Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Litteratur

«Rant 2», «Vi er fem» og «Nada» er de beste bøkene i år.

b
a

Prisen for årets litteratur gis til en bra bok alle bør lese. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets litterære flora. De er alle vinnere!

Du kan stemme på din favoritt nederst i saken og lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG.

Vi er fem, Matias Faldbakken

Forlaget Oktober

«LA DET STÅ et hus på Råset». På denne fabel-aktige måten åpner Matias Faldbakken sin femte roman. Det er også hans beste. Vi er fem handler om den stillfarne og nevenyttige Tormod Blystad. Han bygger hus og familie, snekrer sammen et liv, selv om det på et tidspunkt i ungdommen – ganske nøyaktig i det sekundet han snortet amfetamin – ser ut til at det ikke skal bli noe Liv ut av akkurat dette livet.

I Vi er fem blir det derimot liv ut av både det ene og det andre. Et leireprosjekt med ungene i familien går over styr, og romanen springer ut i rent konseptuelt horror/sci-fi/eventyr-land. Det samme gjør språket, som på ufortrødent vis spretter mellom det stiliserte og det lekne, det distanserte og det engasjerte.

Det er sjeldent at form og innhold i sin gjensidige avhengighet går opp i en høyere enhet i den grad de gjør over disse 200-og-noe sidene. Apropos form og innhold: Vi mennesker er leire, synes visst Faldbakken å hevde. Vi stivner, joda, men med bare litt jobb kan vi formes igjen. Men når alt kommer til alt er vi knyttet til jorda vi kommer fra. Det får implikasjoner, selvsagt. Kanskje blir det også en Oslopris av det?

 

Nada, Hanna Stoltenberg 

Gyldendal 

KAREN ER EN GODT voksen dame som ikke innfrir omverdenens forventninger. Ikke at hun prøver. Hun avviser rollene som mor og bestemor, og nekter å stille opp som en slags vikarvakt for familien i tidsklemma. I stedet chatter hun med menn på nettet og møter dem på bar. Det skal bli den kjernesunne datteren Helenes samlivskrise som vekker noe i Karin. Hun blir på ufrivillig vis virvlet inn i den, og enda nifsere, en mor-datter-tur til London.

  Utforskning av dysfunksjonelle forhold er ikke akkurat noe nytt litterært terreng, men likevel føles Nada som noe vi ikke har lest før. Stoltenberg verken flykter til – eller ryker på – klisjeene. Nada er tvert imot et resultat av et godt blikk, mettet på bilder som sitter: mager som sandsekker over belter, Helene som en gang bar sitt «bråmodne ansikt som et egg på en skje» og en ansatt som teller suketter med «konsentrasjonen til en nyutdannet sykepleier». 

I Nada er det som om man har hørt dialogene før – på bussen, på bar eller på butikken. Det er like gledelig som forferdelig å lese samtalenes spede begynnelser som ebber ut i klein stillhet eller dumme misforståelser. 

Den beskjedne sebra-stripede boken rommer en hel del. Beina er godt plantet i samtidstematikk, men Nada føles som noe nytt. Det hele har endt i en formfullendt og morsom roman som minst av alt ligner en debut.

 

Rant 2, Jon Refsdal Moe 

Fanfare 

PÅ SIDE 123 lader Jon Refsdal Moe børsa og fyrer av mot en annen av Årets Littertatur-kandidatene. Han skriver, midt i en passasje, om å henge på Blindern når man egentlig er alt for gammel til å bare henge på Blindern: «Matias Faldbakken-totebagen er et hipster-accessoir for folk som ikke er hippe […] Alle de kule ler når man kommer ned gata med en Matias Faldbakken-totebag».

Det er litt sånn skribent og tidligere teatersjef Jon Refsdal Moes andre bok, Rant 2, er.  Det er middlebrow om norsk urban middelklasse med et visst agg mot 90-tallets sosiologi-miljøer og … sånne ting, altså det som utgjør det kollektive traumet det tydeligvis var å være ung og drikke øl og ha sex på 90-tallet mens Bård og Harald laget god TV. Stakkars dere! Det må ha vært ille, tenker vi. Først ironisk, men så kommer vi på at sosiologi og postmodernisme er for 90-tallet det psykologi og angst er for alt i dag. Fuck det!!!

Eller? Refsdal Moe tar farvel med 90-tallets ironisering i denne boken, slik han har tatt farvel med det tidligere – for eksempel da han ble bedt om å oppsummere 00-tallet for Morgenbladet i 2009 og endte med å skrive om 90-tallet og hvordan det tok slutt med et «megetsigende hø hø» på slutten av en mail i 2003.

Lar man seg fascinere av slikt, er Rant 2 en fornøyelig liten bok. Det er et veldig sterkt parti om den norske venstresidens skiftende forhold til Riesling og Chablis, og det er generelt når den handler om slik sosial posisjonering at den er gøy. Det såre alvoret lusker likevel hele tiden i buskvekstene. Mot slutten grunner forfatteren over sitt eget utilfredsstillende forhold til (jada) sin egen far, og i forlengelsen seg selv (jada), uten å egentlig komme til bunns i det. Fliret til leseren stivner og man sitter med en følelse av at forfatteren ikke tør å åpne seg. Er han feig? Ja. Men den måten å være feig på føles veldig ekte – og jada – sår.

Og nei, vi kjenner oss ikke igjen. Høhø.

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!