Algoritme-hacking: slik bruker du overvåkningskapitalismen til din fordel

Du kan ikke unnslippe algoritmene, men du kan (kanskje) utnytte dem til din fordel.

b
a

HVORDAN OVERVINNE en motstander som er både større og sterkere enn deg? Dette grunnleggende problemet har fulgt oss i en del år. Siden David spente slynga si i og fikk øye på Goliat – minst. Flere mulige løsninger har opp gjennom tidene blitt forsøkt, med vekslende hell. De revolusjonære massebevegelsenes styrke lå i antallet. Nasjonalister og anti-imperialister i den tredje verden gjemte seg i skoger og fjellterreng og satte sin lit til geriljakrigens tålmodige taktikk, mens terrorister bruker … terrorisme.

Mot algoritmene fungerer verken steinslynger, geriljakrig eller terrorisme. Å være en tallrik masse hjelper heller ikke. For algoritmene er vi allerede en masse. Denne gangen er det svakheten vår, ikke styrken. Er det mulig å vri seg ut av dette jerngrepet? 

Les også: Bjarne Melgaard med VR-utstilling: – Folk har vært uinteresserte i den VR-greia

Men hva er en algoritme – egentlig? 

Stein Michael Storleer underviser i algoritmer ved Universitet i Oslo. Jeg ringer ham for å få et klart svar, men han avbryter meg allerede før jeg er ferdig med å stille spørsmålet. 

– Dette ordet «egentlig» er litt morsomt. Hva betyr dette «egentlig»? Hva er «egentlig»? At man misforstår hva en algoritme er?

Jeg påpeker at det mange, inkludert meg selv, slenger ordet «algoritme» rundt seg uten å helt vite hva det er for noe.

– Hva tror du det er da?

Det er visst ikke noen grunn til å gjøre det unødvendig komplisert. Storleer forklarer at en algoritme er en beskrivelse for hvordan man skal gå frem for å løse et problem eller utføre en oppgave. 

– En strikkeoppskrift på en Selbu-genser er en algoritme som forteller den som skal strikke hvordan man skal gå frem for å få til akkurat den genseren.

– Eller en IKEA-bruksanvisning. 

En algoritme i sammenhengen vi tenker på nå – altså slik de trekker i trådene bak hverdagen vi lever på div. flate skjermer – er altså ikke egentlig mer en oppskrift på hvordan innholdet på disse flate skjermene skal se ut. Det skumle er at den er basert på info om tidligere aktivitet på nevnte flate skjermene. Og enda verre, viser det seg, også basert på stemmeopptak fra mobilen din, kredittkorthistorikk og private chat-logger. Til og med 360-graders kameraet som brukes i en robotstøvsuger kan brukes til å overvåke deg.

Men dette er ikke algoritmens skyld, sier algoritme-lektoren. 

– Algoritmen er bare et verktøy for å gjøre … et eller annet.

DER KOMMER MENNESKET INN. Den tysk-sørkoreanske filosofen Byung-Chul Han hevder at big data og algoritmer setter den frie viljen på spill. Makten som tekno-kapitalismen utøver er total. I den korte og leseverdige boken Psychopolitics: Neoliberalism and New Technologies of Power fra 2017 skriver han at big data er et «høyeffektivt psyko-politisk instrument» som gjør det mulig å oppnå «fullstendig kunnskap om sosial kommunikasjon».

Denne informasjonen er ikke bare makt i seg selv, men instrumentene den innhenter informasjonen gjennom, altså alt det digitale som vi omgir oss med, har den leie bivirkningen at vi har startet å objektivisere oss selv. Vi er ikke lenger oss, vi er instagram-profilen vår, Facebook-likesene, Twitter-brukeren. Hvor ofte har du ikke stalket deg selv, som om du var en annen. Du ser på din egen feed og tenker: hva ville en annen tenkt hvis den så akkurat dette? Facebook har til og med en egen funksjon for dette, view as.

I VÅRE EGNE hoder har vi blitt objekter, lik vi er objekter (en datapakke) for algoritmene. Vi har blitt til ting. Ting som kan telles, måles og styres. Vår oppgave er å bryte ut av dette.

Ifølge Han har vi gått fra å være subjekter til å bli prosjekter. Vi skal selvrealisere oss, videreutdanne oss. Gjerne ikke være altfor lenge i samme jobb. Vi er, ikke oss selv, men noe. Noe som kan utvikles og forbedres. Vi er både herre og knekt i én. Ingen dominerer oss lenger, det gjør vi helt fint selv. Klassekampen er avlyst. I stedet kjemper vi mot oss selv. Resultatet er depresjon og angstlidelser.

Makten vi står opp mot er altså av en karakter vi aldri tidligere har sett. Et lignende poeng er sentralt også i Shoshana Zuboffs mye omtalte bok The Age of Surveillance Capitalism som kom ut tidligere i år går. I den går professor emerita i sosialpsykologi ved Harvard Business School, Shoshana Zuboff i rette med de store selskapene som både overvåker oss og suger blodet ut av oss samtidig. Slik Torgeir Holljen Thon skrev i denne avisen om samme bok, vil hun til livs klisjéen om at når en tjeneste er gratis er det vi som er produktet. Nei, hevder Zuboff, du er er ikke produktet. «Du er den brukte og forlatte skrotten etter at produktet er utvunnet. Produktet er måten du oppfører deg på, som har blitt røsket ut av deg.»

Les også: Anmeldelse: «The Age of Surveillance Capitalism»

Hvis dette faktisk stemmer er det åpenbart at vi må gjøre noe med det. Det er uholdbart å være en «brukt og forlatt skrott». Det er ikke dette jeg skal bruke 20-åra på.

Å overvinne algoritmene handler om å vri seg ut av jerngrepet som er Spådommen. Det handler om å skape sin egen skjebne, og med det også om å bevare sin egen menneskelighet.

Men hvordan?

Selv gjør Byung-Chul Han sjeldent intervjuer, og hvis han gjør det tillater han ikke opptak. Facebook bruker han ikke, og epost fikk han seg først for noen år siden. Han er kanskje en smule paranoid, men som det heter: bare fordi du er paranoid betyr ikke det at noen ikke følger etter deg. Og i dette tilfellet er det ingen grunn til å tvile på at noen følger med.

De store selskapene og deres big data-oppflaskede algoritmer prøver ikke bare å forutse handlingene våre, de prøver også å styre behovene våre i retning noe de kan tjene penger på. Denne type makt, som utøves av selskaper som er mye mektigere og med mer dyptgående kjennskap til privatlivet ditt enn selv historiens verste overvåkningsstater, virker på oss selv uten trusler om fengsel og en diett bestående av vann og brød.

Vold forutsetter at det finnes en motvilje mot å innrette seg. Om denne viljen ikke finnes er makten total, og da er den heller ikke nødvendig. Jo mer i det stille makten virker, desto sterkere er den. Det er dit vi er på vei nå, hevder Han, med smarttelefonen i lomma og podcast med brukertilpasset reklame på øret, mens blikket vårt stirrer tomt ut i intetheten.

Men kan det virkelig være så ille? Er vi ikke noe mer enn ting? Hvorfor må vi lokkes og lures med behagelige teknologiske fremskritt og sømløse betalingsløsninger? For å ta objekt-metaforen et skritt videre: kan man lokke en stein til å gjøre som man vil? Og er det noe poeng? Min personlige mening er at jeg føler meg ganske fri. Selv om jeg samtidig føler meg overvåket, ville jeg ikke ha byttet tilværelse med noen som bodde i DDR.

Er det et tegn på at jeg også er en del av det? Er jeg også hjernevasket? Er vi alle det?

Eller er vi kanskje ikke så fortapte som Han skal ha det til, likevel? 

JIGORŌ KANŌ BLE født i 1860 i Kobe i Japan. Ifølge Wikipedia var Kanō en liten kar, og han ble plaget på skolen. Kanskje var det derfor han begynte å interessere seg for den gamle japanske krigskunsten jujitsu. Men det var ikke mye bruk for krigskunst i en verden av kuler og krutt. Skulle denne japanske tradisjonen leve videre måtte den bli til en sport. Kokodan judo tok utgangspunkt i det beste fra de forskjellige jujitsu-skolene, og som sagt, så gjort, og dessuten: vipps! Forløperen til moderne judo var født.

Judo betyr «den myke veien». En av sportens sentrale prinsipper er at man skal bruke motstanderens styrke til sin fordel. Det handler om å være smart, ikke om å være sterk.

Les også: Han lager «kreative» boligannonser for å bli delt i sosiale medier

Den eneste måten å få et verdig liv under algoritmekapitalismen er å gjøre som det heter i Brexit-slagordet: take back control. Du må vri hvert målrettede slag som kastes mot deg og målgruppen du er en del av til din fordel. Du må mate algoritmen med informasjon systematisk, slik at du har overtaket selv om algoritmen får deg ned på ryggen og presser deg ned i søla med alle sine big data-muskler.

Hvem er du for algoritmen? Du er et datapunkt. Nesten bokstavelig talt et null. Algoritmen tar ikke utgangspunkt i dine bevisste valg. Den driter i om du er bevisst i det hele tatt. Den antar at du lever livet ditt som om ingenting. Du trykker på det som interesserer deg, gir likes til det du liker og kjøper ting du enten trenger eller tror du har lyst på. Hvordan algoritmen ser på oss har også påvirket hvordan vi ser på oss selv.

Hva kan vi lære av Jigorō Kanō og judo? At vi må slutte å bruke google til å søke etter ting vi har lyst på, selvsagt. Eksempelvis 12-ukers-abonnement på The Economist eller sko med neongrønne detaljer og såle som objektivt sett er Litt For Stor. Sånn googling er gammeldags. Det er vanilla. Lame. Det er naivt i møte med dagens teknologi.

Algoritmen prøver å forutse hva du har lyst på. Den eneste måten å slå den på er å finne det ut selv først, og så – eller kanskje samtidig – gå målrettet gå inn for å lure algoritmene til å tro at du ikke har skjønt det selv ennå, slik at du får målrettet reklame med lavere pris enn det du ellers ville fått.

Foto: Wikimedia

ALGORITMEN TVINGER DEG til å se på deg selv som en ting. Det finnes ingen måter å unnslippe dette på. Men for å ikke bli et objekt må du må være bevisst din status som objekt i en verden av objekter. Lik detektiven som må tenke som en skurk for å fange skurken må du tenke som en algoritme for at algoritmen ikke skal fange deg.

Du hadde lyst på et prøveabonnement på The Economist sa du? Teppebomb Google med søk etter The Economist. Men ikke bare The Economist, for du skal ikke bare søke etter akkurat det du har lyst på. Du skal se ut som en person i en målgruppe. Søk derfor også gjerne etter The New Yorker og New York Times og andre nerde-blekker som har med amerikansk intelligentsia å gjøre. Så lar du det gå noen dager, til du nesten har glemt det. Og så!

Idet du sveiper mellom to stories på Instagram kommer det til å være der: supertilbudet du har drømt om.

Algoritmene har dømt deg til å objektivisere deg selv. Men skiller dette seg fra hvordan Samfunnet (stor S!) tvinger oss til å objektivisere oss selv på arbeidsmarkedet, på kjønnsmarkedet, i det sosiale spillet? Ifølge Han gjør det ikke det. Men samme kan det egentlig være: det handler om å gjøre det beste ut av forutsetningene, selv om de er ræva. Selv om de skyldes nyliberalisme.

Byung-Chul Han slår et slag for å være en idiot. Han trekker en linje fra Sokrates, som bare visste én ting, nemlig at han ikke visste noen ting, til folk i dag. Det er ikke noe poeng i å prøve å få med seg alt som skjer, alle middagene andre spiser, eller alle storyene fra utesteder en fredagskveld. Kanskje er nettopp det motsatte et poeng. Kun derfra kan vi skape noe nytt. For mange vil det nok føles uaktuelt, og ikke alle er født med trassen til en 60 år gammel tysk filosof. De fleste av oss liker å følge med. Og apropos det menneskelige, finnes det noe mer menneskelig enn å være nysgjerrig på hva i huleste andre mennesker holder på med?

Les også: 10 ganger vi hadde det vanskelig i årene 2010-2019

Tilbake på Blindern føler ikke Storleer seg medskyldig der han står og underviser studenter i algoritmenes magiske verden. Men han er ikke uten bekymring av den grunn.

– Jeg vil heller si at de som har tenkt ut dette … Det er reklamefolk og folk som vil tjene penger. Facebook er jeg veldig skeptisk til, og disse sosiale mediene … Jeg er ikke med på noe sånt. Og der ligger det også algoritmer bak.

–  Det er mye snakk om psykiske lidelser blant ungdom og jeg tror delvis det skyldes skjermbruk. Men det har ingenting med algoritmer å gjøre. Eller – algoritmene setter telefonene i stand til dette.

 Er det noen misoppfatninger om algoritmer som ofte går igjen i media som du har lyst til å rette litt på?
– Mja. Da du spurte om algoritmer er skumle eller gir meg bekymring, så vil jeg si nei. Ikke vær redd for algoritmer. Men vær redd for mennesker som lager algoritmer. Algoritmer er bare et verktøy for å gjøre et eller annet. Som en kniv. Du kan bruke den til både noe nyttig og noe ondsinnet.

I 2019 er skurken fortsatt i kjøtt og blod, med andre ord.
– Alltid.

Tre måter å gjøre motstand på:

Ikke vær en trassig drittunge

Algoritmer er bare enda en måte de store selskapene tar kontroll over livet mitt, tenker du, og bestemmer deg for å gi beistet så lite informasjon som overhodet mulig. Tabbe! Tabbe! Tabbe! Du blir nemlig ikke noe mindre overvåket bare fordi du aldri trykker like eller deler noe på sosiale medier. Det eneste du gjør er å forsikre deg om at det innholdet du faktisk liker ikke dukker opp i feeden din så ofte som du skulle ønsket.

Det er kanskje rart å tenke på, men lille du, som har en inntekt på kanskje 40.000 i måneden (sannsynligvis en del mindre) har allerede tapt kampen mot Google (355 mrd. kroner overskudd i andre kvartal 2019), Facebook (161 mrd. kroner i overskudd i tredje kvartal 2019) og Amazon (estimert 629 mrd. overskudd i tredje kvartal 2019). Du er maktesløs. Regjeringene i verdens største land er maktesløse. Du er håret i suppa.

Det eneste du har bittelitt makt over er feeden din. Bruk den.

Duckduckgo

Når du ikke er ute etter supertilbud bruker du selvsagt ikke Google, men Duckduckgo. Søkemotoren smykker seg med at den respekterer retten til privatliv og at den ikke personaliserer søkeresultatene, noe som forhindrer at du vimser rundt i en boble av vaner, søkeord og interesser du har fra før. Kanskje du oppdager noe nytt? 

Ghostery

Ghostery er en nettleser-utvidelse som registrerer og blokkerer trackere fra tredjeparter når du er innom nettsider. Trackere brukes til å registrere surfevanene dine, og er det som gjør at du får personalisert reklame når du besøker nettsider. Når jeg går inn på Dagbladet.no sier Ghostery fra om at ni trackere forsøker å kartlegge aktiviteten min. Nei takk!

Men er dette nok? Selvfølgelig ikke. Tidligere har det blitt avslørt at Facebook har solgt privat data fra Messenger-samtaler til Netflix, Amazon, Microsoft, Sony og Spotify. Men Ghostery gir litt større kontroll over hvilken informasjon du gir fra deg, og om denne kontrollen ikke er total, så er den i alle fall kjærkommen når du skal lure algoritmen til å gi deg gode tilbud på varer du har lyst på. 

Forvirr! 

Du er nedslått, du har kjøpt alle abonnementene du har lyst på og har ikke råd til flere sneakers fra verken Caliroots eller Junkyard. Det går en faen i deg. Det hjelper sikkert ikke i det store bildet – kanskje er det til og med skadelig på en måte ingen har tenkt på ennå – men du gjør det likevel: Du bestemmer deg for å fucke opp algoritmen. Nettsiden trackthis.link åpner automatisk 100 tilfeldigee faner. Algoritmene og trackerne lurer på hva som traff dem. Du kan velge mellom fire personligheter: hypebeast, ultra-rich, influencer og doomsday-prepper og så er det bare å se galskapen åpne seg, kjeldor springa og faner poppe opp med nettside du ikke visste om. Ganske gøy. 

En liten trøst oppi all miseren er at algoritmen er en idiot. Den er skapt av mennesker og er akkurat som oss mennesker idiotisk og full av feil.

Algoritmen er verken vannet i bassenget du kaver rundt i, den klamme luften du puster på pauserommet eller lyden av et rumpehull som åpner seg i båsen ved siden av når du går på do på jobben. Og en algoritme er slettes ikke fortvilelsen over at du glemte hodetelefonene dine hjemme i dag, eller grunnen til at du er deprimert.

Algoritmen er bare en oppskrift. Men på hva?

Les også: Dette er 2010-tallet fra A til Å