Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Stemme

Sten Inge Jørgensen, Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Maria Kjos Fonn er årets beste of stemmer, synes vi. Hva synes du? Stem nederst i saken!

b
a

Prisen for årets stemme går til en person eller forening som har hevet nivået på den offentlige debatten det siste året.

Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon. De er alle vinnere, men her kan du stemme på den du liker aller best.

De nominerte til årets stemme er:

Sten Inge Jørgensen

Foto: Bjørnsonfestivalen

EN DAG KOMMER Norge til å ha en lang, polariserende og uforståelig debatt om EØS og norsk EU-medlemskap. Det kommer til å komme mange bastante påstander, og få kommer til å være helt sikre på hvilke av dem som er sanne. Dette er fordi den nesten ikke-eksisterende norske debatten om EU har gjort at vi ikke vet nok om våre seksuelt frigjorte, gestikulerende og speedo-brukende europeiske naboer. Hva er egentlig ulempene og fordelene ved norsk EU-medlemskap? Hvorfor er EØS bedre eller verre enn å bli fullverdig medlem? Hva er forskjellen? At svært få av oss kunne kommet med saklige argumenterer for eller mot dette er … litt skremmende. Hva gjør vi når mennesker med en klar politisk agenda begynner å påstå ting vi ikke vet nok om? 

Hvis Listhaug plutselig hevder at EØS-reglene krever at alle må gå med rosa burka eller om Vedum sier at EU tvinger oss til å ha sex med kuer istedenfor å spise dem, hva gjør vi da? Eller hvis 48 mennesker uriktig dømmes for trygdesvindel og ryker i kasjotten som følge av feiltolkning av EØS-regelverket? Som … eeh … har skjedd! 

Det er selvfølgelig helt greit å være både for og imot EU, og se fordeler og ulemper ved norsk EU-medlemskap. Men skal diskusjonen være nyttig må man vite hva man snakker om. Da trenger vi noe vi ikke har: en opplyst debatt om Norges plass i Europa.

En av de som bidrar til nettopp det, er journalist og forfatter Sten Inge Jørgensen, som kanskje er den i Norge som har gjort mest for å heve kvaliteten på debatten om EU, EØS og Norges forhold til resten av Europa.

Upartisk er han ikke. Jørgensen har med boka «Vi som elsker Europa» markert seg som en stemme for et tettere europeisk samarbeid. Men uansett hvilken side av debatten du står på bør man være enig i at det er bra med mer kunnskap formidlet på en saklig, lettlest og velargumentert måte. Ingen er tjent med en EU-debatt lik den vi så i Storbritannia før Brexit-avstemningen.

DET ER IKKE EN takknemlig jobb å skulle forsvare og nyansere synet på EU og EØS i norsk offentlighet, men det er en viktig og nødvendig en. EU er sammen med USA vår viktigste samarbeidspartner og har enorm innflytelse på hverdagen, sikkerheten og velstanden vår. Kunnskap om EU er viktig, og en dag må vi igjen ta stilling til om vi skal bli med eller fortsette å stå utenfor. Skal vi da klare å diskutere oss frem til et fornuftig valg trenger vi personer som Sten Inge Jørgensen. Derfor er han en av årets beste stemmer.

Foreningen Tryggere Ruspolitikk

Faksimile: Rusopplysningen.no

2019 HAR VÆRT ÅRET for stillstand i ruspolitikken. Men i påvente av rusreformutvalgets rapport som kommer senest 31. desember har ikke Foreningen Tryggere Ruspolitikk ligget på latsiden. Ina Roll Spinnangr, Dagfinn Hessen Paust og de andre i organisasjonen har skrevet utrettelig om skadereduksjon i både tradisjonelle og utradisjonelle medier. I Norge har rusliberalere alltid vært outsiders, noe som nok ikke bare har påvirket argumentene som har blitt brukt, men også hvordan disse argumentene har blitt fremført. 

Joda, den høflige og saklige debattstilen som FTR har gjort til sitt varemerke i året som har gått er kanskje den tenkende manns dress-i-marihuanamarsjen. Men den har like fullt tålmodig trukket den norske offentlige samtalen vekk fra sølepytten den vanligvis roter rundt i, og i retning opplyst og rasjonell diskusjon. Altså det som faktisk er poenget med å diskutere ting. Det er ikke bare en fordel for rusfeltet, som i årevis har skreket etter nettopp kunnskap, men for norsk offentlighet i sin alminnelighet.

I TILLEGG ER DET ikke noe tvil om at de er på vei til å få til det de prøver på. Informasjonskampanjene rundt omkring i Oslo denne høsten, som opplyste for eksempel om at det er fullt mulig å ta heroin, kokain, GHB, MDMA eller alkohol uten å dø høstet forutsigbart nok kritikk. Men denne prellet av som vann på gåsa, for hadde FTR egentlig gjort noe annet enn å spre informasjon som kan redde liv? Nei, faktisk ikke viste det seg. Og de gråskjeggete politimennene som bekymret seg for signaleffekter og annen heksekunst satt igjen med nevnte grå skjegg i postkassa, mens alle på Twitter lo av dem og mente de burde stilles ut på «naturhistorisk museum».

Maria Kjos Fonn 

Foto: Tine Poppe

I FJOR NOMINERTE vi romanen hennes, Kinderwhore, til årets beste litteratur. Boka handler om 12 år gamle Charlotte, om omsorgssvikt, overgrep og det å bli ødelagt og å ødelegge seg selv. I ettertid har Fonn tatt et tydelig standpunkt i debatten om virkelighetslitteratur: og i 2019 posisjonerer man seg som kjent best ved hjelp av bekledning, nærmere bestemt t-skjorter med budskap. På hennes t-skjorte stod det: Jeg er ikke Charlotte

Fonn har vært åpen om at hun har blitt utsatt for overgrep, og for oss som har opplevd Norge på nært hold de siste par åra, så vet vi jo at veien fra å påvise visse likhetstrekk mellom romankarakter og romanforfatter (eller et seremoniprogram, for den saks skyld!) til å rett og slett bare anta at hele boka er selvbiografisk, er farlig kort. Selv om Fonn er tydelig på at hun ikke er romankarakteren, har hun likevel vært åpen om at hun har tatt utgangspunkt i egne erfaringer: en oppvekst med mobbing, møtet med hjelpeapparatet, psykiatrien og livet med PTSD. 

Bøker som Kinderwhore gjør at vi klarer å tilnærme oss denne tematikken på en helt annen måte enn en faktabok ville gjort. Her kunne man priset et glimrende forfatterskap og dets ringvirkninger, satt et punktum og vært fornøyde med det – men det stopper ikke her. For Fonns åpenhet i etterkant har utvilsomt bidratt positivt til måten vi har snakket om psykisk sykdom på. 12. juli i år erklærte Aftenposten at de hadde fått nye spaltister, og introduserte Maria Kjos Fonn som «den nye vinen» … Ja, ja. Men de gjorde i alle fall noe riktig, for bidragene hennes er sterke. Hun skriver, som alltid, åpent om behandlingsformer og etterlyser et terapeutisk språk tilpasset et maskulint kodet raseri. Hun har skrevet om hvordan trygdemottakere blir stigmatisert som gratispassasjerer og om hvordan en human ruspolitikk nødvendigvis må innebære feminisme. Kvinnelige rusmisbrukere med lav sosioøkonomisk status er spesielt utsatt i et mannsdominert rusmiljø. Og hun skriver ut ifra et opplyst sted. 

SELV SÅ MYE SOM angst og depresjon dominerer mediene i Norge har vi fremdeles mye igjen å snakke om når det kommer til mental helse og utsatte grupper. Heidi Nordby Lundes demonstrasjon av kunnskapsløshet om psykisk sykdom på Dagsnytt 18 er bare et av eksemplene på hvor nødvendig stemmer som Maria Kjos Fonns er.

 

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!