parafrasere de identitæres egen propaganda.

Ja, her er det retten og sletten ganske mye å forstå, som forfatteren sier. Men gjør han det? Prosjektet hans er så preget av det kildene sier med munnen sin, at han mest av alt fremstår som et talerør. Og det er jo også slik de bruker ham.

HAR DE NOE å skjule, mon tro? Noen sitater gir hint. Ta for eksempel dette: «Jeg vet ikke om du kjenner til hvem Erwin Rommel var? En berømt tysk general fra andre verdenskrig. Han avslo luksus, og mente det ville gjøre mannen svak, og han levde et enkelt og måteholdent liv. Jeg er enig og prøver selv å gjøre det samme.» Hylle en nazi-general. Helt normalt!

LES OGSÅ: En reise gjennom det autoritære Europa

I EN SJELDEN fin passasje et stykke ut i boken, skriver Dalland om den greske historikeren Herodot. Han innså at for å forstå mer av seg selv og mer av sin egen identitet, behøvde man andre kulturer å speile seg i. Den innsikten kunne vært et fint utgangspunkt for resten av boken. Både for å åpne leserens sinn for for det som kommer, men også som en påminner om at de identitære er produkter av ganske konkret europeisk tankegods i møte med innvandringen, og at dette stikker dypere enn den historiske fascismen eller nazismen, selv om disse er nærliggende paralleller. Forstår vi de identitære, ser vi også oss selv i et klarere lys.

Et konkret eksempel: «Bygg festning Europa», er et av de identitæres slagord. Og det er jo det EU gjør. De identitære tar på mange måter bare konsekvensen av EUs faktisk eksisterende grensepolitikk. De identitære sier det bare litt mer rett ut, og så plusser de på med konspirasjonsteorier som the great replacement, hvilket gjør at de tar det enda et skritt lenger og tar til orde for remigrasjon – i praksis deportasjoner.

I STEDET STARTER boken med at forfatteren ikke kommer inn på Berghain. Ellers er det en flat og lite personlig bok. Dalland nevner at han røyker litt hasj i Amsterdam, og én gang beskriver han ølen sin som «min sedvanlige pils». Og det er vel egentlig det mest spenstige som kommer fra den monotone og uinspirerte fortellerstemmen. Boken er ellers stappfull med helt ubrukelige setninger: «Martin Sellner er helt enig da jeg poengterer at hatefulle ytringer vel ikke er veien å gå». O-K-A-Y!

DET FREMSTILLES som om boken «bare presenterer» de identitæres synspunkter, og at for å forstå må man møte og høre på også de man er uenige med. Men vi blir aldri kjent med dem forfatteren møter. Identitær: En reise inn i Europas nye høyre beskriver intervjuobjektene sine kun overfladisk («sleik, velpleid skjegg» osv.), og sitatene ligner mer på talepunkter enn noe som kommer frem i en åpen og tillitsfull samtale.

Det gjør dem ikke bare lite egnet til å skape innsikt, det gjør også intervjuobjektene boken er bygd rundt, flate – og dermed også Identitær: En reise inn i Europas nye høyre til en flat bok. En bok uten identitet.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Jonas Gahr Støre