My name is Nå … Best Akkurat Nå

Billie Eilish, ProllyNah, Jouska, Grimes, Kanaan og Ole & Silje Huleboer har sluppet musikk. Jippi!

b
a

Ny uke, ny spilleliste! Hver uke legger N&Ds musikkredaksjon til ti nye og primært norske låter i vår Best Akkurat Nå-liste på Spotify. Trykk på det lille kalendertegnet (desktop!) eller den lille trappa heeeelt øverst om du er på mobil, så kan du sortere det sånn at du får opp det vi har lagt inn sist først.

Tøyen Holding, Lars Vaular – Kan jeg få et vitne

Mest Seff i Tøyen Holding må være den rapperen i verdenshistorien som er gladest i virkemiddelet simile. På «Kan jeg få et vitne» lager man kvalitet når man henger (som spansk skinke), skryter av å ha flere plugger enn teltet til Merano – og om det skulle være noen tvil: gjengen går inn som junkies i en bod.

Det kan bli litt mye. Spesielt hvis (når!) gjesterapperne prøver å etterape Mest Seff. For det gjør de ikke bedre enn ham uansett. Men  Lars Vaular er nok en gang Lars Vaular, og tripper vant rundt akkurat den bjørnefella. Puh! 

– Yngve Sikko

Kanaan – Seemingly Changeless Stars

Denne anmeldelsen av Odense Sessions stod først på trykk i februarutgaven av NATT&DAG.

Ok: hvis Norge er så jævla hjemsøkt av JANTELOVEN, hvorfor har vi så mye bra prog, jazz og impro-virtuoser da? Når sosialdemokratiet er på sitt beste later det til å være perfekt grobunn for å gi litt faen i låtskriving til fordel for groove, improvisasjon og masse, masse gitarsoloer. Kanaan føyer seg fint inn i samme landskap som Jaga Jazzist, Elephant9, Bushman’s Revenge også videre, og viser at dette er en paraply det definitivt er plass til fler under.

Når du kaller platen din «The [sett inn ord her] Sessions» ligger det liksom litt i kortene at dette blir en løssluppen affære. Og godt er det, for selv om Kanaan er helt i stand til å lage gode komposisjoner låter de bedre jo mer utflytende de er. Det finnes en spesiell rå glede i å høre tre musikere som kjenner hverandre utrolig godt (pluss produsent Jonas Munk på ekstra gitar og synth) nærmest male og utforske et landskap sammen og dytte hverandre lenger og lenger oppover i et crescendo som aldri stopper.

Dette er klassisk psykedelisk musikk som plasserer seg tydelig innenfor en søttitalls estetikk uten at det låter som det har spesielt mye med narkotika å gjøre, og for meg maner det fram bilder av fjell, hav og generelt utemmet natur. Kanaan får ikke helt fram fleksibiliteten og variasjonen de viste på førstealbumet her, men når de jammer så jævlig hardt som dette syns jeg ikke det gjør noe i det hele tatt. Plata er en flott helhet full av opp- og nedbygninger som sannsynligvis er like diggbar for proggere, jazzfolket og stonerrock-crowden.

For litt siden gjorde min venn Raymond (ja, han fra Beglomeg!!) meg oppmerksom på at det en gang var positivt ladet å si at musikk SUGER. Dette er på tide å ta tilbake, og dette albumet er en perfekt anledning til å bruke det om. Det drar deg med på en reise og det er en tur som er vanskelig å rive seg bort fra.

– Eirik Kjøs Usterud

Les også: Her er vinnerne av Osloprisen 2019

ProllyNah – All In

Mye av dagens musikk høres ut som man prøver å reise tilbake i tid for å rette opp i feil som ble gjort i perioden 2000-2010. På årets hittil beste låt, «Futsal Shuffle 2020», høres Lil Uzi Vert ut som han er fra Chicago i 2009.

«All In» av Stavanger-rapperen ProllyNah minner litt om «Futsal Shuffle 2020». Men også 2000-tallets syden-eurodance og den gode gamle balladen. Låta handler om å overbevise noen om å bli med hjem fra byen, selv om kvelden er preget av mildt ubehag. ProllyNah slår fast: «me takler folk her litt bad / baby me kan stikke fra her».

Denne låta kunne aldri blitt sunget på Idol på 2000-tallet, men det føles som om den burde. Hadde vi bare gjort 2000-tallet riktig.

– Yngve Sikko

Billie Eilish – No Time To Die

At James Bond fortsatt er en filmserie som finnes er sinnssykt morsomt i seg selv. Det blir ikke mindre gøy av å se over CVen med popartister som har rugget seg ut av stresslessen og kommet seg inn i den uvante, særegne James Bond Musikk-sjangeren. Spesielt etter Tina Turner på GoldenEye, kanskje, da rockegitarer fikk større fokus, med bunnpunktet «Another Way to Die» fra Quantum of Solace av Jack White og Alicia Keys. Her er altså «No Time To Die», komponert av Finneas O’Connell, arrangert av Hans Zimmer og sunget av ingen ringere enn vår tids (les: fjorårets) mest trendy stemme, Billie Eilish.

Selv om låta er krystallklar i sine 60-tallsreferanser fra starten av (det første vi hører er det kromatiske Bond-motivet, etterfulgt av temaet på mutet trompet (hahaha)) klarer den smelte det sammen med Eilishs mumlete signatur. Hva formidles egentlig her? Kommer vi til å få se en ytterligere feminisert og myk James Bond? Har Eon Productions sett seg nødt til å trekke inn flere unge fans fordi de eldre mennene drikker seg til døde på Bollinger-champagne?

Underholdningsindustriens gigantiske, uransakelige krefter skjenker oss i blant med noe såpass merkelig og gøy at du nesten tilgir all dritten som tidligere har trengt seg inn i ørene dine. For dette er tross alt også en ganske digg ballade. Når James Bond-akkorden på den lettvrengte elgtaren setter et punktum innser man at man har følt seg litt som en hemmelig agent i fire minutter – mens man har hørt på Billie Eilish. Er ikke det funny, så vet ikke jeg.

– Ludvig Furu

Les også: Det beste fra Den norske James Bond-klubben