Anmeldelse: Brannbombe forkledd som en terningkast 4-film

Den politiske thrilleren «Sønner av Danmark» er rotete og overtydelig. Men spenningen er så god at den likevel aldri står i fare for å bli uinteressant.

b
a

«Hos Nordisk Film elsker vi at diskutere film – og det er helt okay at være uenige om film. Det er smag og behag. Men så snart vi læser kommentarer der er skrevet i hadsk retorik eller har racistiske toner, forbeholder vi os retten til at slette dem».

Kommentarfeltet til Youtube-traileren for thrilleren Danmarks Sønner er likevel fylt med kommentarer som er nettopp hatske og rasistiske. Én bruker skriver, helt ut av det blå, at «Danmark burde jo navngive Danmark til Tyrkiet» (sic!). En annen synes at filmen Danmarks sønner heller burde handlet om Tyskland: «Kan i lave en film om de 1200 seksuelle overgreb i Køln nytårs aften til 2016?». En tredje spyr ut antisemittisme: «Ussel anti-dansk anti-hvid propaganda. Men hvad kan man forvente fra sådan en flok perfide jøder, som jer.»

Les også: Algoritme-hacking: slik bruker du overvåkningskapitalismen til din fordel

Traileren har helt tydelig tiltrukket seg en viss crowd. Brukeren PepeTheGreat skriver «Nordisk Film hvordan føles det med dislike ratioen ? Hahahaha». 372 har trykket tommel opp, 508 har trykket tommel ned.

En annen bruker forteller at han stemte Stram Kurs ved Folketingsvalget, som en av 14 000. Totalt avga 3,5 millioner dansker sin stemme.

Hva er det med denne filmen?

SØNNER AV DANMARK finner sted i nær fremtid. I 2024 går en bombe av ved Nørreport i København og dreper et tjuetalls mennesker. Et år senere er det nystartede partiet Nationalbevægelsen på full fart mot regjeringskontorene. De er ledet av den ikke-så-veldig-karismatiske Martin Nordahl, som vil kaste alle ikke-hvite dansker ut av landet.

Midt oppi alt dette står 19 år gamle Zakaria. Han sliter med å finne ut hvem han er og hva han skal. Men han vet hvor han kommer fra: Han er irakisk flyktning og bor i Danmark sammen med moren og lillebroren. Faren er død i Irak.

Les også: Regissøren Céline Sciamma tror på det kvinnelige blikket, kjærlighet fri fra dominans … og likestilling, da

I etterkant av bombeeksplosjonen blir det et oppsving i rasistisk kriminalitet, og Zakaria ser hvordan det påvirker alle i nabolaget.

Han bestemmer seg for å gjøre noe med det.

Første halvdel av filmen bæres av Zakaria og ansiktet hans. Det er fylt med redsel, tvil og til slutt veslevoksen bestemthet. Han sier ikke så mye. Så får han en pistol i hendene, og historien begynner å ta form.

Filmens overordnede plot har sin hovedtyngde i andre halvdel. Der trer det politiske spillet frem i forgrunnen, og det gjør det i den grad at det føles som om filmen egentlig er to ideer som bare nesten har smeltet sammen til én. Vil Nationalbevægelsens mann rekke å vinne valget før Danmark eksploderer igjen? 

Regissør og manusforfatter Ulaa Salim står fra før bak en rekke kortfilmer. Flere av dem også med familierelaterte titler: Min bror, Vore fædres sønner, Fædreland.

Er dette to kortfilm-ideér i stedet for en langfilm-idé?

Eller er denne nesten episodiske måten å fortelle på en påvirkning fra TV-serienes stil og metode? Uansett er det litt rusk i maskineriet. Historien skrider ikke så ufortrødent frem som den burde ha gjort.


Skjermdump: Youtube.com

Danmarks sønner er Ulaa Salims første spillefilm. Det er ingen tvil om at dette skal være et slags foreløpig Magnum opus. Soundtracket etterlater i alle fall liten tvil etter at det har overfalt seeren med storslagen og patosfylt Mozart nesten to timer i strekk. Det illevarslende Requiem introduseres tidlig, og det viser seg at det skal komme tilbake med jevne mellomrom. Det er ikke bare overtydelig, men også slapt.

Til tross for denne litt haltende komposisjonen fungerer det som politisk thriller.

SPENNINGEN er i visse partier både til og ta og føle på og plottet tar noen vendinger her og der som bidrar til å holde på oppmerksomheten. Politisk kan filmen muligens oppfattes som spekulativ, noe kommentarfeltet på Youtube er en ganske god indikator på.

Men: de fleste som kommenterer har ikke faktisk sett filmen. Både høyreekstreme og innvandrere vil sannsynligvis kjenne seg igjen i deler av historien som blir fortalt.

Og da sier man kanskje … noe?

Ikke sånn å forstå at dette er en solskinnshistorie om at alle egentlig er like inni. De politiske implikasjonene i filmen er dystre. Vold avler vold. Hvordan komme seg ut av denne katteknipa?

PS: På norsk har filmen av en eller annen ugjennomtrengelig grunn fått navnet Sønner av Danmark. En undres over dette behovet for å oversette to helt vanlige norske ord til … tre helt vanlige norske ord, men vi antar at dette har hatt positiv effekt på sysselsettingsgraden her til lands, så vi lar det passere.

Norge først, ikke sant? Eller var det Danmark?

Les også: «Star Wars: The Rise of Skywalker» lever opp til feil forventninger